Gjervan skole

Gjengitt fra årboka 2005 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Gjervan skole

av Kåre Hugås

Gjervan skole eller Gjerv – skolen er egentlig bare et begrep skapt av folk på sørenden av Jonsvatnet. Når skolen ble startet i 1920 – årene, fikk den det offisielle navnet Jonsvatnet skole.

Skolens virksomhet kan inndeles i to tidsepoker. Nemlig 1920 årene, og 1940 årene.

Ved nedleggelsen av Hammer omgangsskole og Greistadløkken skolekrets ble det besluttet å flytte Greistadløkken skole til den såkalte ”Øverenden” eller sørenden av Jonsvatnet. Etter en del diskusjon om plasseringen av skolen, ble det bestemt at den skulle ligge på eiendommen til Øvre Gjervan nordre som lå i Malvik kommune. Vinteren 1918 ble skolen flyttet hel etter isen på Jonsvatnet med hester som trekkraft. Det var sikkert kaldt for kjørekarene, for Olaf Hugås som da var 17 år fortalte at når de passerte gården Haukås, så røyk det av en provisorisk skorstein på huset.

Elevene i den gamle Gjervan skolekrets i 1920-årene, kom fra Haukås, Gjervan og Spillerbakken. Barna fra Spillerbakken bodde ”borti” Øyan. Grensene for skolekretsen var en stor stein som lå i ”Tangbakken” like før Breivika på Strindasiden, og Brottan på Malviksiden. Elevtallet sank drastisk, så skolekretsen ble nedlagt før 1930. Elevene på Strindasiden ble henvist til Bruråk skole, mens elevene på Malvik måtte til Herjuan og noen til Solbakken.

Krigstida 1940-45

I krigstida 1940 – 45 økte elevtallet i kretsen, og det ble spørsmål om å gjenoppta Gjervan skolekrets. Høsten 1943 ble det holdt opptelling av ungene i kretsen.

Både Inger Hugås 4. skoleår og Helge Lyngen i 1, begynte på Bruråk skole den høsten. Marta Gjervan skulle begynne i 1. skoleår på Herjuan skole. Karl Kristian Rolfsen i 7. skoleår, og hans søster Nanni i 1. på Solbakken skole.

Det var 5 elever og for at det skulle bli oppstart av skole på Gjervan, måtte antallet være 6. Løsningen ble Nikolai Hugås som fylte 6 år på august 1943. Han ble innskrevet, men deltok ikke i undervisningen. Dermed var det 6 elever, og skolen sto opp som fugl Fønix av asken og fikk oppstart i kårstua på Gjervan nordre med Kåre Halse som lærer etter jula i 1944. Han var lærerstudent, og sønn av lærer Leif Halse. (Jonsvatnet skole var tidlig ute med seksåringer som skoleelever.)

Kårstua på gården

Kristen og Elise Gjervan ville ha skolen i kårstua på gården. Det var de som måtte tenne opp i ovnen om morgenen, og vaske golvet etter endt skoledag. Det var enklere for dem når skolestua lå i gårdstunet, istedenfor 400 meter fra gården. Elektrisiteten var ikke kommet til ”sørenden” av Jonsvatnet enda, så de måtte klare seg med parafinlampa og vedkomfyren.

Året etter da Karl Kristian Rolfsen sluttet, sto Gunnar Haukås klar til å begynne. Han var også bare 6 år. Erling Skjølberg var visst lærer på den tida, og jeg tror Vanvik var vikar for Skjølberg en stund. I 1945 begynte tvillingene Ingrid og Elsbeth Rolfsen på skolen, og da var elevtallet opp i hele 8 stk. Gunhild Uvøyen ble ansatt som lærer. Hun kom fra Meldal og ble senere gift med Kåre Molund som var arbeidskar på Gjervan.

Gunhild var lærer der fra 1945 til 47 da hun sluttet for å gå lærerskolen. lærerjobben var bare halvstilling, så hun var hushjelp og sydame på Gjervan i tillegg. I 1947 var det Berit Johanne Haukås som begynte på skolen, men elevtallet øket ikke noe av den grunn for Inger Hugås gikk ut av skolen samme året. Lærer Kåre Halseth tok over lærergjerninga. Han bodde på Herjuan skole og drev undervisning annenhver dag på de to skolene. Om vinteren gikk han på ski eller sparket fra Herjuan til Gjervan, og om sommeren syklet han. Enkelte ganger sparket han til Kuseth og gikk på skøyter til Gjervan. Det hendte også at han lånte hest på Herjuan for å komme seg til skolen.

— fikk vi elektrisk lys

Til jul i 1950 ble det et stort fremskritt i kretsen. Da fikk vi elektrisk lys og parafinlampa ble hengt bort.

Helge Lyngen og Nikolai Hugås gikk ut 7. klasse om våren 1951, så for skoleåret 1951 – 52 da undertegnede skulle begynne, var det kun 5 elever igjen. Rammevilkårene for at skolen skulle opprettholdes var fortsatt 6 elever. Nikolai Hugås som er undertegnedes bror, mente at han kunne gå et år til, så skolen fortsatt kunne bestå. Takket være at han gikk 9 år på folkeskolen, fikk også jeg 1. skoleåret på Gjervan skole. En kan godt si at den skolen sto og falt med Nikolai. 

Gjervan skole var tidlig ute med 9 årig folkeskole, så Nikolai ble vel en slags foregangsmann for den senere skolereformen.

I leiligheten ved siden av skolestua bodde det en familie som het Fjellvikås. Han var fjøsrøkter og dreng på Gjervan, men sluttet og flyttet derfra i 1951. De hadde en sønn som het Jon, og han ble far til sangeren Ola Fjellvikås. Etter at Fjellvikås flyttet, ble det ansatt en ny dreng på Gjervan som het Pettersen som bosatte seg i leiligheten. Fra jul og ut skoleåret 1952 var det en elev i 6. klasse som bodde der som het Elsa Lind. Hennes mor het Peggy, og var søster av Pettersen. Kåre Halseth var som tidligere nevnt lærer, men høsten 1951 ble han innkalt på 1 mnd. Militærøvelse, og vi fikk en vikar som var student og het Ruth Fredriksen fra Hommelvik.

Hun ble senere en av Norges fremste skuespillerinner, og heter i dag Ruth Tellefsen. Våren 1952 var det 4 elever som gikk ut 7. klasse på skolen, og med de to elevene som var igjen var det ingen annen råd enn å nedlegge skolen. Berit Johanne Haukås og undertegnede som var de to elevene, måtte begynne på Bruråk skole fra høsten 1952, og Gjervan skole ble nedlagt for aldri mer å gjenoppstå.

— 12 elever og 6 lærere

I de ni årene skolen eksisterte, var det 12 elever og 6 lærere som var innom skolen. Kristen og Elise Gjervan var som ekstra foreldre til oss elevene. Vi fikk plaster på skrubbsår, og trøst hvis vi falt  og slo oss. Den teoretiske undervisningen foregikk i sommerstua på gården, og sløydundervisningen til guttene foregikk oppå snekkerloftet i mastua på gården. Handarbeidsundervisningen til jentene ble sammenslått med Herjuan skole og foregikk i ”Blindehytta” ved Kuseth. (Blindehytta var ei hytte Norges blindeforbund eide)

Det var ingen ringeklokke som varslet når friminuttene startet og sluttet. Det var læreren som varslet når det begynte, og han sto på trappa og ropte ”inn” når det var slutt. Ingen av elevene hadde klokke, så om vinteren når vi var nedi ”Vasskleiva” på Gjervan eller et annet sted et stykke fra gården og rente oss på ski, kunne det bli lange friminutt.

Helge Lyngen var så heldig å eie en rød rasersykkel med bukkehornstyre. Denne sykkelen var han veldig stolt av, men han kunne låne den bort mot et lite vederlag. Om høsten så kostet det 1 eple å sykle til og fra ”Bjørka” som sto 100 meter fra skolen på veien over Gjervskogen. ”Rolfsentvillingene” var glad i å sykle, men hadde ikke tilgang til noen sykkel. Epletrær derimot hadde de flere av i hagen heime på Øydalsvika. Om høsten lurte de seg ned i hagen om morgenen før de gikk heimefra, og pakket full randselene sine med epler. Det ble mange turer att og fram til ”bjørka” om høstene, mens Helge satt og koste seg med tvillingenes epler.

— juletrefest

Hver jul ble det holdt juletrefest på ”gammelskolen.” (Tidligere Greistadløkken skole) Jeg kan ennå huske at mor tok av juletrepynten på vårt eget juletre for å pynte treet på skolen. Fordi elektrisiteten ikke var kommet, måtte vi til å begynne med bruke levende lys. Vatn til kaffekoking og koppvasking måtte kjøres i meierispann fra Gjervan. Festen ble som regel holdt 1. eller 2. helga i januar. Trøorgelet på Gjervan ble kjørt dit så vi fikk musikk. Treet ble satt midt på gulvet, og barn og voksne gikk rundt det og sang julesanger med orgelmusikk til. Etter en stund ble treet flyttet bort i en krok, og Steinar Gjervan tok fram trekkspillet og spilte folkeviseleiker. Da gikk det på ”Reven rasker over isen, Hældansen og Jeg gikk meg over sjø og land” o.s.v.  

Tradisjonen med juletrefestene holdt seg etter at skolen ble nedlagt, og den siste festen ble avholdt på gammelskolen i 1974 – 75.

— Greistadløkken skole

Kårhuset på Gjervan der undervisningen foregikk i 1940 årene er borte, men den gamle Greistadløkken skole står ennå på Gjervan nordre og vitner om en forgangen tid ved sørenden av Jonsvatnet. Den ble altså bygd på Greistadløkken i 1891 av Bratsbergbyggene Lars Siim og Paul Kvål, og flyttet til Øvre Gjervan vinteren 1918.

Jeg vil avslutte med et dikt jeg har skrevet til den gamle skolestua på Gjervan.

Vid - står storfurua der å bruser,
nært ved Gjervskolens værslitte hus.
Den svaier når høststormen suser,
ingen storm har klart å legge den i grus.

Skolen står der enn så lenge,
den lengter tilbake til forna da`r.
Når læreren sto på trappa og ringte,
med sin lille klokke høy og klar.

Du er blitt sliten nå gamle skole,
ditt ytre er både værslitt og grå.
Men elevene ga deg en egen varme,
som du har bevart, fra alle de små.

Ungene sprang rundt deg å lekte,
de gjorde mange krumspring og hopp.
Gleden de viste til skolen var ekte,
for tidlig sa de voksne, at nå er det stopp.

Et ungdomslag ga deg håp og varme,
da fikk du status som grendahus.
For dem hadde du en egen sjarme,
der du lå nært, ved Stor – furuas sus.

Juletrefestene var alltid en glede,
Da fikk du varme i hver krok og smutt.
Når barn og voksne lot sangen seg lede,
til gang rundt treet, men så ble også det slutt.

Siden har du stått der å lengtet,
og undret - hvor ble alle barna av?
Tidens tann har på deg tæret,
bit for bit har den lagt deg, i sin grav.