Mange ga mye, Gunnar Skjønsby ga alt

AV Ole Christian Iversen

Ved hovedinngangen til Hommelvik kirke, like innenfor kirkeporten, står to massive, grå bautasteiner. På begge steinene er navnet Gunnar Skjønsby hugget inn. Unggutten fra Hommelvik falt for tyske kuler og granater under slaget i Gratangen 25. april 1940.

Vi er så få her i landet,
hver fallen er bror og venn.
Vi har de døde med oss
den dagen vi kommer igjen. (Nordahl Grieg)

AV Ole Christian Iversen

Gunnar Asbjørn Skjønsby ble født 22. september 1914 på Rise, ei lita grend i Drivdalen, sør for Oppdal. Foreldrene var Andreas A. Skjønsby og Guri Sivertsdatter Skjønsby.

Tross arbeidsledighet var industristedet Hommelvik i en rivende utvikling, ikke minst på grunn av jernbanen. Og det var antakelig arbeid på jernbanen som gjorde at far Andreas og resten av familien Skjønsby, inkludert Gunnar Asbjørn, flyttet fra Oppdal til Hommelvika.

Nøyaktig hvor tidlig familien kom til Hommelvik er usikkert, men ut fra oppføringer i kirkebøker vet vi at familien fortsatt bodde på Oppdal i 1914, og at de hadde kommet til Hommelvik i 1927.

Da Gunnar var tidlig i tenårene opplevde familien flere hjerteskjærende tap, først da søster Sigfrid Elise (f. 1911) døde i 1927, og året etter da mora døde. Guri Skjønsby var bare 42 år da hun ble fulgt til graven i Hommelvik i 1928. Hun etterlot seg da enkemannen Andreas pluss barna Ragna (f. 1905), Adolf (f. 1907), Solveig og Gunnar (f. 1914). I tillegg hadde Gunnar en bror Kristian, som utvandret til Canada.

«En sjelden grei gutt»

Vi vet også at Gunnar Skjønsby, som er beskrevet som en utpreget blid og sosial kar, var levende opptatt av samfunnet omkring seg. Som det står i et minneord, signert «H», i Adresseavisen 19. juni 1940:

«Gunnar Skjønsby var en sjelden grei og staut gutt. Han var real og rettlinjet i all sin ferd. Med sitt rolige vesen og sitt lyse, gode smil vant han seg venner hvor han kom. Både i heimen og i venneflokken vil han bli sårt saknet.»

Før Gunnar reiste ut i krigen var han ungdomslagets representant i lokalpartiets representantskap, et verv som forteller mye om hvilken respekt og tillit han nøt fra sine venner og partifeller. I et minneord i Malvik Aps protokoll etter krigen står det: «Vi vil minnes ham som den greie og sympatiske partifelle han var.»

En forklaring på hvorfor og hvordan Gunnar Skjønsby ble så raskt inkludert i lokalsamfunnet er at han tidlig ble en del av arbeiderungdomslaget. I 1937 var han blitt en fast del av AUFs «tramgjeng» som reiste rundt i distriktet med sang, musikk og talekor.

Men som vi vet; 1930-tallet var et krevende tiår både nasjonalt og internasjonalt, og arbeidsledigheten nådde nye høyder. Dette fikk unge Gunnar Skjønsby også kjenne trykket av, men høsten 1939 trakk han et vinnerlodd da han gikk i farens fotspor yrkesmessig. Gunnar fikk tilbud om å bli «jernbanemann», riktignok på Sørlandsbanen, men det var fast arbeid. Livet så ut til å smile for den unge hommelvikingen.

Dessverre skulle det ikke bli sånn som Gunnar hadde håpet. For like før jula i 1939 kom mobiliseringsordren fra myndighetene, med beskjed om at Gunnar skulle møte på kaia i Trondheim og ta båttransport nordover. Langt nordover.

5. januar 1940 gikk Gunnar og mange andre trønderske ungdommer om bord i SS Leda ved Trondheim Havn, med kurs for Finnmark. Oppdraget var å holde nøytralitetsvakt i Pasvikdalen.

Gunnars medsoldat og sambygding, Ole Svedahl, skriver i avisa Sør-Trøndelag 12. desember 1981 om den strabasiøse ferden nordover:

«Avreise skulle foregå fra kai i Trondheim 5. januar 1940 med S/S Leda. (…) Ved avreise fra Trondheim holdt det nesten på å bli mytteri om bord på grunn av soldatenes plassering nede i lasterommet. Det hele løste seg imidlertid ganske enkelt, og båten la fra land. Etter en forholdsvis lang og ubehagelig sjøreise (mye mat til krabben), kom vi fram til Vadsø. Deretter gikk vegen til Kirkenes og siden til Bjørnevatn. Her lå vi i daglig trening og vakthold fram til natt til 9. april.»

SJØVEIEN TIL KIRKENES: SS Leda la ut fra Trondheim havn 5. januar 1940 med kurs for Kirkenes. Om bord var soldater fra Trønderbataljonen. Noen av dem kom aldri hjem igjen. Foto: www.tynebuiltships.uk

Nøytralitetsvakt

Forfatteren av boka «Slaget i Gratangen 25. april 1940», Helge Husby, forteller at den militære beredskapen i landets nordligste fylke var forsterket allerede da tyskerne invaderte Polen, og beredskapen økte senere i takt med den økende krigsaktiviteten i Europa.

Mobiliseringsbrevet til cirka 1000 soldater i Trønderbataljonen gikk ut per post like før jul 1939, og bataljonen som hadde benevnelsen Bn1/IR12 skulle ta over for styrker fra Hålogaland fra midten av februar 1940.

Utstyret til soldatene var gammeldags. Trønderbataljonen var satt opp med Krag-Jørgensen gevær og karabiner fra sist på 1800-tallet. I forhold til de tyske mausergeværene hadde Krag-Jørgensen mindre slagkraft. Hver geværtropp hadde fire Madsen maskingevær, modell 1916. Dette våpenet ble beskrevet som «tung og ufør, og måtte behandles nesten med geistlig hånd dersom vi skulle få mer enn enkeltskudd ut av henne.» (Slaget i Gratangen, side 21).

Gunnar Skjønsby og hans nærmeste soldatvenner i mitraljøsekompaniet (Kp4) var oppsatt med ni vannavkjølte Colt-mitraljøser. Disse var avhengig av frostvæske hvis de skulle fungere i kaldt vintervær. Men tross den gammeldagse teknologien; soldat Ole Svedahl fra Hommelvik hadde mye godt å si om våpenet:

«Coltmitraljøsen vår var et veldig godt våpen og meget bedre enn den luftavkjølte mitraljøse, nettopp fordi kjølingen var så mye bedre på den vannavkjølte. Den var meget fin å skyte patronvis med på lange hold, bedre enn krageren. Jeg hadde gått på spesielt kurs for å lære Coltmitraljøsen. Folkene i vår tropp var flinke med våpenet.» (Slaget i Gratangen, side 150)

I mobiliseringsbrevet som Skjønsby og de andre soldatene i Trønderbataljonen fikk, ble det ikke oppgitt noen sluttdato for oppdraget i Finnmark. Mye tyder på at soldatene regnet med å bli værende til påsketider. I begynnelsen av februar sendte Forsvaret ut brev om at vaktoppdraget ble forlenget til tre måneder.

Så gikk det som alle vet; Tyskland invaderte Norge 9. april og Trønderbataljonen ble mobilisert til krig. Skjønt – i begynnelsen hersket kaos og usikkerhet om hva som foregikk, men etter noen dager ble soldatene sendt sørover med båt. Kompani 4 – mitraljøsekompaniet, der Gunnar Skjønsby hørte til – kom i land i Sjøvegan og fikk derfra bilskyss sørover over Lavangseidet til Soløy. Der ble mitraljøsetroppen innkvartert inntil de fikk ordre om å ta seg videre sørover mot Gratangsbotn for å kjempe mot tyske styrker.

Ferden over fjellet mot Gratangsbotn ble hard og vanskelig. Både soldater og hester fikk en strabasiøs tur gjennom snøstorm og ugjestmild finnmarksvinter. Da været løyet ble troppene gjenstand for oppmerksomhet fra tyske fly.

Ole Svedahl beskrev med egne ord følelsen av å se de tyske flyene stupe ned mot bakken, mens maskingevær pepret løs så snøføyka sto rundt dem: «Det var langtfra noe hyggelig syn da vi så flyene som nærmet seg og vi så kuleregnet i snøen. I farten visste jeg ikke annet råd enn å gripe til geværet, legge meg på rygg og deretter skyte vilt mot flyene. Jeg var klar over at jeg ikke kom til å skyte ned flyene, men det tok bort dødsangsten mens det hele sto på, og det var jo også hensikten.» (Artikkel i avisa Sør-Trøndelag, 12/12-1981)

Seks døde soldater

I «Slaget i Gratangen 25. april 1940» beskriver Helge Husby det tyske angrepet som førte til at Gunnar Skjønsby og flere medsoldater falt i strid.

Skjønsby og hans medsoldater i 1. mitraljøsetropp i Kompani 4, hadde slått seg til ro for natten ved en gård like på vestkanten av Storslettelva, ikke langt unna Gratangsbotn. Troppsjefen, fenrik Faanes og hans menn, hadde ifølge boka beordret «svært sterkt vakthold» gjennom natten, men troppene lå utsatt til på ei stor flate uten særlig vegetasjon.

«Ordonnans Ola Børseth fra Rindalen var på vakt da mitraljøsene begynte med voldsom knitring, og bombekastargranatane slo ned rundt han.», skriver Husby som beskriver hvordan de norske soldatene besvarte det tyske angrepet. «Men dei var under ein voldsom ild frå kraftige automatvåpen og bombekastarar ved riksvegen.»

Husby beskriver ikke i detalj hvordan eller når Skjønsby falt, men det kommer frem av beskrivelsen at hommelvikingen trolig døde nokså umiddelbart og som en av de første norske – enten av granatsplinter eller direkte treff i kuleregnet.

Seks soldater fra 1. mitraljøsetropp falt i denne trefningen på morgenkvisten 25. april. Foruten menig 28314 Gunnar Skjønsby fra Hommelvik ble følgende drept eller dødelig såret i angrepet: Peder Røset fra Selbu, Halvor Røen fra Stangvik, Alfred Løvås fra Støren, Alfred H. Holstad fra Meldal og Per Haugnes fra Trondheim.

Ole Svedahls tropp lå også innkvartert sammen med Gunnar Skjønsby og resten av mitraljøsekompaniet, men Svedahl kom mirakuløst nok levende fra skuddvekslingen. Han beskriver stemningen under slaget som uvirkelig:

«Mens slaget i Gratangen sto på hørtes, foruten mye skyting, skrik og rop og jammer, og hester som sprang løpsk. Det hele virket på en måte som noe uvirkelig, som ikke kunne være virkelighet, men rundt middagstid begynte kampene å opphøre og det hele stilnet av for godt. Etter at kampene stilnet begynte tyske Røde Kors, sammen med fanger o.s.v. å gå rundt for å se til de sårede. Nordmenn som var med dem hadde tatt av seg den kvite forsvinningsdrakten.»

Dette utnyttet Svedahl og de andre soldatene som hadde forskanset seg inne på gården, og da sanitetsfolkene kom nærme nok dristet de seg ut og blandet seg med de andre uniformerte soldatene som gikk rundt på slagmarken og speidet etter levende.

Med nervene i helspenn, forberedt på at tyskerne ville avsløre dem og åpne ild når som helst, ble det mange sterke inntrykk for Svedahl og hans kamerater der de gikk krokrygget mellom likene på slagmarken:

«Alt gikk vel og bra for en tid, om en skal bruke dette uttrykket når en går over en slik slagmark», skriver Svedahl som blant annet konstaterte at hans egen kaptein og befalshavende, Otto Nyquist fra Svanvik i Sør-Varanger, lå ille tilredt på slagmarken. Svedahl beskriver sin kaptein som et enestående godt menneske og flink offiser. «Jeg vil helst slippe å fortelle hvordan hans døde legeme var.», skriver Ole Svedahl i artikkelen som er publisert drøyt 41 år etter den dramatiske trefningen.

Utrolig nok fungerte skuespillet til Svedahl og resten av mitraljøsetroppen, og de kom seg til slutt uoppdaget til utkanten av slagmarken, videre opp bjørkelia og i foreløpig sikkerhet.

Falt på farens 60-årsdag

14. mai 1940 ble 28 soldater fra Trønderbataljonen gravlagt i en feltgrav på sørsida av dalen, like ved gravstedet Høgebakken i dagens Gratangsbotn. Soldater fra 6. sanitetskompani grov de 28 gravene.

GRAVLAGT: Graven til Gunnar Skjønsby er den første grava fra venstre i dette bildet. Foto: Kåre Hernes fra fotoalbumet til Håkon Hinseth. Bildet er fra boka, «Slaget i Gratangen 25. april 1940» av Helge Husby.

Det tok lang tid fra de dødelige skuddene falt til Gunnar Skjønsbys nærmeste ble informert om at deres kjære sønn, slektning og venn hadde falt i kamp mot tyskerne. I avisa Stjørdalingen finner vi følgende notis fra lørdag 22. juni 1940:

«Gunnar Skjønsby, Hommelvik, viser sig også å være blandt de som falt i slaget ved Gratangen i april. Hans pårørende fikk beskjed om den sørgelige hendelse for et par dager siden. Det viste sig at Gunnar Skjønsby falt på samme dag som hans far fylte 60 år.»

En ukes tid senere ble det holdt minne- og takkegudstjeneste i Hommelvik kirke. I Namdal Arbeiderblad fra 1. juli 1940 står det: «Alteret og prekestolen var vakkert pyntet med blomster og brennende lys, og kirken var fylt til siste plass. (…) Sogneprest Rostad talte varmt og tankevekkende over teksten om hvetekornet som dør for å tjene livet. Ved slutten av prekenen vendte han seg med trøsteord til de sørgende og manet dem som hadde fått sine kjære uskadd hjem om å vise takksemd.»

Flere av soldatene som var ute i felten disse dagene mistet alt de eide under felttoget. Under gudstjenesten ble det derfor opptatt offer til støtte og hjelp for disse, og ved ofringa kom det inn hele 475 kroner. Omregnet i dagens kroneverdi tilsvarer dette nesten 17 000 kroner!

Begravelsen i Hommelvik

Dampskipet «DS Adelsten» klappet til kai i Trondheim 10. juni. Kisten med Gunnar Skjønsby ble fraktet videre med tog til Hommelvik og lørdag 14. juni ble 27-åringen gravlagt fra Hommelvik kirke.

«En underlig stillhet hersket», skrev Adresseavisen i sin omtale av begravelsen mandag 16. juni.

Lenge før gravferden skulle finne sted begynte folk å stimle sammen, og da Skjønsbys båre ble båret inn av frontkamerater var kirken fylt til trengsel. «15 frontkamerater, hvorav to offiserer, dannet espalier nedover midtgangen, og sørgehøytideligheten begynte med salmen «Velt alle dine veie», står det i avisreferatet. Under seremonien la Leif Halse ned en blomsterkrans fra hommelvikinger som deltok i kampene i Nord-Trøndelag, mens Magne Sorthe la ned en krans fra Skjønsbys kamerater i Hommelvik.

Det var den avholdte sogneprest Tormod Rostad som ledet seremonien. Henvendt til Skjønsbys soldatkamerater sa Rostad: «Det er nok med underlige tanker disse gutter står her i dag. Det kunde like godt vært en av dem. De vil nok minnes dig, og det var nok med tunge sinn de reiste hjem med det tunge budskap om at du, Gunnar, ikke var mere. Gud signe ditt minne!»

Etter at kisten var senket ved Gunnar Skjønsbys siste hvilested, samlet frontkameratene seg i en krets rundt graven. Adresseavisens utsendte beskriver: «Det var en gripende stund som ingen av dem som var til stede vil glemme. Der stod de, de som slapp fra det, i krets om han som falt. Dagen hadde vært grå, men i det frontkameratene gikk ned kom det et streif av sol over graven. Det lå håp i dette streif. Håp om at de som gav sitt liv ikke gav det forgjeves.»

Rostad ville ha bauta

Sogneprest Tormod Rostad, som hadde reist rundt i Frankrike i mellomkrigsårene, var blant annet inspirert av de mange minnesteiner han hadde sett der etter 1. verdenskrig. Den populære presten tok raskt initiativ til at det skulle reises en minnestein på graven til Gunnar Skjønsby.

«Efter initiativ fra sogneprest Rostad vil det bli foretatt innsamling i bygden for å få reist Gunnar Skjønsby et verdig minnesmerke. Et minnesmerke som bærer vitnemål om at her hviler en soldat som ofret alt for landet sitt da det kalte.»,

skriver Adresseavisen 19. juli 1941.

Og slik ble det. I dag står Gunnar Skjønsbys navn både på hans egen bauta «reist av bygdefolk» ved gravstedet, og på «De falnes bauta» som ble reist av Malvik kommune like bortenfor noen år senere.

Gunnar Skjønsby ble tildelt krigsmedalje med diplom post mortem under en høytidelig tildelingsseremoni i Ekserserhuset i Munkegata i Trondheim mandag 28. april 1947. Ifølge Dagsavisas reportasje fra begivenheten fikk 35 soldater krigsmedaljen med diplom (2 med rosett), mens drøyt 400 fikk krigsdeltakermedaljen med og uten rosett.

«Også vi når det blir krevet, for dets fred slår leir!»