Husfruen på Bjørnstad

Gjengitt fra Årboka 2015 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Husfruen på Bjørnstad nordre 1909 – 1983 – Et kvinneliv

AV BERIT VIKHAMMER

25. mai 1909 stod det et bryllup på gården Bjørnstad nordre i Malvik. Brudgommen var Olav Sigurd Bjørnstad, 28 år, og bruden het Helga Kvamme, var 19 år, fra Frosta. Dette var et storbryllup ettersom det var store slekter på begge sider.

«Jeg var på besøk hos min søster som arbeidet på Fagerli hotell»
Det lå i Malvik sentrum. En i familien, Johan Arnt Edvardsen Leistad, født på Frosta, hadde bygget det.

En lørdagskveld var det fest på et lokale i sentrum, på Lidskjalv. I løpet av kvelden var det en som løftet meg opp og satte meg ned på fanget til Olav Bjørnstad. «Her har du kjerringemne, Olav», sa han. Og etter hvert ble det oss.» Det var Helga, min mormor, som fortalte det slik. Mormor var liten og nett.
«Jeg tror du var ei pen ungjente, mormor, sa jeg en gang på hennes gamle dager».
De sa jeg hadde pene øyne». Hun sa det litt sjenert, men smilende.

Barndom

Helga Berntsdatter Kvamme ble født 17. mai 1890 på Kvamme østre, på Frosta. Hun var nummer 10 i en søskenflokk på 13. Fire av dem vokste ikke opp. Faren var Bernt Martin Johannesen Kvamme, født 13. juni 1851. Moren var Ellen Jonetta Ellevsdatter Hojem, født 31. oktober 1852.

Et av mormors tidlige barndomsminner var at hun satt på sin fars fang i en gyngestol, og at han fortalte så vakkert om Josef fra bibelhistorien. Hun kjente tryggheten han utstrålte. Han var så flink til å fortelle, husket hun. Faren var medhjelper for presten i kirken. Det ga status, har jeg forstått. Kirken og kristendommen ble høyt respektert i den heimen.

— fordi han var så flink

Jeg siterer mormor om faren etter notater jeg har gjort: «Far gikk på byskole, og han ble konfirmert i Vår Frue kirke i Trondheim. Han ble satt nederst fordi han kom fra landet, men til slutt ble han flyttet opp til midt i. Det var fordi han var så flink». Han skilte seg nok litt ut fra de andre guttene der han kom fra landsbygda. Det ble kommentarer og knuffing. En gang på skøytebanen hadde noen gutter tenkt å ta ham. De sirklet ham inn. «Men han tok dem der», sa mormor med et lunt smil. «Han var sterk, forstår du». Etterpå gikk det bra. (Faren ble konfirmert i april 1867, 15 ½ år gammel).

Jeg glemte å spørre mormor om hvorfor faren hadde gått på byskole, men jeg kan tenke meg en sammenheng. Faren, Bernt, hadde fått stefar i 7-års alderen, Anton Olsen Østerli. Han var handelsmann og hadde butikk på Kvamme, i halve nystua. Han dro også til Sverige og handlet krøtter, og han kjøpte bygårder i Trondheim. Han bodde i Trondheim også et par år. Han tjente nok godt med penger, mente mormor. Det var nok bedre skolestell i Trondheim enn på Frosta i den tida.
Det var mye folk på gårdene i den tiden. Så også på Kvamme.

Dagligliv

Det var også ellers mye liv og røre. Mormor fortalte at posten ble levert hos dem slik at den kunne hentes der av bygdefolket. I nystu-enden av våningshuset hadde de et lite utsalg av enkelte småvarer; knapper og synåler husker jeg hun nevnte, f.eks.

Kvamme hadde en stor bakerovn. Det var bakedager da konene hadde det riktig trivelig sammen. Flere kom med brøddeigene sine. Først ble det stekt storbrød. På ettervarmen satte de inn kaker av forskjellige slag.

Jeg siterer igjen fra mine notater (mormor forteller): «Det første meieriet på Frosta var på Kvamme. Det var i mastua og halve langkammerset. Utafor mastua hadde de en kjørevandring. De laget smør som ble solgt til England i femti kilos kvite butter. Mastua ble seinere flyttet til Vikhammer som landsted for Edvard Østerli, bror til Anton».

(Martin Herjuan kjøpte senere eiendommen og hadde snekkerfabrikken sin der. Etterslekta bor i låna i dag. (Ovenfor Rema 1000). Edvard Østerli kjøpte Leistad øvre i 1870.)

Dødsfall

Bernt og Ellen Jonetta døde nesten samtidig. Hun døde av tuberkulose 13. mai 1902, og han, som hadde hatt problemer med hjertet i lengre tid, tålte ikke den påkjenningen. Han døde 13. juni samme år. Det var et hardt slag for mormor som fylte 12 år den 17. mai det året, at foreldrene døde med en måneds mellomrom.

Alle søsknene bodde hjemme det første året. Noen av de eldste som var gift, tok seg av de yngste. Inga tok ansvaret for mormor, og mormor flyttet etter hvert med henne til naboeiendommen. Det var som en kan skjønne et stort savn etter foreldrene, men hun hadde det bra hos sin gifte søster, Inga. Søsteren og mannen drev landhandleri og bakeri, så det ble nok litt å henge fingrene i også for mormor, som ble konfirmert mens hun var der. Hun hadde en fin blå, sid kjole den dagen, husket hun.

Mormor fortalte om en venninne som het Lisbeth. De skulle på skytterfest en gang og gikk på ski et langt stykke på et vatn. Det var visst ikke bare hyggelig på den festen. De kom litt skremte hjem langt på natt. Denne venninnen fikk tuberkulose i syttenårs- alderen, og de skjønte etter hvert at det gikk mot døden for henne. «Du er heldig, du, som skal komme til Jesus», sa mormor, til trøst. «Ja, det kan du si som har både mor og far der», svarte hun.

Nesten voksen

Mormor fikk opplæring i søm. Det var på Stjørdal hun gikk på det kurset, og det var der hun var da hun en helg besøkte sin søster i Malvik og gikk på den festen som skulle bli så bestemmende for hennes liv. En bror av mormor var en periode gårdsbestyrer på Staup landbruksskole. Mormor var der og hjalp ham i huset. Der ble hun ekstra interessert i grønnsaker.

Kvinnene måtte ha med seg utstyr når de giftet seg. De begynte gjerne som ganske unge å ordne med det. Mormor både kardet, spant og vevde selv. Hun sydde, strikket og broderte. Alt ble etter hvert lagt i utstyrskista.

Nygift

Etter bryllupet i 1909 begynte et nytt liv for mormor nå på Bjørnstad. Det var nok ikke bare lett å komme som 19-årig nykone på en fremmed gård. Svigerfaren, Johan Kristian, var enkemann og hadde ennå to ukonfirmerte barn på gården, Sverre 13 år og Ulrika 8 år. Datteren Gudrun, som var 18 år i 1910, var hjemme og drev «husgjerning» etter at moren, Malene Ulrikke, døde av blodforgiftning i 1904. Heldigvis hadde de den uunnværlige tausa, Karen Henriksdatter, som hadde vært lenge på gården. I folketellinga av 1910 står hun oppført med yrke «fjøsstel», men hun var nesten som en mor i huset, har jeg forstått. Ellers var det en dreng og en skogsarbeider der også det året. Det var mange som skulle ha mat, stell og omsorg.

— alltid en taus på gården

I 1909 begynte altså et strevsomt liv, slik det var vanlig for de fleste kvinner som giftet seg til en gård på den tida. Alt var tungvint, må vi huske. Det var ikke bare å dra til butikken og kjøpe det en trengte. Ikke var det vaskemaskiner eller annet maskinelt utstyr. Det var nødvendig med flere kvinner for å få arbeidet gjort, og mormor hadde alltid en taus på gården. Hun var heldig med Karen som hadde vært på gården i så mange år, og som visste hvordan alt skulle gjøres. Mormor hadde alltid bare godt å si om henne. Og jeg har skjønt at Karen hadde hatt stor omsorg for mormor da hun kom på gården så ung. Gudrun fikk seg senere arbeid i Trondheim som kokke på storkjøkken.

Det ble etter hvert født seks barn med forholdsvis korte mellomrom: Johan 1909, Eldbjørg 1911, Magne 1913, Birger 1915, Olav 1917 og Gunlaug 1920. Alle barna ble født heime på gården, noe som var vanlig på den tiden. Jeg har ikke hørt annet enn at fødslene hennes gikk greit. Barna ble født heime i dagligstua, og jeg har hørt sagt at Julie fra Nybrodal var jordmor.

Gården var så å si selvforsynt med det meste. Der var kyr, sauer, griser og høner. Det ble dyrket korn, poteter og grønnsaker og de hadde både rips- og solbærbusker. En bra skog hørte også med til gården.

Mat og husstell

Det var vanlig med mange måltider om dagen, og når det var stor husholdning, ble det forberedelser og rydding og oppvask hele dagen. All mat ble laget på en diger vedkomfyr. Mannfolkene skulle ordne med veden. Den skulle helst være tørr, men det var ikke alltid tilfelle. Rå ved bare lå i ovnen og suste, og kvinnfolkene var ikke blide. Om sommeren kunne det være en prøvelse med varmen fra komfyren. Mormor fortalte at de var vant til mange måltider om dagen da hun kom til gårds, men at hun etter hvert fikk kuttet ut noen slik at det ble litt enklere for kvinnfolkene. En fordel var det innlagte vannet og utslagsvasken på kjøkkenet, og jeg tror også det var lagt inn vann i fjøset. Det er et oppkomme like oppe i skogen og vannet ble ført til gårds gjennom rør av tre. Jeg tror det må ha vært innlagt vann siden en gang på 1800-tallet.

Bjørnstad før mastu og stabbur byttet plass. (Maleri, malt i USA etter et gammelt bilde som ble sendt Olavs bror Paul som hadde emigrert til Duluth i 1907. Foto: privat)

— slaktetida

Matforrådet måtte til enhver tid være stort. Det ble slaktet griser, sauer og storfe hjemme på gården. I slaktetida var det ferskmat å få. Da ble det også hermetisert kjøttkaker og koteletter. Det ble laget pølser i lange baner, og av blodet ble det blodklubb og blodpannekaker. Ellers ble alt kjøtt saltet ned i store trekar på stabburet. Spekeskinkene ble etter saltinga lagt inn i luftige tøyposer og hengt opp under taket. Det meste på dyrene ble tatt vare på. Det var et storarbeid å få ordnet med alt dette, og det daglige måtte gjøres som vanlig likevel.

— mølla på Torpaunet

Kornet som var høstet inn, ble trøsket Et tørkehus for korn sto et stykke bak låven. Så var det å dra til mølla på Torpaunet. Der fikk de ordnet byggmjøl og byggryn, havregryn og hvetemel. Jeg vet ikke om de hadde hvete hvert år. Bjørnstad hadde hatt mølle selv, men den ble tatt av flommen en gang, antagelig på 1800-tallet.

Det ble bakt mange brød to ganger i uka. De holdt seg godt i en skuff på stabburet. Byggmjølsgrøt, ofte kalt vassgraut, var vanlig brukt i hvert fall til et måltid om dagen. Magne sa at det var grøt hver kveld unntatt lørdagskvelden. Rester av grøt kunne bli stekt opp om morgenen. Det var servert med melk til eller litt stekt flesk.

Magne har fortalt i et intervju på 70-tallet: «Til middag var det bestemte dager hvor det var klubb og steika flesk, og en dag for uka var det kjøtt og stappe. Så hadde vi kjøttsuppe og sildesuppe (særlig på lørdag), og fisk. Om sommeren kjøpte vi gammelsaltet sei og la i vann. Til dette brukte vi stuet gulrot, poteter og smør. Fisken var sen å rense, men det var nydelig mat. Fisk kjøpte vi ofte utant fjordan, noen ganger en hel tønne sammen med naboen. Det gikk fiskbil, men det var først omkring 1930».

Byggrynssuppe med litt ripssaft i, og av og til noen rosiner, ble veldig ofte servert før middagen. Man spiste suppe en stund, satte den litt til side, og spiste så middagsmat og suppe om hverandre. Dette ble gjort for å drøye maten, regner jeg med. Det var om å gjøre å holde til neste måltid. Karfolka gikk jo mye i tungarbeid.

Magne, sitert videre: «Julaften hadde vi gammel Malvik-tradisjon. Da kokte de ei gryte med sauelår, rull og pølse og litt kjøtt. I tolvtida på dagen var det mølje og flatbrød. I tretida hadde vi saltkjøtt og poteter, og om kvelden hadde vi vanlig rømmegrøt bare. Denne skikken har vi den dag i dag.»

Apropos jul. En jul ble den nybakte svigerdatteren sendt ut i nystua for å hente et fat med fattigmann. Hun kom tilbake tomhendt. Hun fant ingen kakeboks med fattigmann. Nei, kakene lå i et femtiliters melkespann, fikk hun beskjed om! Det var store forhold. Å lage fattigmann var et prestisjeprosjekt blant kvinnene, har jeg fått inntrykk av.

Fiskere kunne også komme på gården og selge fisk. Av fisken ble det ofte laget fiskball og fiskeboller. Da ble fisken ikke malt på kjøttkverna, men skrapt med en stor kniv. Da ble fibrene lengre og fiskmaten av bedre kvalitet, sa mormor en gang jeg undret meg over at hun gjorde det så tungvint. Fisken ble videre bearbeidet, for hånd selvfølgelig, i et stort trau. Til slutt ble ball og boller trukket i kokende vann på den store varme vedkomfyren. Mmm! Nydelig mat!

Rips, solbær og kirsebær ble plukket i hagen og blåbær og bringebær i skogen. Det ble laget saft og syltetøy. Det ble gjort omhyggelig med kokende varme flasker til saften, og likedan med glovarme glass til det varme syltetøyet. Tette lokk måtte det være. Så var det å sette alt i kjelleren og håpe at det holdt seg over vinteren. Mormor la sin ære i matstellet, det var hennes yrkesstolthet. Hun gjorde sjelden noe lettvint.

Som nevnt var det alltid mange mennesker på gården, men i onnene og når noe ekstra skulle gjøres, ble det leid inn ekstra folk. Særlig var det mange i slåttonna. Det var ikke uvanlig at det var tjue til bords. Dessuten var det som regel sommergjester på besøk i tillegg til arbeidsfolket. Mormor gikk sjelden mellom, stabbur og kjeller, hun sprang. Det var helt vesentlig at husmora til enhver tid hadde planlagt og sørget for mat og seng til alle. Her var det snakk om langtidsplanlegging.

Som regel var det en av mannfolkene som handlet på butikken etter liste fra mormor, men av og til var alle opptatt, og hun måtte dra ned på Vikhammer samvirkelag selv. Jeg husker så godt at jeg en gang fikk være med. Det var bare hun og jeg. Jeg kunne være en sju – åtte år. Vi satt på en kasse på langvogna, og jeg beundret henne for hvor sikkert hun holdt i tømmene der vi kjørte ned Elvdalen. Utenfor butikken var det satt opp en tømmerstokk på langs der hun bandt hesten men s vi var inne og ble ekspedert. Det var ingen selvbetjening i den tida, Det var hyggelig å handle slik, syntes jeg.

Jeg tenker ofte på den tungvinte klesvaskinga den gangen. Kuene måtte håndmelkes, og det var kvinnfolkarbeid, må vite, men mormor var sjelden i fjøset og melket.

Mormor var flink til å sy. Hun sydde de fleste klærne til barna. Da hendte det at hun måtte ta natten til hjelp. Sokker og strømper kunne hun strikke i blinde. Det så jeg på hennes gamle dager da øynene hadde sviktet.

Olav Bjørnstad.

Olav, husbonden, var en omgjengelig kar. Det kom alltid mange på besøk og da kunne det bli livlige diskusjoner og gode samtaler i stua. Han var ivrig i smia som lå nede ved haugen attmed gården. En bror av Olav, Kristen, fortalte at Olav hadde funnet opp en smart potetopptaker. «Den var som to gafler og potetene ble liggende i randa». Den ble ikke satt i produksjon på grunn av sykdom. Olav var med i skytterlaget og var en bra skytter som vant flere premier.

Han kjørte ungene til skomakeren på Ranheim når de trengte nye sko, og han kom hjem fra bytur med stoff til ny kjole til mor, selv om mormor mente hun hadde nok klær. Min mor, Eldbjørg, fremstilte ham alltid som veldig snill. Det var nok litt stas med jenta blant alle guttene. Gunlaug ble født først ni år senere. En dag kom han også hjem med et orgel til ungene. De gikk hos Roberta Øfsti og lærte å spille, i hvert fall mor og Magne. «Magne var mye flinkere enn meg», smilte mor da hun snakket om dette. Olav var med da de dannet Bondepartiet i Malvik i 1921, fortalte Magne.

Elektrisk lys.

Da strømmen kom til bygda, til Bjørnstad 8. september 1921, var det gjort klart til lys i alle rom. Mor fortalte om faren som gikk og skrudde inn lyspærer, en i taket på hvert rom, to på kjøkkenet. Alle ble kommandert ned på hovedveien for å se. Det var skumt i kveldinga, og spenningen var stor. Gledesstrålende så de lyset komme på i rom etter rom etter hvert som han slo på bryterne. Det ble et minne for livet.

Sykdom

Olav hadde vært syk, men var blitt ganske bra. På senvinteren dro han på allmenningen for å hente tømmer til strøm-stolper. Det var hver gård pålagt å gjøre av kommunen. På hjemveien, over et vatn, kjørte han seg ned i en råk og ble gjennomvåt. Han satt på lasset den lange veien hjem, noe som resulterte i at han etter hvert fikk tuberkulose. Han var en tid i Gausdal på kur, ble bedre og kom hjem igjen. Men sykdommen blusset opp etter en tid, og da gikk det bare en vei.

Mor fortalte om faren sin som sengeliggende. Barna fikk komme inn til ham, men de fikk bare sitte i fothuset en liten stund. Dette var jo en veldig smittsom sykdom, men mormor gjorde alt hun kunne for at ingen skulle bli smittet. Olav hadde, blant annet, eget spisestell som mormor selv vasket opp og kokte.

Alle ble veldig opptatt av renslighet på alle områder. Det ble angst i huset hvis noen hostet. Dette satt så dypt i min mor at hvis jeg kjente at jeg måtte hoste i barndommen, så gjorde jeg alt for at hun ikke skulle høre det, for å slippe oppstuss.

— tuberkulose i Malvik

Det var forresten ekstra mye tuberkulose i Malvik, og det ble gjort mye for å hjelpe på det. I 1917 ble Malvik tuberkuloselag stiftet, og fra 1920 ble det ansatt en egen tuberkulosesøster for ytre Malvik. (Mer om dette i Malvik bygdebok V av Kåre Forbord ss. 44 – 47)

Med husbonden syk og dårlige tider i landet, ble det vansker med økonomien. Olav prøvde å selge et jordstykke, Stortrøbakken, til to av naboene (Granheim og Vikhammer søndre), men de ville ikke kjøpe. Imidlertid sa de at hvis han tenkte å selge til noen andre, da skulle de komme tilbake til saken. Hvor tungt måtte det ikke være for mormor i disse årene! Olav døde 28. april 1923.

Mormor satt der da som enke bare 33 år gammel med ekstra store påkjenninger gjennom flere år bak seg. Hun hadde seks ukonfirmerte barn, den yngste var to og et halvt år. Økonomien var elendig. Svigerfaren, Johan Kristian, og Karen var blitt gamle folk. Hvordan skulle det gå med familien og gården?  

— begravelsen

Svigerinnen, Gudrun, har fortalt at mormor etter begravelsen en dag ikke ville stå opp. Hun så ikke noen fremtid for seg lenger, sa hun. «Tenk på hva du har i sengen der», sa Gudrun og pekte på vesle Gunlaug. Mormor stod opp, og siden viste hun alltid stor styrke og ro.                                                           En svoger og svigerinne rådet henne til å selge gården og kjøpe en bygård i Trondheim og flytte dit. Det var nok flere som trodde hun ikke ville greie seg på gården. Men dette var en  slektsgård som hadde vært i slekta i flere hundre år.

Mormor solgte ikke gården. Hun stod på videre med hardt arbeid og omsorg for alle. Hun hadde sine hjelpere, og hun var myndig og administrerte med fast hånd. Kristendommen betød mye for henne, men den var ikke av den påtrengende sorten. Hun likte nok ikke kortspill, i hvert fall ikke om søndagene, heller ikke skulle det strikkes da. Svigerfaren var også streng med dette. I sine siste år da arbeidshånden tok det rolig, fortalte mormor meg at når hun satt alene, brukte hun tiden til å be for alle sine og verden. «Ikke glem Fadervåret ditt, Berit», formante hun meg.

Ekstrainntekter

Det var flere måter man kunne skaffe seg noen ekstra kontanter på. Svært mange gårder tok i mot pasienter fra Rotvoll, et psykiatrisk sykehus. Dette fikk de betaling for. Disse pasientene ble gjerne på stedet i mange år. Også på Bjørnstad hadde de en pasient, fortalte min mor. Om somrene var det vanlig å leie ut husrom til byfolk. Dette ga også en kjærkommen inntekt, Magne fortalte meg om hvor stor stas det var å flytte fra hovedlåna til mastua om sommeren. Han husket han som liten sprang over tunet sprang over tunet med kaffekjelen og andre mindre saker og gledet seg voldsomt til det nye. Spennende vardet også med familien som kom. De hadde som regel med seg barn. Jeg husker fra min tid som barn at deet bodde en sommer en familie som het Schrøder i nystudelen av hovedhuset. Mastua ble også i mange somre leid ut til familien Bjerke. De hadde en datter på min alder, og vi hadde det flott sammen.

Hjelp fra Frosta

Mormor var jo fra Frosta, og det var flere derfra som hadde sin periode som gårdsbestyrer. En var John Naavik som senere ble gift med en av mormors yngre søstre. Den siste som kom, var Harald Juberg. Etter hvert ble det til at hun giftet seg med ham og fikk barn nummer sju, Tormod. Min mor skrøt alltid av hvor snill Harald var og hvor flink han var med barn. Det vet jeg også av egen erfaring. Han var noen år yngre enn mormor, og en munter og stram kar. Fra omkring 1940 tok mormor og Harald til seg av barn nummer 8, Arne.

Harald tok seg godt av arbeidet på gården, men det var en del folk rundt omkring som syntes hun hadde giftet seg for tidlig etter den første mannens bortgang, og som tok avstand fra henne. Dette var vondt å oppleve, men nabokona på Bjørnstad nedre, Ragna Bjørnstad, var en god støtte og venninne. Deres gode forhold varte til Ragna døde. De snakket sammen på telefonen hver dag, sies det. Svigerfaren var også en god støtte i denne tiden.

I 1925 døde Johan Kristian Bjørnstad og Karen Henriksen med noen dagers mellomrom. Jeg har fått inntrykk av at begge hadde holdt seg godt like til det siste. Det gikk en influensa etter jul det året, og Johan og Karen fikk lungebetennelse. De ble begravet samme dag, mandag 23. mars.

Skøyerstreker.

Jeg har lyst til å fortelle en episode i forbindelse med denne begravelsen. Det kom mange fine kaker til gårds for anledningen, så mange at det ble igjen en del da alt var over, også bløtkaker. Det var en slektning som ganske ofte kom og bodde på gården noen dager i trekk. Hun hadde det slik at hun hadde lett for å ta med seg noe når hun dro. Denne gangen hadde hun flyttet sammen resten av bløtkakene i et par kakeesker som hun hadde satt til side og skulle ha med seg hjem. Men småguttene på gården hadde sett dette, og de skiftet ut kakene med noen treskier (ved) da slektningen ikke så det! Skal si mormor fikk gjennomgå etterpå om hva slags oppdragelse hennes barn hadde fått. Mormor beklaget veldig overfor henne, men da hun fortalte meg denne historien, smilte hun godt. Hun likte nok at denne personen ble satt litt på plass, og hun så det humoristiske i situasjonen.

Auksjon.

Etter at Johan Kristian døde, var det arveoppgjør. I den forbindelse ble det holdt auksjon på gården, noe som var ganske vanlig på den tiden. En del løsøre ble solgt, og deretter delte arvingene pengene. Jeg har fått tak i en lang liste over hva som ble solgt og hva det ble solgt for. Mormor prøvde å by på ting hun gjerne ville ha igjen på gården, men hun hadde jo ikke god råd. Et spesielt møblement som stod i nystua, har jeg hørt mye om. Det gikk til en fjern slektning på Levangerkanten. Han bød over mormor som prøvde å by et stykke på veg. Min svigermor, Anna Vikhammer, var på denne auksjonen, og det er hun som har fortalt meg dette. Hun likte ikke at mormor ble overbydd.

Livet går videre.

Barna, som var umyndige, måtte ha verge, og to ble oppnevnt. Harald fortalte meg på sine eldre dager at det var ikke bare enkelt å hanskes med dem når det gjaldt driften av gården. Etter hvert som barna vokste til, ble det mye hjelp å få av dem.

I 1927 begynte mormor å skrante helsemessig. Det viste seg at hun hadde fått et forstadium til, eller en begynnende tuberkulose. Stor oppstandelse, og hun ble sendt til et sted på Møre-kanten for å prøve å bli frisk. Min mor ble da den som skulle ta seg av Tormod som nå var blitt et par år. Mor og han hadde alltid siden et spesielt forhold. Etter en tid, jeg vet ikke hvor lenge, men det var i hvert fall flere måneder, kom mormor hjem igjen med streng beskjed om å ta det rolig. Gunlaug har fortalt at moren fikk laget en slags gapahuk borte ved grensen til nabogården. Der satt eller lå hun godt innpakket om dagene og «kuret». Det var behandlingen før penicillinet kom. Heldigvis ble hun helt frisk igjen.

— veldig dårlige tider i jordbruket

Årene gikk. Barna vokste til og skulle helst få noe utdannelse. Det var veldig dårlige tider i jordbruket i 1920- og 1930-årene, veldig lite å få betalt for varene de kunne selge. Mor, Magne og Gunlaug fikk et år på folkehøgskole. Dette året stod som noe stort for dem resten av livet. Gunlaug gikk senere også handelsskole i Trondheim. Birger gikk landbruksskole på Skjetlein. Olav tok realskole og gymnas på kort tid og utdannet seg så til prest. Mormor støttet opp om dette så godt hun kunne. Tormod utdannet seg til elektriker i første omgang. Arne fikk utdanning innen jern og metall og folkehøgskole.

Det var ikke så mye personlig inntekt kvinnene på gårdene hadde. Mormor hadde inntekter av ulla fra sauene. Hun leverte ull til Brenne, et firma i byen. Dessuten var egg-pengene hennes. I noen år, da jeg var liten, produserte hun kyllinger for salg. Hun hadde en klekkemaskin på et av loftene i andre etasje.

Gjestfrihet

På Bjørnstad kom det alltid mye folk og det var et gjestfritt hus. Slik det var vanlig de fleste steder, hadde også mormor alltid kaffebrød i kakeboksene. Til hver helg ble det bakt flere hvetebrød for å ha noe ferskt til kaffen. Jeg husker fra min barndom at om søndagsformiddagene kom folk ruslende opp til gården fra mange kanter, helst var det menn, forresten. Kvinnene var heime og ordnet med søndagsmiddagen. Ute på tunet ble det kastet med gamle hestesko på et mål, eller det ble skutt på hermetikkbokser som var stilt opp som mål bak låven. Det var leven og moro. Etterpå bar det inn til formiddagskaffe der kvinnene hadde dekket opp med godsaker i stua. Praten og latteren satt løst, og verdensproblemene ble drøftet.

Mor har fortalt en historie fra da hun var jentunge. Mormor stod borte ved bekken og vasket klær. Mor, som hadde fulgt med fra et vindu, sprang bort til henne og sa det kom noen langt nede på veien opp mot gården. «Gå inn og sett på kaffe, og begynn å steke vafler!» fikk hun beskjed om. Slik var det.

— Min mor giftet seg

4. juli 1936 var det storbryllup på gården. Min mor giftet seg. Det var omkring et hundre gjester. Slekta var stor. Det skulle lages mat, bakes og ordnes med overnatting for noen i flere dager. Det skulle vaskes rundt og pyntes i hus og låve. Alt måtte klaffe. Det var mange som dro sammen, men mormor hadde det overordnede ansvaret for alt.  Det var mangel på visse matvarer, eller det var visst dyrere i Trondheim enn i Oslo. I et brev blir min far, som skulle komme opp fra Oslo med tog, bedt om å ta med seg enkelte grønnsaker. Det blir nevnt tomater, blomkål, selleri og purre. Flere av de andre barna hadde også store bryllup på gården etter hvert.

Travkjøring

Eierne på Bjørnstad hadde i alle år vært svært hesteinteresserte og drev med travsport. Det preget mange av samtalene rundt stuebordet. Da de to eldste sønnene ble myndige, 21 år, ble de eiere og drivere av gården. Harald forpaktet da et par andre gårder i nærheten etter hvert. Han var for ung til å bli «kårkaill», syntes han. Han oppholdt seg mye på disse gårdene, og mormor ble således en god del alene i disse årene. Etter hvert ble det til at den nest eldste sønnen, Magne, tok over gården alene. Den eldste ville heller ha en liten gård å jobbe med, og fikk skilt fra en del av hovedgården til seg.

Krigen 1940- 1945

Tirsdag den 9. april stod mormor foran vedovnen og rørte i gommen mens Gunlaug satt ved kjøkkenbordet og småpratet. Da fikk de plutselig høre i radioen at det var krig, og at tyske soldater hadde inntatt Trondheim. Øyeblikket satte seg fast. Dette ble innledningen til en spesiell epoke. Det var vel dagen etter at ryktene om engelsk bombing av Trondheim begynte å gå. I hvert fall rydde det inn på Bjørnstad, slektninger, venner og venners venner. Alle ville ut av byen. Da var det å skaffe mat og husrom til alle som kom. Ingen ble sendt vekk.

Sønnene på gården ble med i krigen. Jeg vet at Magne var med i kampene på Støren disse aprildagene. Johan havnet på Hegra festning. Han fikk problemer med den psykiske helsa etterpå. En mann ble skutt ved siden av han. Mormor måtte sitte ved senga hans i flere netter etter at han hadde rømt derfra da soldatene fikk det valget. Han hadde vonde mareritt når han endelig fikk sove. Mormor sa at han ble aldri den samme igjen.

Illegalt arbeid.

Under hele krigen foregikk det illegal virksomhet på gården på en eller annen måte. Etter hvert som krigen gikk fram, ble det stadig mer nervepirrende. Kom det noen og tok dem?
Det farligste var vel at gården ble brukt som et transitt-sted for folk som skulle flykte over til Sverige. Disse lå i dekning, som regel på låven, og fikk mat og klær mens de ventet på skyss videre. Gunlaug sluttet på jobben sin i Trondheim litt ut i krigen for å hjelpe moren heime. Det som foregikk, skulle holdes hemmelig for dreng og taus, og for gjester og annet folk som kom innom. Den geskjeftige slektningen jeg har nevnt før, kom en dag inn på kjøkkenet med tallerkener og bestikk. «For et rot det er blitt på denne gården! Dette fant jeg borte ved fjøshjørnet.» Hun skjønte heldigvis ikke sammenhengen. Hun var ikke en de kunne stole på ville holde tett.

Etter krigen kom det en sommer tre menn på besøk. Jeg husker det godt. De snakket om noe som hadde foregått under krigen, skjønte jeg. Senere har jeg fått vite at de snakket om et attentat de hadde vært med på. De hadde forsøkt å likvidere Rinnan utenfor heimen hans. De hadde spanet i lengre tid og hadde planene klare. Men noe gikk galt, og attentatet ble mislykket. De sprang i forskjellige retninger og kom seg unna, men en eller flere av dem var blitt gjenkjent.

— ble han advart

Da den ene senere hadde kommet seg på toget til Saksvik, ble han advart om at Gestapo, eller var det kanskje politiet, stod og ventet på ham på stasjonen. Han hoppet av tidligere og kom seg opp til Bjørnstad. Dit kom de andre også etter hvert. De fikk med seg mat og tepper og ble skjult i en hule i en fjellknaus oppe i skogen bak gården. Tomme hermetikkbokser lå lenge etterpå oppe i hulen. Det tok litt tid før det ble ordnet med skyss videre. Man ville vente til det hadde roet seg litt. Det ble så kaldt og vått i hulen etter hvert at de ble flyttet over på låven. Det er lett å skjønne hvordan mormor og familien hadde det i denne tiden. Det var høy grad av stress. De visste hva som ville skje om dette kom opp.

Guttene kom seg over til Sverige, og de kom ikke tilbake før etter krigen. Den ene av dem kom oppom mor og far i Oslo da. Han hadde med seg en nydelig dukke av celluloid som jeg fikk. Jeg har den ennå, forresten.

En dreng ble sagt opp i denne tiden. Da han for, stjal han med seg jakken til Magnes findress. Etterpå ringte han og ville få tilsendt buksa også, ellers hadde han litt av hvert å fortelle, truet han. Han fikk den buksa, for Magne hadde gjemt våpen og radio på gården. Senere krevde drengen 500 kroner også, men det fikk han ikke, for da hadde Magne fått flyttet sakene.

Dette som handler om tiden under krigen, er slik jeg husker det fortalt. Gunlaug, som levde til hun ble nesten 94 år, og jeg, snakket av og til om dette, også forholdsvis nylig.  Gunlaug fortalte også at hun ofte hadde lurt på hvordan det gikk med et ungt par som var innom en gang. De ble kjørt et stykke med en lastebil, og så skulle de gå på ski videre over til Sverige. Jenta hadde så dårlig fottøy at Gunlaug ga henne beksømstøvlene sine. Hun hørte aldri noe mer om dem, men hun hadde tenkt mye på dem og håpet de hadde kommet seg trygt over grensa.

Jeg sitter og tenker på hvor tøffe og modige familien, med mormor i spissen, var. Det var livsfarlig det de holdt på med. Det var dødsstraff for å skjule og hjelpe etterlyste folk.

Etterkrigstid.

Etter krigen ble det bygget ny låve med fjøs og stall på Bjørnstad. Jeg husker alt folket som var der i den tiden. Det var husbyggere, onnafolk og feriegjester, barn og voksne. Amerikaslekt som hadde utvandret i 1907, kom på besøk i 1947. Det var så mange som skulle ha mat at det måtte være to bordsetninger. Enkelte ganger var det så varmt inne på kjøkkenet at det ble satt opp flere langbord ute på tunet. Det var ikke uvanlig å se mormor komme løpende fra kjøkkenet til stabburet med storkniven i handa. Da skulle det hentes en kjøttbit av noe slag.

Hvordan klarte mormor alt sammen? Jeg hørte aldri hun nevnte at hun var sliten, eller at noe var et ork. Alt gled så stille og rolig, ting bare ordnet seg, slik jeg så det. Mormor var lavmælt og for stille frem med det meste. Men var det noe hun var helt uenig i, kunne hun likevel bestemt gi uttrykk for sin mening. Jeg husker også at det kunne hende at hun gikk ut av kjøkkendøra med smale lepper. Da var det noe som ikke behaget henne. Jeg hørte aldri mormor synge, men barn og barnebarn var flinke sangere og mormor koste seg spesielt med sang og musikk.  Mormor gjorde noe som jeg senere har skjønt var veldig smart. Etter middag gikk hun opp på loftet sitt og kvilte i omtrent halvannen time. Da slappet hun av, leste og koste seg i fred og ro. Dermed hadde hun krefter til å stå på igjen.

— store deler av sommeren

Vi var fem barnebarn i Oslo som i mange år var store deler av sommeren på Bjørnstad. Hun ringte når sommerferien tok til: »Kommer dere snart?» Det var den eneste gangen i året hun kunne treffe oss. Tenk alle barnebarna oppå alt det andre hun hadde ansvaret for! Hun var i tillegg tante til mange barn. De har også mange gode sommerminner fra opphold på gården og om sin tante Helga.

Det må også tas med at onkel Magne alltid ønsket alle velkommen. Det var jo han som eide gården. Han var blid og livlig. Han hadde en egen evne til å få hver enkelt til å føle seg som en spesiell gjest, derfor var det alltid mange som fant veien hit. Han fulgte opp den gamle tradisjonen med et åpent og romslig hus.

På tidlig femtitall kom Bjørg Rokstad som hjelp i huset. Da var hun bare 16 år gammel, men arbeidsom og hyggelig. Hun ble lært opp av mormor til alt som skulle gjøres i huset, og det var ikke snakk om noen ni til fire jobb. Hun falt lett inn i skikken med stor gjestfrihet og ble etter hvert dyktig og uunnværlig. Etter hvert som mormor ble eldre, tok Bjørg mer og mer over alt stell. Etter en del år, ble Bjørg gift med onkel Magne.

Pensjonisttid.

Mormor og Harald flyttet over i mastua da de ble pensjonister, og de hadde det lenge fint der.
Mormor ble enke for andre gang da Harald døde i 1973. Han hadde vært den som aldri gikk og la seg før han hadde gått i fjøs og stall og forsikret seg om at alt var vel.
Mormor var så glad i å lese, men da hun endelig fikk mer tid til å dyrke denne gleden, skjedde det noe med øynene hennes så hun mistet lesesynet. Heldigvis var det blitt laget lydbøker som hun hørte på sin lille kassettspiller, og hun ville gjerne bli lest for.

Av og til var det lagt inn en friettermiddag for kvinnene i bygda. Da var det møte i Leistadmoen kvinneforening. Møtene gikk på omgang i heimene. Mormor hadde fødselsdag 17. mai. Det førte til at det på den dagen var stappfullt hus på Bjørnstad. Hele storfamilien i Trøndelag møttes til hyggelig lag sammen med naboer og venner. Skikken var slik at ingen ble bedt. Alle som hadde anledning til det, møtte bare opp. Mormor var samlingspunktet for nær og fjern familie. Det var hos henne barna, som kom etter hvert, og inngiftede, ble kjent med hverandre og resten av slekta. Skikker og familiehistorier kunne bli videreført. Man fikk en felles slektskjensle.

— nesten 93 år gammel.

Mormor ble nesten 93 år gammel. Hun døde ikke av noen spesiell sykdom, kroppen var bare mett av dage. Den sluttet simpelthen å fungere. Hun var sengeliggende på loftet sitt en ukes tid, og sovnet så stille inn. Hun var helt klar i hodet like til det siste. Jeg var hos henne til et par timer før hun døde. Jeg leste for henne de salmene jeg visste hun var glad i. Vi trodde kanskje hun ikke fikk med seg noe, men plutselig gjentok hun en strofe av det jeg nettopp hadde lest: «Lær meg å bøye meg.» Jeg vet at det var en viktig setning for henne. «Du er snill du, mormor», sa jeg. «E æ det?» lød det som et pust. «Ja».

Mormor ble sunget ut hjemmefra.

De av familien som hadde anledning til å komme, var samlet i nystua. Mormor lå i en åpen kiste og så forunderlig ung og nydelig ut. Det var kvitt blondetøy og fullt med røde roser rundt henne. Etter noen gudsord fra presten og litt salmesang, ble hun kjørt til gravkapellet ved Malvik kirke.

Etter begravelsen, tirsdag 22. mars 1983, ble det, etter gammel skikk, servert sodd og sviskegrøt med etterfølgende kaffe og en masse kaker til de som ville være med på en minnestund etterpå. Denne ble holdt på Malvik Samfunnshus. Til sist samlet den nærmeste familie seg hjemme på Bjørnstad. Et kjært menneske og et midtpunkt for oss alle, var borte.

Etterord

Jeg vil oppfordre alle til å skrive fra sin familiehistorie. Spør, snakk med familien og slekta! Gjør opptak eller noter! Ikke stol på din gode hukommelse! Fotografer! Ta vare på gamle bilder, kopier fra gamle album! Jeg har truffet så mange som angrer på at de ikke gjorde dette før det var for sent. Slektsforskning er en spennende hobby!