Gjengitt fra årboka 2002 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Historikk omkring gjerder i Malvik og litt til
AV ARNFINN VIKHAMMERMO
I et intervju jeg hadde med Johan Tapper, f. 1878, beskrev han gjerdeskikker på denne måten: Samnamnet for gjerde var garden (galen), benemt som einstavingsord.
Det mest brukte gjerde her i bygda er skigard. Den vert laga av to staurar som vert stappa ned i jorda med firetoms mellomrom og dei vert kalla eit staurpar. Hola som staurane vert sett i, vert stappa med jarnstaur. Mellom kvart staurpar er det to alen. (1 alen = 2 fot = 24 tommer = 0,628 meter).
På kvart staurpar vert bunde tri beinn. Skia, eller «roa» som vi kallar, vert lagd på skrå i staurpara oppå beinna.
Så vert det påbunde tri beinn, eit på annakvar staurpar: Haubeinn – mellombeinn – oinnstøbeinn. Beinna var fin grankvist som var flidd. Beinna vart varma før dei vart påbundne, søgd heitte det.
Staur er av gran eller einer. Roa av gran kan vera ukløyv (rund), eller kløyvd så det kunde verta opptil seks
– åtte stykker av treet når det vart beinkløyvd.
— gardarbeid
Alt gardarbeid vert gjort etter våronna. Gardveden vart hogge og framkøyrt før våronna. Roane vart også kalla gardjalt. (Vanlig også i dag blant eldre. A. V.).
Beinna vert hogge straks før gjerdet skulle settast opp.Som regel var det to eller tre mann til å gjerde gard – og ein framvekstring til å søya beinn. I kring 1880 tok dei til å bruka jarntråd til beinn.
Og fra 1900 tok enkelte til med å bruka tjukk, slett jarntråd til gard millom gjerdane. (Ikke vanlig på midre plasser, mest på større bruk iflg. Johan Nordaunet. A.V.)
Frå 1920 tok dei til å bruka netting-gard, både mot utmark og millom gjerdane. Men enno vert det brukt mykje skigard mot utmark med jarntråd som beinn .
I gamal tid vert det bunde stø staur til skigarden på sjette eller åttandekvart staurpar.
Til kugjerde vart det brukt «rekstergard».
— krakpinnene
Den vart laga av runde stenger og «krakar» med to pinner i. Krakane vart stappa ned i jorda .
Stengerne vart lagd på krakpinnene. Ein staur vart stappa frammed stengerne imot krakane. Så vert det bunde seljebeinn kring staur og krakane over stengerne. Rekstergard som bruktes til kugjerde vart teke ned om hausten.
(Flere eldre jeg har snakket med kan fortelle at rekstergard er et gjerde som er snar å ta ned og sette opp f. eks. til å dele opp inngjerdede beitetrøer i mindre områder, så ikke krøttera tråkker ned graset – og for å lede krøttera dit de vil ha dem.
Stjørdalsboka Bd. I del III s. 144 ein simplare gard i gjeiler og der krøttera rak forbi, kalla de rekstergard. A.V.)
Gjerde som skiljer mellom to eigedomar heiter merkesgard. Og i gamal tid var det gjerde i millom alle eigdomar både innmark og utmark, no berre millom innmark og beitestrøer.
I gamal tid var det skigard, no delvis netting og fjølgard. Gjerde millom innmark og utmark kalles utgard. Gjerde kring beitestrøer kalles trøgard. Kring hagen brukes stakitt. Gjerde frammed vegen der dyra vert jaga til beite kalles geila. Hesttrøa, kutrøa og kalvtrøa er kjente namn her i bygda. Det er eit stykke beitesmark som er inngjerda og skogen hogge ned, i nærleiken av garden. For å få bra beite (gras) vart trøa seinare dyrka. Då fekk åkeren og ekra namn etter trøa.
— var kalla ekre
All plogvendt eller handvendt jord, som det vaks gras på, vart kalla eng. Og eit visst stykke av jorda var kalla ekre. Gardens jord var inndelt i ekrar.
Første og andre års gjenlegg heitte gropekre, sidan grannekra. Første års eng besto for det meste av syre, karve og prestekrage. Småeng eller utslått som det heitte, var jord som var inngjerda saman med den dyrka jorda, og som var snauhogge og rydda for kvist og rask. Utskåtten vart rydda og utvida som regel kvart år etter vårånna. Kvist og rask vart lagd i dungar i skogkanten, eller brent. Arbeidet var kalt engrydding og handfenget (reiskapane) som bruktes var rive og øks. Småstein vart plukka opp og fjerna, så ikkje ljåen skulde verta skjemt. Storstein fekk ligga, for den frøydd jorda. (Spesielt navnebruk, men og enkelte fremgangsmåter Tapper her beskriver er også i dag delvis i bruk og mange jeg har snakket med har god kjennskap til dette fortsatt. A.V.)
Jarntrådgjerde
Jarntråden vart festa til stauren med kingar, sju tråder i høgda. De tok så smått til og bruke nettingard fra 1920. Steingard er meir sjeldan her i bygda, og er neppe laga dei siste femti år. Den som var oppsett før var røysa saman med ein meters breidde og sytti cm. høg. Den var brukt der det var svært mykje stein i jorda, og vart brukt imot beitestrøer og nabogjerder. (Vi har registrert at det finnes en del steingjerder rundt omkring. Dette vil vi undersøke nærmere. A.V.)
Grinda var laga med hengsler og treklinke, og heile ramer og vanger. Det var og grinder som var laga av staurer og vanger, de kaltes staurgrind. Det vart bora hol i vangen som stauren settes i. Så «årettes» staurene fem – seks staurar i høgda. (Å årette = å gjøre bein eller rett.)
Dette vert gjort fast med hankar av jarntråd, før vidjer. Vangane står på jorda og vert brukt der det er lite ferdsel. Staur-le brukes mot utmark der det er vinterveg. Dei vert teke opp seinhaustes.
Så langt med Johan Tapper om jerntråd. Min far Sverre Vikhammermo startet med sølrev i Saksvikmrka i 1933.
— Hjalmar Austvik
Sammen med smeden Hjalmar Austvik, Malvik, konstruerte og laget de en handdrevet maskin til å lage flettverk med. Dette for å spare penger med en vanskelig økonomi.
Denne maskinen bestod av et konisk sverdformet flattjern, ca 1 m. langt, som kunne sveives rundt inne i et rør. På dette røret var det et spor til tråden. Dette arrangementet var montert på et bord og den sikksakk-formede jerntråden ble automatisk flettet inn i den forrige tråden.
Min far var flere ganger til Trondjem Jernindustri og drev «industrispionasje» for å få til denne maskinen. Til slutt ble han kastet ut og nektet adgang. Men maskinen fungerte bra og han laget «flettverk» både til seg selv og andre. Alt utstyret og flettverksmaskinen ble før krigen solgt til en mann i Åsen. Han og smeden lo godt da de møttes og snakket om denne historien.
Om gjerder på Saksvik
På Saksvik nedre var det flere kilometer med gjerde og det aller meste var skigard. Både Stibakken (vi sa Stigbakkan) og Saksvikmarka, nå Øvre Hundhammeren, låg under gården.
Alt er i dag utbygd. Disse skogområdene ble også brukt til beite i tillegg til Trøa som omkranser gården på tre sider. Til tider var det over 24 melkekyr på gården samt kviger og kalver. I tillegg til «lauskarer» til forskjellige oppdrag som grøftegraving, tømmer og vedhugging mm. var det bestandig en til to drenger og en tjenestetaus på gården. Til tider var også gården bortforpaktet. Det var min mormor som hadde som oppdrag og hyre tjenestefolka, disse var nesten alltid fra Hitra – Frøya og noen ganger fra Fosen. Dette foregikk i Martnan.
Tjenestefolk fra de forskjellige bygdelag hadde helt bestemte steder i byen hvor de kunne treffes. De fra «Øyene» stod alltid på hjørnet av Søndre gate og Brattørveita. Dette går visst fra gammelt tilbake i tida.
Når vi som unger maste ekstra mye om noe, sa morfar «ti still søystuta». Dette var et slags skjellsord eller kraftsalve i litt vennskapelig betydning.
Morfar fulgte godt med i utviklinga når det gjaldt nyvinninger av redskaper og teknikker i jordbruket. Men når han f. eks. trengte noen ekstra kraftige spiker, så var han i smia og laga dem sjøl.
— merkesgjerdet
Jeg husker også at han laget et kjempesvært baksttraug. Etter våronna var den tida som gjerdene ble satt i stand og en mengde grinder ble satt opp. Jeg var flere ganger med på dette, de voksne var mer avslappet på denne tida. Jeg kan huske vi var med oppe i Stigbakkan ved merkesgjerdet mot Aunet å reparerte denne. Foruten en eldre bror av meg, Torbjørn – og morfar, var drengen Ivar og en lauskar med. Dette var antagelig i 1944 eller -45 og jeg var en 9-10 år gammel. Da fikk vi demonstrert en masse gamle teknikker når det gjelder arbeid med skigard.
Morfar hadde en øks som han kalte pliggøks = plugg ? = blæggøks. Den er kileformet og med ekstra langt skaft og ble brukt til å kløyve gardgjalt av smågran ved å slå på den med en slegge.
Gården hadde egen sag og nok materialer og bakhon. Jeg har tenkt mye på dette og snakket med flere som mener at gardgjalt som var klyvd med veden antagelig ikke råtnet så fort. Dette var kanskje viktig på en «merkesgard».
I tillegg til vanlig hersjetråd, ble det også brukt grankvist til band. Denne ble varmet opp over et bål så den ble mjuk, om dette var bare for moro eller av vareknapphet, vet jeg ikke.
— søgd
Det var vi guttene som passet bålet og «søgd» = søy = søyr = å svi. (O. Stemshaug). Vi fikk en del vannblemmer etter hvert og morfar og de voksne anbefalte å hantere den varme grankvisten med våt mose eller bjørkenever, men det var ikke så enkelt.
Alle voksne hadde tykk hud og træler i handflatene på den tida. De varme og mjuke beinnan ble så lagt i åttetall over stauren og gardgjalten tredd ned mellom staurene. Noen ganger slått nedover med en stokk. Vi som dreiv å «søgd» var «søystuta». Morfar fortalte: Hain far kalt mæ søystut når æ gjol herre arbeidet.
Slikt arbeid som det å være agnfut under trøskinga, i likhet med søystut, var arbeid som låg under en voksen mann verdighet å drive med. I dag finnes det knapt spor etter dette lengre da både Stigbakkan og Saksvikmarka er utbygd. I Fjølstadtrøa er det to bleggøkser, de var visst som regel parvis, og i tillegg til arbeid med gjerdefang, ble de i gammel tid brukt til kløyving av stokker til plank. (To planker av en stokk ifølge Sverre Saugen).
På bilder av gamle skigarder kan staurene virke unødig lange. Dette var fordi at når de råtnet, var det bare å hogge av de, som regel tre binna og kvæss de opp på nytt og stappe dem ned igjen. På denne måten kunne en skigard vare utrolig lenge.
«Men ein skigard kan ikkje vara evig,veit du».
— Fjølstadåsen
Bilde fra Fjølstadtrøa (bildearkivet til Malvik Historielag)
Rundt plassen Fjølstadåsen finnes rester av skigard som kan være over 100 år. Det var vanlig i Malvik å bare skritte opp avstanden mellom staurene uten noen annen måling, ett skritt mellom kvar staur. I 1999 hadde jeg et interju med Johan Nordaunet. Han og slekta dreiv Kvisthaugen som er et nabobruket til Fjølstadtrøa. Dette fortalte Johan:
«Det va skigarder over alt her og i Fjølstadtrøa som på alle gårder og plasser. I Fjølstadtrøa var det litt spesielt.
De dreiv mye på gammelmåten, med hakke og spett og bar inn høyet med taug og med båre: «Æ kain itj hus på ainna einn at`n Sverre å` a Jørgine for å reint uti jalan ætte krøttera. Skigaran reparert dæm me stræng, ból å fjøle og alt dæm fainn. Nei, da var det annerledes når Ainnerskaillen, (Saugens farfar) levd. Da va alt i orden».
Øst for Fjølstadtrøa, ligger gården Kvegjerdet. Navnet stammer fra en svært utbredt og gammel metode for overgjødsling av eng og setervoller. Den kalles grindgang, kviing eller kvereking, og gikk ut på å samle feet i flyttbare innhegninger.
De mest utbrette navn på innhegningene var grinder, grindle eller kve. Om natta, og ofte noen timer midt dagen også, ble budskapen drevet inn i grindene.
Der foregikk melkinga. Etter at buskapen hadde ligget på samme sted en tid, ble grindene flyttet og gjødsla etter kyrne spredt. Her står vi visstnok overfor en eldgammel kultur som er kjent over store deler av Europa. I Malvik har vi foruten Kvegjerdet, både Grindbakken og Grindberg.
