Gerhard Gøthesen – jøssing,
verftsdirektør og tøffere enn toget

DIREKTØREN VED SITT ARBEIDSBORD: Et av ytterst få bilder som eksisterer av verftsdirektør Gerhard Gøthesen i arkivet til Historielaget Hommelviks Venner.

av: Ole Christian Iversen

Gerhard Gøthesen. Jeg husker ikke første gang jeg hørte navnet. Men det var på Riksarkivets lesesal ved Sognsvann i Oslo at jeg i voksen alder ble oppmerksom og fattet interesse for denne, mildt sagt, underkommuniserte bedriftslederen i Hommelvik.

Jeg hadde booket avtale på lesesalen og bestilt flere mapper med dokumenter om lokale landssviksaker, og oppdaget i den forbindelse at Gøthesen åpenbart var en brysom og upopulær karakter for de lokale NS-folkene i Hommelvik og Malvik. Årsaken til at de mislikte Gøthesen fremgikk ikke direkte av arkivmaterialet, men navnet hans sto oppført på en såkalt «jøssingliste» som lokale NS-topper utarbeidet på oppfordring fra den tyske Gestapo-sjefen i Hommelvik i 1942.

Denne «jøssinglista» inneholdt navn på lokale kvinner og menn som NS-folkene mente det var grunn til å holde under oppsikt, pågripe og om nødvendig likvidere.

Etter krigen fortalte Mathias Bjerkan – som var lensmann i Malvik fra 1932 og fram til fredsdagene i 1945 – om denne lista i et avhør hjemme på gården Fagratun 30. august 1945. Bjerkan kunne opplyse at hans svigersønn, Thomas Byberg, under unntakstilstanden høsten 1942, møtte den tyske politisjefen i det tyske kvarter i Hommelvik, på lensmannens vegne: «Han ble her forevist en såkalt «jøssingliste» for Malvik», forteller Bjerkan i dette avhøret.

— Jøssinglista

Listen var utarbeidet og signert av fremstående NS-størrelser fra Hommelvik og Mostadmark. Øverst på lista sto underlig nok navnet til lensmann Bjerkan og lensmannsbetjent Byberg. Deretter fulgte blant andre disponent Gøthesen og andre fremstående størrelser i lokalsamfunnet. Bak navnet til Bjerkan, Byberg og Gøthesen var det markert et rødt kryss. Byberg spurte tyskeren hva denne listen skulle bety, og om de røde kryssene. Tyskeren sa ingenting, men førte høyre pekefinger rolig over strupen fra venstre mot høyre. Et nokså universelt språk som Byberg naturligvis tolket dithen at vedkommende skulle tas av dage.

Den som hadde ført listen i pennen var den daværende lagføreren av NS i Malvik, en 40 år gammel gårdbruker som i avhør 24. september 1945 forklarte at han vinteren/våren 1941/42 fikk skriftlig påbud fra fylkesføreren om å sende inn en liste over politiske motstandere av NS i Malvik. «Listen skulle angivelig brukes av NS-kontoret i Trondheim til kontroll i forbindelse med offentlige oppnevninger og slikt.», forklarte NS-toppen fra Malvik da han blir avhørt etter krigen. I samråd med andre NS-medlemmer utarbeidet lagføreren en liste med cirka 30 navn som de antok var såkalte «jøssinger» – altså folk som var mer eller mindre uttalt negative til NS og de tyske okkupantene.

Listen ble imidlertid aldri brukt aktivt. For de tyske okkupantene var det nok både en strek i regningen – og nokså pinlig – at både lensmann Bjerkan og lensmannsbetjent Byberg – figurerte høyt oppe på den første utgaven av listen. Og noen revidert liste fra tyskerne kom aldri.

Av den frittalende typen

Som nevnt inneholdt «Jøssing-lista» navnet på flere fremstående personer i lokalsamfunnet – blant dem disponent Gerhard Gøthesen og enkefru Saxevik på Karlslyst Gård. Det fremgår ikke noe sted hvorfor Gøthesen og Saxevik sto oppført på lista, men en kan anta at begge var av den frittalende typen.

Ifølge barnebarnet, Kari Saxevik, var farmor Astrid hjemme på gården da hennes sønn (og Karis far) Christian Saxevik ble arrestert, fengslet og sendt til flere av de verste fangeleirene i både Norge og Tyskland. Under denne arrestasjonen hadde Astrid Saxevik gjort det klinkende klart for tyskerne hvilken side hun sto på:

«Ich bin dem König treu»,

utbasunerte fru Saxevik høyt og tydelig ute på gårdstunet: «Jeg er kongetro!».

Om Gøthesen var like frittalende overfor okkupantene skal være usagt, men også han tillot seg å være kritisk til at lensmannen i Malvik hadde meldt seg inn i NS. Dette snakket han også høyt om.

— forbauselse

I avhør etter krigen forteller Gøthesen at han en gang i 1942 traff lensmannens bror tilfeldig på gata i Hommelvik. Her uttrykte Gøthesen sin «forbauselse» over at lensmannen hadde meldt seg inn i NS. Trygve Bjerkan forklarte da at han mente broren hadde blitt oppfordret til å melde seg inn i NS av flere av bygdas «fremste menn», og nevnte i den forbindelse både brukseierne Saxevik på Karlslyst og Jenssen på Halstad. Til dette svarte Gøthesen at han ikke trodde noe på denne forklaringen, og at han ville spørre både Saxevik og Jenssen personlig om dette virkelig var tilfelle.

Denne episoden viser både at Gøthesen ikke var redd for å vise hvilken side han selv sto på, og at han heller ikke kviet seg for å motsi personer som han visste hadde en viss nærhet til medlemmer av NS.

Nå skal det sies at NS aldri fikk noe stort fotfeste, verken i Hommelvik eller Malvik. Medlemstallet kom aldri særlig høyere enn 50, men det forhindret ikke at det så lenge krigen varte kunne være særdeles risikabelt å legge seg ut med «feil folk».

Gerhard Gøthesen

Gerhard Gøthesen ble ifølge folketellingen fra 1910 født i Horten i 1889. Det samme ble også hans tre søsken, Jørgen (født 1886), Else (f. 1892) og Sverre (f. 1898). Foreldrene Jens og Mathilde var begge fra Borre, et lite sted mellom Horten og Åsgårdsstrand. Men i 1910 var familien Gøthesen bosatt i Tordenskjoldsgate 101 i Drammen. Pappa Jens livnærte familien ved å jobbe som los. Gerhard er i folketellingen oppført med «D/S Maskinist» som yrke, mens storebror Jørgen jobber som «reustrøtør». Else (18) og Sverre (12) er henholdsvis skolepike og skolegut.

Gøthesen kom med andre ord ikke fra en luksuspreget oppvekst i sus og dus, men fra det som kan beskrives som øvre middelklasse. Han hadde hardtarbeidende foreldre som hadde økonomi til å sikre skolegang for alle sine fire barn.

Hvordan Gøthesen endte opp i Hommelvik, og hvor han befant seg i årene mellom 1910 og 1920, er ukjent, men vi vet med sikkerhet at Gøthesen hadde Hommelvik som fast base fra 1920. Da finner vi han en ny folketelling, bosatt i eiendommen Solheim, like ovenfor støperiet.

Det er rimelig å anta at det var arbeidsmarkedet som lokket den unge Gøthesen nordover. Her i Hommelvik ble han hentet inn som verksmester på støperiet, en rolle han fylte helt til 1930. Da overtok han disponentstolen og ble toppleder etter at Torstein P. Buaas måtte trekke seg tilbake på grunn av sykdom.

Tross sine mange år som bedriftsleder i Hommelvik, den trønderske dialekten påvirket ham ikke nevneverdig. Ernst Thoresen husker mannen med det alvorlige – litt strenge – oppsynet, og at han alltid snakket pent med en klart, avstemt østlandsdiksjon.

Solveig Ambrosia Kathrine Andersen

Gøthesens kone, Solveig, ble født i Kristiania 8. mai 1894. Solveig Andersen var datter av møbelsnekker Johan Andersen (født i 1852 i Blekinge, Sverige) og hans hustru Lina (født i 1862 på Eidsvold).

I folketellingen fra 1900 er familien Andersen bosatt i Heimdalsgaden 27C i hovedstaden. Solveig er da 6 år gammel og bor hjemme sammen med foreldrene og sin to år eldre søster, Gudrun Sofie.

I folketellingen fra 1910 er Solveig blitt 16 år, men hun er allerede ute i arbeidslivet. Solveig  jobber da som tjenestepige i 3. etasje i et forhus i Akersgaten 67, hos søskenparet Julius Berg og Ottoline Berg. Julius Bergs yrke er oppgitt å være «rentier», en person som lever av rentene av sin formue, mens Ottoline er oppgitt å være husbestyrer.

— forblir ukjent

Omstendighetene rundt hvordan Gerhard Gøthesen og Solveig Andersen møtes forblir ukjent, men det er nok rimelig å anta at de møtes i hovedstaden og at Gerhard etter hvert flytter nordover for å ta jobb på verftet i Hommelvik.

Det som kan dokumenteres er at lyses det for ekteskap mellom Gerhard og Solveig i Dagsposten fredag 20. mai 1921. De gifter seg deretter i Drammen og vies av J. Holstad som er pastor i Metodistkirken i byen (Norsk Kunngjøringstidende nr. 151, 18/5-1921).

Solveig Ambrosia Kathrine Andersen er på dette tidspunktet bosatt i Bakkegaten i Kristiania, mens Gerhard har fått Hommelvik som fast bostedsadresse. Nærmere bestemt eiendommen Solheim i det som i dag har adressen Hesttrøa på Grønberg. Her er Gøthesen bosatt som en av 15 personer (7 voksne og 8 barn) i folketellingen fra 1920. Alle disse familiene hadde tilknytning til støperiet.

SOLHEIM: Her bodde Gøtesen sammen med flere andre familier med tilknytning til støyperiet. Foto utlånt av Historielaget Hommelviks venner. Fotograf: Gustav Hansen.

Mary og Asbjørn Kjevik fra Hommelvik forteller at eiendommen Solheim ble bygget i 1904 av brødrene Leer, men de gikk konkurs etter byggingen. Da kjøpte støperiet huset og benyttet det i mange år som husvøre for sine ansattte.

Asbjørns Kjeviks foreldre kjøpte eiendommen Solheim (bildet) i 1954. De hadde da leid huset av AS Hommelvik Verft og Støperi siden 1947.

Gøthesen kjøpte i 1954 naboeiendommen «Sommerseth» (Hesttrøa 8) av støperiet. Ifølge eiendomsoverdragelsen betalte Gøthesen 8 500 kroner for eiendommen, og denne flotte sveitservillaen ble parets felles bolig resten av livet. For Gøthesens del skulle det dessverre ikke bli veldig lenge. Mer om det om litt.

Erindringer om Gøthesen

Det er ikke mange hommelvikinger i dag som husker Gerhard Gøthesen, men Ernst Thoresen er en sprek veteran med elefanthukommelse og blikk for detaljer. Ernst forteller om en episode fra verftet som beskriver Gøthesen som sjef og som muligens også sier noe om tidsånden.

Gøthesen var regnet for å være en streng sjef. Han hadde tross alt overtatt sjefsstolen etter Torstein Buaas, en av borgerskapets bautaer i Hommelvik. Buaas var dårlig likt av arbeidsfolk blant annet fordi han nektet sine ansatte å organisere seg. Øivind Kristiansen skriver i historielagenes Årbok om støperiets historie, at da 1. mai-toget i Hommelvik passerte huset til Torstein Buaas sluttet korpset å spille og fanene ble senket i stillhet mens toget gikk forbi.

— krig med fagforeningene

Tilsvarende historier eksisterer ikke om Gøthesen, og han var ikke i krig med fagforeningene på samme vis som sin forgjenger. Men også Gøthesen likte å gå sine runder i fabrikken og omkring på tomta for å følge med at alt gikk som det skulle og at arbeidsfolket ikke sluntret unna. Så da Egil Olsen fra Trondheim, tynn som en strek, satt bak en stabel og spiste brødskiva si en formiddag da Gøthesen kom forbi på sin runde, heiv Olsen brødskiva i kjeften og svelget «så du kunne se den sank ned gjennom den smale halsen og ned i magen», forteller Ernst Thoresen. «Han var nok en sjef av gammelsorten, og han satte seg i respekt blant arbeidsfolket. Streng, men rettferdig», mener Thoresen er en dekkende beskrivelse.

Og Gøthesen var nok ikke en sjef en arbeider kunne si hva som helst til. Det gjaldt nok de fleste direktører og disponenter på denne tiden. Men i arbeidsstokken på verftet i Hommelvik var det flere «på gølvet» som var raske i replikken. Blant dem, feiermester Olsen. Bosatt i Trondheim og en spesiell type, ifølge Ernst Thoresen. Olsen var på arbeid en lørdag under krigen, og hadde tatt en pause for å ta en matbit. Produksjonen gikk for fullt, og da Gøthesen tilfeldigvis kom forbi, la han merke til Olsen som satt og gomlet på brødskiva si. «Sitter De her og spiser nu – dette bliver det jo ikke noe av?», kommenterte Gøthesen hvorpå Olsen repliserte tørt: «Arbeidet skrider frem efter betalingen, Gøthesen.»

Ernst Thoresen, som selv var en aktiv og habil skiløper, forteller at også Gerhard Gøthesen var en ivrig skiløper og mosjonist vinters tid. Han var ofte å se i malvikmarka på skitur, gjerne sammen med kameraten Ole Richstad fra Stjørdal, men også ofte alene. Ernst Thoresens bror, Tor, var ute på ski en tidlig søndagsmorgen sammen med kameraten Sverre Bykvist.

Lørdag kveld og natt til søndag hadde det kommet mye snø, og de to hommelvikingene kunne lett konstatere at én person hadde gått foran dem og tråkket spor. Oppe ved Svarttjønnin møtte de en rødmusset, varm og gjennomsvett Gerhard Gøthesen som nærmest freste ved synet av de to ungfolene som kom bak ham. «Da va’n Gøthesen sér,» humrer Ernst Thoresen. Tor og Sverre fikk i hvert fall tydelig beskjed av Gøthesen at de som var unge og spreke kunne komme seg ut om morran og tråkke skispor for de som var eldre…

Tradisjonell og visjonær leder

At Gøthesen nøt respekt både i lokalsamfunnet og blant sine medarbeidere synes klart. 26. januar 1948 skriver Arbeider-Avisa om kommunale valg i Malvik kommune, og her fremgår det at Gerhard Gøthesen, Arnulv Eggen og Hjalmar Jøsaas er takstmenn for verker og bruk i kommunen. Noe nærmere om politisk tilhørighet fremgår ikke, verken av denne notisen eller andre oppslag om ham.

Som ansatt, mellomleder og deretter øverste sjef for Hommelvik Verft og Støperi bidro Gøthesen til å holde driften gående over en lang, sammenhengende periode. Da Gøthesen kom til Hommelvik rundt 1920 hadde bedriften eksistert siden århundreskiftet, og med Gøthesen som verksmester og disponent ble driften av verftet holdt i gang uten opphold. Den første konkursen rammet verftet i 1957, men det var etter Gøthesens død. Deretter gikk verftsvirksomheten på kaia i Hommelvik konkurs ytterligere fire ganger, i henholdsvis 1959 (Hommelvik verksteder), 1969 (Hommelvik mek. verksted), 1993 (Trønderverftet) og 2000 (Norrøna Verft).

— av den gamle skolen

At Gøthesen var en tradisjonell bedriftsleder og «sjef» av den gamle skolen er sikkert. Samtidig var han også åpenbart en mann som visste at virksomheten måtte følge med i tiden og sørge for å holde maskinparken oppdatert.

Da 2. verdenskrig var slutt i 1945 skrev Adresseavisen 10. august en artikkel under overskriften «Hommelvik Verft får de mest moderne sliper i Skandinavia». Avisen skriver at slipene som ventes til Hommelvik kan ta fartøy på opptil 1000 tonn, og ledelsen avslører planer om å utvide og modernisere verkstedet slik at det kommer til å stå i forhold til de hypermoderne slipene. «Uten tvil står Hommelvik foran en ganske sterk oppblomstring, og gledelig er det at de som leder utviklingen synes å være klar over at det nytter ikke å melde seg til konkurranse i den virkelig nye tid vi nå går inn i uten at det maskinelle utstyr m.v. i en bedrift er tipp-topp moderne.»

Ti år senere sto Gerhard Gøthesen i solskinn på dekk på skoleskipet «Trøndelag», etter at skipet hadde vært til ombygging og rehabilitering ved verftet i Hommelvik. Her, sammen med fylkesmann og andre digniteter fra Trøndelag og skipsindustrien, vanket det mye ros til disponenten og hans ansatte. Under middagen takket bestyrer Stangeby ved Sjømannskontoret i Trondheim direktør Gøthesen, overingeniør Andersen og verkstedets arbeidere. «Som et bevis på hvor stor interesse verkstedets folk har vist for jobben med dette skoleskipet, nevnte Stangeby at en av formennene hadde kommet og tilbudt seg å male skoleskipet på dugnad – og en rekke arbeidere ble med på dugnadsjobben.» (Adresseavisen, 23. juni 1955)

FIKK SKRYT: Gerhard Gøthesen (i rød ring) solte seg i glansen blant flere av fylkets fremste menn da skoleskipet «Trøndelag» gikk av stabelen ved verftet i Hommelvik 23. juni 1955. Faksimile: Adresseavisen, 23/6-1955)

— D/S Saltdal

Fem år tidligere – i 1950 – leverte Hommelvik Verft og Støperi fra seg den til da største oppgaven i verftets historie, nemlig ombyggingen av «D/S Saltdal». En ombygging som både Gøthesen, eiere, ansatte og lokale aviser beskriver som «nær fullkommen». «Sjelden har vi sett et skip hvor plassen er så godt utnyttet og når det gjelder smakfull og praktisk innredning står skipet fullt på høyde med de største og flotteste skip vi har i kystfarten.» (Arbeideravisa, mandag 9. januar 1950).

Tirsdag 10. januar gikk Saltdal inn i hurtigruten til avløsning av D/S Skjerstad som hadde grunnstøtt i Risøyrenna ved Andøya i Troms.

Kom uskadd fra togpåkjørsel

Blant de barskeste av oss sies det gjerne at han eller hun er «tøffere enn toget». I Gerhard Gøthesens tilfelle kan uttrykket brukes bokstavelig. For ikke bare var Gøthesen en tøff og dyktig forretningsmann – han var også tøffere enn toget!

For ved 1930-tiden, søndag 30. oktober 1938, ble Gøthesen påkjørt av et tog ved planovergangen ved Djupvasskaia. Gøthesen, som satt i førersetet på sin bil, hadde nettopp satt av sin kone Solveig på østre side av overgangen, og skulle kjøre den korte veien ned til garasjen på verftets tomt. Han rakk imidlertid ikke å komme lenger enn til skinnegangen før sydgående hurtigtog på Nordlandsbanen dundret inn i bilen med et brak.

— løftet fra skinnene

«En av buffertene på lokomotivet slo inn gjennom den ene bildøren og dermed ble bilen løftet fra skinnene slik at den hang i luften. Bilen ble ført cirka 100 meter før toget klarte å stoppe.»

Folk sprang til, overbevist om at billisten i beste fall var kommet stygt til skade. Bilen var nemlig helt smadret. «Stor var forbauselsen da Gøthesen kom krabbende ut av førersetet – riktignok litt fortumlet og forslått, men ikke verre medtatt enn at han kunne spasere hjem.», skrev Adresseavisen mandag 31. oktober 1938.

Faksimile: Adresseavisen, 31. oktober 1938.

Hvor lenge jernbanesporet hadde blitt avstengt dersom en slik hendelse hadde skjedd i dag er ikke godt å si. I 1938 nøyde de seg med å fjerne bilvraket fra fronten av toget. Arbeidet tok en halvtime. «Toget ble av den grunn 35 minutter forsinket til Trondheim. Natthurtigtoget på Dovrebanen kom av samme grunn for sent avgårde.», meldte avisen.

Årsaken til ulykken ble ikke nærmere omtalt, men i et leserbrev i Adresseavisen et par uker etter hendelsen, letter Gøthesen selv på sløret: «Vestgående tog er farligst, idet disse togene ikke kan sees før de er cirka 100 meter fra overgangen. Hertil kommer at efter mørkets frembrudd kan disse tog lett forveksles med bil som befinner seg i «Eriksenbakken», hvilket var den direkte årsak til ulykken søndag 30/10 d.å.»

Gøthesen så altså lysene fra toget i speilet, men trodde det var en bil som kom bak ham.

Gøthesen henstiller til NSB og distriktssjef Ruud i Trondheim om å sørge for at det blir montert en eller annen form for sikringsanordning ved jernbaneovergangen i Hommelvik. Gøthesen viser til at det har skjedd flere andre ulykker og nesten-ulykker ved overgangen. «Man håper jernbanen nu finner tiden beleilig til på en effektiv måte å forebygge flere ulykker ved denne overgangen.», avslutter Gerhard Gøthesen sin tekst i «Ordet fritt».

Bisatt ved Tilfredshet kapell

Gerhard Gøthesen er forresten ikke den eneste næringslivstoppen i Hommelvik som ble påkjørt av toget på denne tiden. Også gammelordfører og næringslivstopp Reidar Jenssen (62) var utsatt for en togulykke ved en planovergang som lå like øst for jernbanestasjonen i Hommelvik sentrum. I motsetning til Gøthesen, som kom nærmest fysisk uskadd fra hendelsen, var ikke Jenssen like heldig. Jenssen døde momentant da et lokomotiv med fire vogner kjørte på han ved 09.30-tiden onsdag 14. april 1943.

Jenssen, som var disponent ved Hommelvik Bruk, skulle bare en kjapp tur over jernbanesporet for å inspisere arbeidet ved opplagstomten like øst for jernbanestasjonen da ulykken skjedde.

— 2. august 1956

I likhet med Reidar Jenssen ble Gerhard Gøthsen heller ingen veldig gammel mann. 2. august 1956 døde Gøthesen plutselig, 67 år gammel.

 Gravsteinen ved Tilfredshet kapell i Trondheim.

7. august ble han bisatt i Tilfredshet kapell i Trondheim «under stor deltakelse», som det sto i avisene dagen etter. «Vakre kranser, blomster og kandelabre med levende lys pyntet katafalk, kiste og omgivelser.», het det i lokalmedienes oppsummering. Foruten blomster og kraser fra den nærmeste familien var det også kranser fra AS Hommelvik Verft og Støperi, fra funksjonærene ved støperiet og fra arbeiderne. Videre var det krans fra AS Ranheim Papirfabrikk og fra Mekaniske Verksteders Landsforening. Per Buås og Johan Nystrøm var marsjaler, en form for æresvakter ved kisten under seremonien.

— Ved Rondane» av Grieg

Høytideligheten ble åpnet av strykere og organist som spilte «Ved Rondane» av Grieg. Johs Røvde sang «Lykksalig, lykksalig hver sjel som har fred», og hele kirken stemte unisont med i «Den store hvite flokk».

Det var pastor Palmer Skaar som ledet bisettelsen, og han sa blant annet at disponent Gøthesen kom til å bli savnet som en dyktig og avholdt bedriftsleder. Gøthesen ville ikke ha noe blest om sitt liv, derfor var avskjedsstunden gjort så enkel som mulig.

«Allikevel er det blomster fra de mange som ønsker å si takk til en rettlinjet mann som hadde et godt hjertelag for alle. En god bror, venn og mann er gått bort, og de som sitter igjen sier ham en stille og dypfølt takk og lyser Guds fred over hans minne»,

sa Skaar i sin minnetale.

Deretter sang menigheten «Kjærlighet fra Gud» før kisten ble senket til strykere og organist Agathe Backer Grøndahls «Mot kveld». Minnestunden ble avsluttet med at hele kirken sang «Deilig er jorden.»

Det skulle gå nesten 34 år før Solveig Gøthesen fulgte sin ektemann til det siste hvilested på Tilfredshet kirkegård i Trondheim. 19. juni 1988 døde Solveig, 94 år gammel. Hun bodde da ved Malvik sykehjem på Grønberg, kun et steinkast ovenfor hennes og Gerhards hjem i Hesttrøa. I dødsannonsen som sto på trykk i Aftenposten 22. juni 1988, var det Margit Ellefsen som på vegne av familien kunngjorde at «Min kjære søster» Solveig Gøthesen hadde sovnet stille inn.