Hungersmarsjen

Av: Ole Christian Iversen

Den glemte protestmarsjen

Hungersmarsjen startet den 29. mai 1932 i Trondheim, og deltakerne – mellom 50 og 60 personer, i all hovedsak menn – gikk i tre uker før de nådde Oslo.

Marsjen var organisert av de arbeidsløses aksjonskomité i Trondheim, en gruppe som først og fremst besto av kommunister, men også en og annen Ap-sympatisør. Deltakerne protesterte mot sult, fattigdom og mangel på arbeid, og flere bar røde flagg og plakater som uttrykte deres krav om bedre levekår og arbeid til alle.

Marsjen var en del av en større bevegelse som fant sted i flere europeiske land, samt USA og Canada, hvor lignende protester ble gjennomført for å gjøre folk flest oppmerksom på de arbeidsløses situasjon.

— usikkerhet og massearbeidsløshet

Hungersmarsjen fra Trondheim til Oslo fant sted i en tid preget av stor økonomisk usikkerhet og massearbeidsløshet, som følge av den globale økonomiske depresjonen på 1930-tallet. Arbeidsledigheten var høy, og svært mange familier slet med å få endene til å møtes. Dette skapte et behov for å rette oppmerksomheten mot de vanskelige levekårene og de arbeidslediges krav.

I Norge ble det i 1932 også gjennomført en hungersmarsj fra Østfold, nærmere bestemt Sarpsborg. Den startet 15. juni og hadde også Oslo som mål. Denne marsjen koblet seg på trondheimsmarsjen før inntoget i Oslo 21. juni. Marsjen fra Sarpsborg startet med drøyt 20 deltakere, men hadde vokst til 36 ved ankomsten i Oslo, ifølge Einhart Lorenz’ artikkel om Hungersmarsjen i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie (1983).

Hungersmarsjen fra Trondheim til Oslo var betydelig større i omfang enn marsjen fra Østfold, og hadde stor symbolsk betydning. Den viste med stor tydelighet solidariteten blant de arbeidsledige og deres vilje til å kjempe for bedre levekår. Marsjen fikk mye oppmerksomhet i media og bidro til å sette flomlyset på de sosiale og økonomiske utfordringene som mange arbeidsføre, men arbeidsløse, nordmenn sto overfor på den tiden

Marsjen resulterte i økt politisk press på myndighetene for å forbedre arbeidsforholdene og innføre tiltak for å redusere arbeidsledigheten. Selv om marsjen ikke umiddelbart førte til konkrete endringer, var den en viktig del av arbeiderbevegelsens lange kamp for rettferdighet og sosial likhet.

To fra Hommelvik

Hungersmarsjen startet med rundt 50-60 kvinner og menn fra Trondheim. Deltakerne var hovedsakelig arbeidsledige som ønsket å rette oppmerksomheten mot de vanskelige levekårene og kravene om arbeid.

Fra Hommelvik deltok to karer. Min bestefar Magnus Gerhard Iversen (24 år gammel) og kameraten Martin Jøsaas (46 år gammel).

Under oppveksten kan jeg kun huske å ha blitt fortalt at Magnus deltok i marsjen, og at han visstnok slet ut det eneste skoparet han eide på denne turen til Oslo.

Hvorfor han gikk, hvem han gikk sammen med og hva som eventuelt kom ut av protestmarsjen har jeg ikke vært så opptatt av. Før nå.

I februar 1938 forteller et innrykk i Dagsposten at det lyses for bryllup mellom sagbruksarbeideren Magnus (30) og da 17 år gamle Ragnhild Hammer. I mai 1938 kommer årsaken til det hastige giftemålet til verden; Robert Magne Iversen (min far).

Det ble etter hvert sagbruket i Hommelvik som ble arbeidsplassen til min bestefar, og det medførte også at han og familien fikk bosette seg i arbeiderboligen Kasser’n. Da denne gikk opp i flammer en februardag i 1970 mistet han og bestemor Ragnhild – og 25 andre hommelvikinger – alt de eide og hadde.

Magnus Gerhard Iversen døde 21. desember 1973, cirka en måned før min ettårsdag. Han ble bare 65 år gammel.

Noen øre her og der

Sammen med sambygdingen Martin Jøssås, en av de mest fremstående kommunistene i Hommelvik, gikk Magnus hele veien fra torget i Trondheim, over Heimdal i retning Støren, deretter oppover Gauldalen til Røros – og videre nedover Østerdalen – helt til marsjen endte på Youngstorget i Oslo 21. juni – 23 dager senere.

Jeg har aldri funnet spor etter noen politiske verv eller politisk tilhørighet hos bestefaren min, men «alltid» blitt fortalt at han var kommunist i sin ungdom og tidlig voksne alder. Som nokså mange andre kommunister endte han som Ap-velger etter 2. verdenskrig.

«Kamerat. Vi (…) noterer med glede at du vil ha tegningsblanketter til Hungersmarsjen. Vi haaper at du gaar inn for at det blir en fyldig deltakelse fra Hommelvik.»

skriver Ressem som legger ved 15 blanketter, «og haaper at Hommelvik faar bruk for flere.»

Ressem og Hansen gjør oppmerksom på at marsjen blir en kostbar affære, så vi er nødt til å henvende oss til «alle som har den ringeste sympati med de arbeidsløse om å yde et bidrag.», heter det i brevet fra forberedelseskomiteen.

Den lokale komiteen i Hommelvik, under ledelse av Martin Jøssås, gikk umiddelbart til verks og igangsatte innsamling. Det er bevart lister fra Hommelvik Verft og Støperi, fagforeningen i Muruvika og en tredje liste uten navn. «Det henstilles til dere kamerater om at yde et lite bidrag til at de arbeidsløse arbeider for sine krav. For komitéen, Kr. Svedahl, sekr.»

De aller fleste bidragene er på 50 øre, mens et fåtall har en hel krone å avse til formålet. Til sammen kommer det inn 19 kroner og 50 øre, men med fratrekk for seks reiser t/r Trondheim til 14 kroner og 40 øre, blir det bare 5 kroner og 10 øre igjen til «levnedsmidler» for turen.

Nettopp derfor var det viktig at hver enkelt deltar hadde med seg et minimum av personlig utstyr til gåturen. Og nederst på påmeldingsblanketten fremgår følgende:

«Det gjøres opmerksom paa at hver deltager ved starten maa ha et par skotøi i god stand, to sett undertøi og to par strømper, ullteppe, vindjakke eller annet passende yttertøi. Det skal foretas en innsamling saavel av matvarer som klær, men hver deltager maa i størst mulig utstrekning selv skaffe sig det nødvendige utstyr med hensyn til klær.»

Avisene gjorde narr

Aftenposten var svært kritiske til marsjen og mente at den kunne skape uro og problemer. En lederartikkel i Aftenposten, under overskriften «For narr», raljerte over «denne utflukt» som en del kommunister i Trondheim hadde kommet på. Marsjen var i virkeligheten en «agitasjonsturné der Moskvapartiet sørget for at Arbeiderpartiet og andre ikke fikk inn og høste laurbær i denne kamp for den undertrykte klasses kår.», mente Aftenposten.

Den borgerlige avisen var også i harnisk over at deltakerne var blitt sendt hjem med tog, uten å betale for seg. «Vi er i årenes løp blitt fortrolig med at forsorgsvesenets midler kan anvendes til de merkeligste ting. Allikevel ble det en overraskelse å oppleve at forsorgsvesenets kasse finansierer en kommunistisk agitasjonskomité», skrev en harmdirrende redaktør i Aftenposten som mente at «den formålsløse tilstelning» burde vært stoppet i tide.

— såkalte «nøytrale»

Aftenposten var langt fra alene om å kritisere og raljere over Hungersmarsjen. I det store og hele ble nok marsjen forsøkt tiet i hjel, men for mange ble fristelsen til å sende et stikk i retning kommunistene for stor og det haglet med ramsalte ytringer i aviser over hele landet. Mange Arbeiderparti-vennlige aviser brakte såkalte «nøytrale» meldinger og rapporter, særlig om starten fra Trondheim og en og annen løypemelding underveis, men noen bred dekning fikk den ikke. Arbeiderbladet – Arbeiderpartiets viktigste organ og hovedstadsavis – var i all hovedsak kritisk til «hungersmarsjen» og så på arrangementet som først og fremst et kommunistisk propagandafremstøt.

Avisen Dunderlandsdølen – Arbeiderorganet for Helgeland – skrev 23. juni 1932 at deltakerne neppe ville oppnå noe som helst ved sin marsj til Oslo. «De kan ikke hverken true eller lokke til seg den minste fordel. Det er og blir bare et tomt anstaltmakeri.»

Langesunds Blad skrev 11. juni 1932 at hungersmarsjen var «en ren farse som burde drukne i latter». «Disse hungersnødens demonstranter, som visselig ikke har sultet en dag, kan nok virke komisk og ha sin opkvikkende misjon i disse triste tider.»

Nationen var også mildt sagt kritisk, og omtalte hungersmarsjen 31. mai 1932 som «et kuriøst oprop fra kommunistene i Trondheim.»

«Kunne ikke bli stort verre»

Lokalt i Malvik- og Stjørdalsdistriktet skrev Per Trøa både kritisk og ironisk om «dette bråk og leven» som kaltes hungersmarsj. Trøa fnyser av navnet og skriver; «For at ingen skulde «hungre» altfor meget, blev der sendt med en lastebil med proviant», og da marsjen var over og deltakere skulle hjem, raljerer Trøa; «da var altså denne «ferietur» som gikk under navnet «hungerstog» eller «hungersmarsj» slutt.»

Den samme spydige tonen går igjen i mange aviser over hele landet.

Norges Kommunistiske Partis avis «Arbeideren» rapporterte derimot daglig fra marsjen. Arbeideren rapporterte blant annet om deltakelse fra arbeidsløse som tilhørte både Arbeiderpartiet og NKP. Idrettsungdom tilhørende både Ap-vennlige Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) og NKPs Rød Sportsenhet gikk side om side i toget, ifølge avisen. (Dagsavisen, 28/1-22) Og akkurat det underbygges av Per Snarud som erindrer at det var folk av ulike politisk tilhørighet som gikk.

— Ellen Aanesen

Snarud ble intervjuet av NRKs Ellen Aanesen i forbindelse med en dokumentar om Hungersmarsjen, sendt på NRK i 1988. Snarud, som i likhet med min bestefar ble satt bort på en stor bondegård som 9-åring, forteller at de som gikk fra Trondheim til Oslo hadde ulikt politisk ståsted. «Det var nok flest kommunister, men også mange Ap-folk. Vi diskuterte i grunnen ikke så mye politikk, vi ville bare ha løsninger, vi; mat og arbeid», sier Snarud som husker Hungersmarsjen som en protest mot forholdene som rådet i samfunnet på den tiden.

«Forholdene var så dårlige at det kunne ikke bli stort verre. Folk manglet mat, ingen jobb og eide ikke nåla i veggen. Vi hadde uansett ikke noe bedre å foreta oss, så vi kunne like gjerne bli med og gå til Oslo for å demonstrere.»

Det er nok riktig å se på «hungersmarsjen» som primært et kommunistisk prosjekt, selv om marsjen helt klart også samlet bredere krefter på venstresiden i norsk politikk. I en artikkel i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie fra 1983, skriver Einhart Lorenz om Hungersmarjsen:

For «Arbeideren» var det viktig å vise at deltakerne i marsjen representerte ulike politiske oppfatninger, og det ble understreket at «kanskje det verdifulleste (Sic!) av alt er at idéen har samlet alle arbeidsløse uansett politisk oppfatninger.»

Lorenz påpeker at selv om Hungersmarsjens primus motor Ole Ressem etter eget utsagn var partiløs, var det redaktør Thornæs og andre kommunister som ønsket dem vel avgårde fra torget i Trondheim, «og det var også stort sett kommunister som tok seg av marsjdeltakerne underveis – både når det gjaldt taler, musikalske innslag og så videre.»

Gavmilde gauldalinger

Den første etappen fra Trondheim gikk til Flå. Marsjen startet ved 09.30-tiden søndag 29. mai, og etter ni timers marsj ble de 51 deltakerne innkvartert i bedehuset og kommunistenes forsamlingshus på Flå. Her ble det både bading og fotstell før marsjens mest populære deltaker – Charlotte Johnsen – kokke og «mor» for samtlige deltakere – disket opp med middag.

Jon Helge Lesjø skriver i «Innlandets politiske landskap» (2024) at da Hungersmarsjen fra Trondheim til Oslo i 1932 passerte Tolga, ble de marsjerende som ba om overnatting, avvist fra flere av bygdas bønder, men ikke på Sætersgård! Her var de velkomne på gården og til overnatting; Ivar Sæter ringte med stabbursklokka slik at bygdefolket skulle komme med mat, melk og middagsmat.

— skattet foredragsholde

Ivar Sæter (1864–1945) var forfatter, lærer, bonde, politisk aktivist, pressemann og lokalhistoriker. Før og under andre verdenskrig ble han gjerne omtalt som «åndshøvding» og «dikterhøvding», mens Arvid G. Hansen i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund benevner ham som «skattet foredragsholder» og «litterat» innen den sosialistiske ungdomsbevegelsen rundt forrige århundreskifte. I ettertid er han kanskje mest kjent som nestleder i Bygdefolkets krisehjelp tidlig i 1930-åra og som markant talsmann for lokallaget av Quislings Nasjonal Samling i Tolga 1940-1945.

Ivar Sæter var født og oppvokst i Tolga. Da Hungersmarsjen toget inn i bygda nærmet han seg 70 år og ble ifølge boka «Bønder i kamp – Bygdefolkets krisehjelp 1925-1935» av Jostein Nærbøvik, kalt «Østerdalens mastetre».

Nærbøvik skriver:

«Sæter tykte at bøndene var herrefolket, og østerdølane kjernefolket i Noreg. (…) I 1913 overtok han farsgården Sætersgård, der han innreidde den gamle peisestova til bibliotek og arbeidsrom. Olsokaften var det alltid stemne på Sætersgård. (…) Sæter kunne overraske. Da den store hungersmarsjen passerte Tolga forsommeren 1932 (…) opna Sæter sine hus for deltakarane, etter at dei hadde blitt nekta hus andre stader i bygda.»

At venstremannen Sæter og kommunistene som dominerte Hungersmarsjen hadde noe til felles ideologisk, er det liten tvil om når en for eksempel leser diktet «Folkereisning» av Ivar Sæter. De første linjene lyder: «Folket reiser sig – vi går i striden! Folket reiser sig – den nye tiden. Norges ungdom er vår fanevakt.»

— marsjen var storartet

Simon Jakobsen (53) var en av deltakerne i marsjen, og ble intervjuet av Arbeideren 27. juni 1932. Han kunne fortelle at mottakelsen og behandlingen av marsjen var storartet, stort sett overalt hvor de stoppet. Særlig fremhever han mottakelsen og oppholdet på Rena. «Rena var helt strålende. Det er mitt beste minne fra turen. På Røros var det også storartet!», mente Jakobsen.

Ankomst til Oslo

Da Hungersmarsjen kom fram til Oslo, ble deltakerne møtt med stor oppmerksomhet. De ble tatt imot av representanter fra arbeiderbevegelsen og andre støttespillere. Det ble holdt taler og demonstrasjoner foran Stortinget, hvor deltakerne uttrykte sine krav om arbeid og bedre levekår.

Oscar Birkenes (f. 1892) var NKP-medlem og platearbeider i Oslo. Han deltok i organiseringen av Hungersmarsjen da den ankom Oslo. Allerede 14. juni møtte han, på vegne av de arbeidsløses aksjonsutvalg i Oslo, marsjdeltakerne nordfra ved Elverum. Birkenes ble i 1955 intervjuet av Otto Gjerpe, og disse erindringene inngår i Norsk Folkemuseums avdeling for arbeiderminner.

Til Gjerpe forteller Birkenes at Hungersmarsjene – den fra Østfold og den fra Trondheim, møttes på Ankertorvet og ble mottatt av to musikkorps. «Ifra Markveien gikk dem nedover, og så kom dem bortanti fra Trondhjemsveien. Så møttes dem der, så stoppa det ene, og så gikk det andre foran og marsjerte inn te Youngstorvet. Og der holdt den yngste sønnen min opplesning. 12 år gammel stod han og holdt tale der. Opplesning, først Rudolf Nilsens dikt «Arbeider til arbeider», og så Rudolf Nilsens «Revolusjonsens røst».

Mottakelse på Stortinget

Representanter fra arbeiderbevegelsen, inkludert medlemmer av Arbeiderpartiet, samt Stortingets ledelse tok imot deltakerne på Løvebakken. De lyttet til deltakerne og deres krav, og det ble holdt taler som understreket viktigheten av å forbedre arbeidsforholdene og redusere arbeidsledigheten.

Krav om strakstiltak mot fattigdommen og arbeidsløshetstrygd på statens og arbeidsgivernes bekostning ble overlevert. I tillegg kom krav om sju timers dag og seks timers skift uten lønnsnedsettelse i stat og kommune. (Dagsavisen 28/1-22).

Aftenposten benyttet anledningen til å gjøre narr av protesten: «Denne utflukt gav man navnet «hungermarsj», skjønt det ikke manglet på proviant under turen. Selv president Hornsruds velmente smørbrødtilbud blev flott vraket. Det var ikke mat, men millioner man forlangte.»

Det «velmente smørbrødtilbudet» Aftenposten referer til var for så vidt korrekt, men det var kun en liten håndfull av marsjdeltakerne – lederne – som fikk tilbud om å komme inn i stortingskantina på mat og kaffe. Dette tilbudet ble raskt avslått av de som representerte de store folkemassene utenfor Stortinget. Så lenge alle ikke kunne komme inn på bevertning, ville ingen ha så mye som en smule.

Deltakerne i Hungersmarsjen ble innkvartert på ulike steder i hovedstaden. Kvinnene overnattet i Seilduksgata 14 og mennene i Strandgata 16 i Vika.

Både Erling Breeseth fra Sarpsborg og Charles Johnsen fra Trondheim forteller om en fantastisk mottakelse da Hungermarsjen toget inn i hovedstaden. Titusener sto langs gatene og folkemassene fylte Youngstorget til siste kvadratcentimeter.

Togtur hjem til Trøndelag

Tumultene i hovedstaden eskalerte da deltakerne etter et par dager ble nektet å reise hjem gratis med arbeidsløshetskortet på toget, og ikke hadde noe sted å sove.

De første som forsøkte å reise hjem var delegasjonen som hadde gått fra Østfold. De entret jernbanestasjonen i samlet flokk og fikk kjøpt såkalt «perrongbillett» til 10 øre stykket. En perrongbillett ga kun adkomst for ikke-reisende til perrongen, men i dette tilfellet rykket hele gjengen inn på toget. Da toget rullet ut fra stasjonen, sto den bakerste vogna med østfoldgjengen igjen. Togpersonalet hadde rett og slett koblet fra den bakerste vogna og forlot dem på stasjonen i Oslo.

Charles Johnsen fra Trondheim gliser når han forteller om hendelsen i NRK-dokumentaren fra 1988. «Det var en bommert å gå på bakerste vogn, så Ole Ressem og de andre lederne fra Trøndelag kunngjorde at vi skulle gjøre det samme, men gå inn og sette oss i den midterste vogna.», forteller Johnsen. Og slik ble det.

Dermed kunne slitne kropper og såre bein hvile på hjemturen, med tog til Trondheim. Ifølge Arbeiderbladet reiste 88 menn og kvinner hjem til Trondheim med kveldstoget mandag 27. juni 1932, etter et avskjedsmøte på Youngstorget.

Glemt protest

Hungersmarsjen er et underkommunisert kapittel i norsk historie generelt og arbeiderhistorie spesielt. Den representerte en tid med stor sosial uro og økonomiske utfordringer, men også håp og solidaritet blant de som kjempet for en bedre fremtid. Noen umiddelbare resultater ga den derimot ikke.

Gudrun Løvås mener en del av forklaringen på hvorfor marsjen ble fort glemt er at mange fattet stort håp, men ble ekstra skuffet da resultatene lot vente på seg. «Folk har en tendens til å glemme slikt det ikke blir noen resultater av», sier Løvås i NRK-dokumentaren om Hungersmarsjen fra 1988.

Nå skal det uansett sies at Hungersmarsjen i 1932 var og forble et symbol på motstand mot urett og nød, samt vilje til å kjempe for rettferdighet.

Hungersmarsjen bidro til økt politisk press og utålmodighet etter tiltak som kunne forbedre levekårene til de mange arbeidsledige. Et av de viktigste tiltakene som ble innført var arbeidsledighetstrygd fra 1939. I mellomkrigstiden begynte også myndighetene å investere i offentlige arbeidsprosjekter for å skape arbeidsplasser og redusere arbeidsledigheten – dette inkluderte for eksempel bygging av veier, broer og andre infrastrukturprosjekt. I tillegg ble det også innført sosiale reformer, som bedre tilgang til helsevesen og utdanning, i kjølvannet av Hungersmarsjen.

Selv om tiltakene ikke løste alle problemene umiddelbart – og heller ikke direkte kan tilskrives selve marsjen, var de i sum et viktig skritt mot å forbedre levekårene for de arbeidsledige og fattige i Norge. Og det var jo nettopp dét min bestefar Magnus, hans kamerat Martin og de andre sårbeinte demonstrantene som trasket den støvete landeveien mellom Trondheim og Oslo først og fremst ville…