Gjengitt fra årboka 2002 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Haset søndre og husmannsplassen Hasetgjerdet
Fortalt av Reidar Malvik til Bjørg Hernes
Søker en på «husmannsplasser» på Internett, kan en blant annet finne følgende:
«Fra midten av 1700-tallet var det utbredt med husmenn og husmannsplasser i tilknytning til de store gårdene. Plassene kunne være nedlagte ødegårder, eller en steinete rydning i utmarka nær skogkanten. Husmennene betalte avgift på plassen i form av arbeidsplikt på gården. På denne måten var bonden sikret arbeidskraft, og husmannen fikk bolig til seg og familien. Til plassene hørte gjerne ei ku eller to, en sau, høner og litt jord som husmennene kunne dyrke opp til eget bruk. Ofte måtte også kona gjøre pliktarbeid på gården, og det måtte bli lite av krefter og tid til å dyrke opp egen jord. Så for plassfolket kunne livet bli både slitsomt og fattigslig. I 1851 kom en lov som skulle beskytte husmennene ved at det ble satt en grense for arbeidsplikten. Rundt år 1900 døde husmannsvesenet ut i Norge.
Folket på husmannsplassene var jordbruksfamilier som ikke hadde egne gårdsbruk. I følge folketellingen i 1875, var det 157 husmannsplasser av ulik størrelse i Malvik. Det var enorme klasseforskjeller i bygdesamfunnet. I 1890 var det 120 husmenn igjen i Malvik. Nye næringer, og spesielt utvandringen til Amerika, førte da til en rask oppløsning av husmannsvesenet.»
Reidar Malvik forteller
Reidar Malvik på Søndre Haset kan fortelle at Haset-gården ble delt i to like deler i 1855, og Nils Olsen Verkland ble eier av Søndre Haset til han solgte den i 1878.
Størrelsen på husmannsplassene kunne være fra bare noen få kvadratmeter til opp mot 12 mål. Husmannsplassen Hasetgjerdet, i daglig tale kalt Langjalet, som Verkland holdt av til seg selv, var på 10-12 mål.
Vanligvis måtte husmennene ha pliktarbeid et visst antall dager pr. år. I 1878 var dagslønna på pliktarbeid 60 øre.
Etter Nils Olsen Verklands død, drev sønnen hans, Ole Nilsen Hasetgjerdet, husmannsplassen.
I 1879 kjøpte Reidar Malviks bestefar gården.
Jeg husker at de på Langjalet hadde ei ku og en kalv, forteller Reidar Malvik. – Noen andre dyr kan jeg ikke minnes at de hadde. I tillegg til pliktarbeidet på gården, var husmannen borte på annet onnearbeid, både på Haset-gården så vel som rundt i bygda, også det til 60 øre pr. dag. Han tok arbeid der det bød seg.
— Slekt
Ole Nilsen Hasetgjerdet ble gift med ei Snåsadame. I bygdaboka står det at Ole Nilsen Hasetgjerdet hadde to barn, men de hadde tre, mener Reidar Malvik. – Ei søster er ikke nevnt. Hun kom hjem gravid i 1907 etter å ha vært tjenestejente på en gård på Reppe. Hun fikk en datter i 1907, som ble kalt Ingeborg Refseth.
En sønn, Egil Olsen, ble gift med Gurine Aleksander-son. Han arbeidet på støperiet i Hommelvik, og bygde hus ved Jenssens kraftstasjon på Hallstad.
Anna, eldste søster, var ugift. Hun fôr rundt på gårdene på flatbrødbaking og diverse annet husarbeid. Det siste stedet jeg vet hun bodde, var på Stor-Malvik hos Ola Valsø. Hun ble etter hvert så skrøpelig at hun flyttet derfra til gammelhjemmet på Nesset i Hommelvik.
Som kompensasjon for at hun skulle få bo på gamlehjemmet, tok kommunen pant i husene i Langjalet.
Inventaret i Langjalet måtte jeg kjøre hit til gården og lagre her, inntil alt ble solgt på auksjon.
Det sto tomt der etter at Anna flyttet på gamlehjemmet.
Jorda falt tilbake til gården i 1928, da husene ble revet av kommunen. De ble oppsatt igjen til bolig til Arne Leistad i Bostadkrysset. Han bodde der på kommunens bekostning. Disse husene er for lengst revet, og det er nye hus på stedet, hvor Arnes svigersønn, Kåre Nordahl, nå bor.
Enda en husmannsplass hørte til under gården vår, forteller Reidar Malvik. – Det var Hasetåsen, langt oppi skogen her. Den er det ikke noe igjen av lenger.
Amerikabesøk
I 1999 kom det amerikanere til gårds på Haset. De kom for å se Langjalet, forteller Reidar Malvik.
Han kalte Anders, bror av Nils Olsen Verkland, for bestefar. Han utvandret til Amerika i 1880. Sist vår (2001) kom også et barnebarn av Anders på besøk. Da var det hele tre stykker som var hos meg og studerte bygdeboka. De lette etter gammel slekt. Etter at amerikanerne var reist, fant vi en slektning som fortsatt var i live, Per A. Jensen i Hommelvik. Dessverre fikk de da ikke hilse på hverandre.
Jeg måtte vise amerikanerne hvor husene i Langjalet sto, hvor de forskjellige husene lå. Fjøset var bygd av stein. Bakom kua var det et stort, svært trau som kua gjorde fra seg oppi. På det viset var det lettvint å måke ut kuskiten. Det var jo bare jordgulv både i uthuset og i beboelses¬huset. Da jeg viste dem tuftene etter besteforeldrene, sa
jeg:
«Men barndomshjemmet er borte,
er borte med mor og far,
tilbake står kun en mur der tistlene gror.
Men syrinen, den blomstrer, og står i fullt flor.
Den gjør minnet om far og mor.»
Da flira dem bare, avslutter Reidar Malvik.
