Gjengitt fra årboka 2002 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Gamle Malvig Sav
Av ODD BJØRKLI
Under arbeid med å samle historien om Malvik Statsalmenning, kom jeg over begrepet «Gamle Malvig Sav». Det var brukt som betegnelse på det sted hvor ett av grensemerkene for allmenningen var satt under en befaring i 1818. I befarings protokollen som er undertegnet amtmann Fr. Trampe, er dette grensepunktet samt de nærmest liggende beskrevet på følgende måte:
« fra Stavsøefieldet gaaer Linien i W.N.W. til Røstkjøn Oesen hvor i et Bjerg blev indhugget et X – derfra i lige Linie i Vest til Dybdalen, hvor i Dybdalsbjerget blev indhugget et X – videre derfra i S.S.W. til det dybeste Sælboe Dahl, hvor i en stor steen er indhugget X: fra denne Steen gaaerLinien i VV.S.W til Opsøe Oesens østre Ende og derfra i W. til gamle Malvigs Sav hvor i en Steen blev indhugget et X, videre herfra i W.S.W. til Hønstadvoldens nordre side hvor i et Bjerg blev indhugget et X — -»
Dette ble gjenstand for nysgjerrighet, og komiteen som arbeider med bokprosjektet «Malvik Statsalmennings Historie», bestemte seg for at dette stedet måtte man prøve å finne igjen.
I Leif Halses bygdabok for Malvik fant vi en del stoff om dette sagbruket som der sies å ha stått inne i allmenningen et sted, uten at noen visste akkurat hvor. På et allmenningskart utarbeidet i 1910 så er også Gamle Malvik Sag inntegnet, – ved elva et lite stykke nedfor Opsjøen.
Befarings-kommisjon anno 2002, bestående av fra venstre:
Karl Erik Lium, Jan Stokdahl, Sivert Buaas og Nils Bakmark. De står omtrent på det sted der vi antar at vasshjulet sto.
— av et ekssenterhjul
Mekanisk drevne sagbruk var i Norge først basert på vasskraft. Et vasshjul drev ved hjelp av et ekssenterhjul et vertikalt stilt sagblad opp og ned. Ved å føre tømmerstokken inn mot bladet fikk man skåret opp stokken til bord. Ei slik sag ble kalt ei oppgangssag og nevnes i norske kilder første gang i 1520-åra. Vasskraftdrevne oppgangssager har vært i bruk helt opp mot våre egne dager, selv om både elektrisk kraft og sirkelsagblad allerede rundt århundreskiftet 1900 tok over det meste av den industrielle saginga.
— slutten av 1500-tallet
Det er trolig at den første vassdrevne saga i Malvik ble bygget i slutten av 1500-tallet, men vi har ikke funnet kildemateriale som klart dokumenterer dette. Trolig var det saga på Torpaunet som var den eldste.
Skogen var en dyrebar ressurs i gamle dager. Allmennings skog ble brukt og hugget dels for å skaffe virke til husbygging og ved hos bøndene som hadde gårder inntil og rundt allmenningen, og dels som en inntektskilde for staten. Skog som skulle brukes til byggematerialer, måtte som oftest bearbeides noe før bruk. Sjøl lafte tømmer ble ofte kantet til en bestemt tykkelse. Til slik bearbeiding trengte man ei sag, og når det ble aktuelt å gjøre slikt arbeid i litt større skala, måtte man ha et sagbruk.
Hvem som helst kunne ikke bare gå i gang og bygge et sagbruk, til det krevdes at man hadde kongelig bevilling og privilegium, og slike bevillinger ble oftest kun gitt til embetsmenn, handelsmenn i byene og til rike bønder. Småbønder og leilendinger, som jo de fleste beboere i Malvik var på 1600-tallet, var arbeids pliktige overfor sagbruka.
De måtte hugge tømmeret, frakte det til sagbruka, og så igjen transportere de ferdig skårne bordene fra sagbruka til kundene, eventuelt til nærmeste havn for utskipning og eksport. Oppblomstring av sagbruk i Norge på denne tida hadde sammenheng med at det var stor etterspørsel etter byggematerialer i store deler av Europa, spesielt i Nederland og England.
— Saugskatteliste fra 1610
Den eldste dokumentasjon på sagbruks virksomhet i Malvik, er en «Saugskatteliste» fra 1610. Denne viser at det er fire gårder i Malvik som har sag: Malvik, Haset, Torp og Bostad. For Malvik Sag er her oppført Magnhild Malvik som eier, og dette året står det i protokollen: « — – var der schorrit udi itze aar 220 tylfter saug bord, derav tilkommer Kongen den tiende part med 22 tylfter» – En tylft er 12 stk, så det ble i 1610 saget 2640 bord, – eller i alle fall betalt skatt av denne mengde. Skattesatsen var den gang 10 %, slik at kongen, eller staten fikk 264 bord som skattebetaling.
Enkel, grei, og rimelig ordning!
Om dette er samme saga som seinere på 1600-tallet omtales som «Malvig Saug» og skal ligge inne på allmenn-ingen, er jeg ikke helt sikker på.
Halse skriver at ingen visste hvor dette sag støet lå, men det var nok ikke helt sant. Blant folk i Markabygda i Malvik har begrepet «oppmed Gammel saga» blitt brukt om sletta nedfor der elva fra Opsjøen flater ut i dalen ned mot Langvatnet. Da jeg konfererte med Tore Nybrodahl om saken, fikk jeg helt grei beskrivelse av hvor man mente at gammel saga hadde ligget.
En befaring sammen med Karl Erik Lium i juni, og en annen gang seinere sammen med Karl Erik Lium, Jan Stokdahl, Sivert Buaas og Nils Bakmark i september i 2002 bekreftet at dette var stedet «Gamle Malvig Sav» hadde
ligget. Det er ikke mange spor å se etter dette bruket nå i dag, men vi fant steinrøyser som tydelig hadde vært fundamenter for hus, og man kan tydelig se ei renne i marka, der vatnet var ledet tilbake til elva, etter at det hadde gjort nytte for seg på vasshjulet.
— tre og stein og noe jern
På 270 år gjemmer naturen de fleste spor etter aktivitet. Byggematerialer var på 1600-tallet i all hovedsak tre og stein og noe jern. I dag vokser det grov skog på sag støet innunder berget sør for Hønstad-gårdene.
Mose har fått gro i fred i lang tid, så ved første øyekast er det nærmest ingenting som åpenbart viser at her har det vært et sagbruk før i tida. Trevirke, – det være seg både hus materialer og sagflis har råtnet helt bort. Jern og metaller har vi ikke søkt etter på noen måte. Steiner derimot finnes i flere røyser inne på det flate partiet nedfor den nederste fossen og på østsida av elva.
Da vi fjernet mosen fra disse steinrøysene, så vi at de besto av relativt flate steiner, som hadde vært stablet oppå hverandre. Dette har sikkert vært fundamenter for hus og vasshjul, men ettersom tida har gått, så har stein-murene og -pilarenes veltet slik at steinene i dag stort sett står på kant.
— Hans May tilhørende
I gamle dokumenter er saga oppført som «Hans May tilhørende», dvs. at det var kongen eller staten som var eier. Det er byborgere av Trondhjem som er innehavere av bruksrett eller bygsel på Malvig Saug rundt århundreskiftet 1700; Sr. Ebbe Nilsen, sr. Jacob Withe, Lorentz Jacobsen Angell, rådmann Søfren Bygbal, Johann Ham_mond, Sr. Henrich Bech og rådmann Archdall. Flere av disse var også eiere av gårdsbruk i Malvik.
Skattelister fra først på 1700-tallet viste følgende produksjon på Malvig Saug:
| 1703 | 1704 | 1705 | 1721 |
| 850 bord | 1000 bord | 2200 bord | 1666 bord |
Mot slutten av 1720-åra gikk det tilbake med produksjonen. Årsakene kan være flere, men en åpenbar grunn er mangel på skog. Skogen i allmenningen var blitt hardt beskattet, både av berettigede og uberettigede over lange
tider.
I flere perioder gjaldt det offisielt fredlysning av skogen, men det synes som om dette ikke påvirket hogsten i noen særlig grad. Øvrigheten hadde liten eller ingen kontroll med hva som ble hugget i allmenningen.
I 1729 finner vi et tingsvitne som sier: «Formedelst saugen blev bortbøxlet fra den forrige eier, blef der ey skåren nogle bord på denne saug». På sommertinget 1731 ble bruksretten til Malvig Saug forsøkt auksjonert bort, men ingen sa seg villige til å ta denne bygselen. Derfor lå saga øde og ubrukt de første av 1730-åra.
Da Sr. Henrich Bech fikk bygselen på både sagbruket og allmennings skogen i 1733 var det i kontrakten påhengt en formulering som påla ham å fungere som oppsynsmann for allmenningen: «— – bygsler en har plikt til at påse at almindingsskoven ikke til upligt vorder forhuggen eller ruineret.» I 1747 meldes det at Malvig Saug er
«nedrådned og intet skiæres på»
I 1750 stevner Bech tre bønder i Malvik Markabygd
«for at de har hugget udi den bøxlede alminding til Malvig saug, og for samme årsages skyld haver saugen i 12 år ligget øde.»
— fikk altså skylda
Tre småbønder fikk altså skylda for at saga ikke hadde vært i bruk på 12 år. I 1766 fikk rådmann Archdall bygsel og bruksrett på Malvik Allmenning, men i basisdokumentene er det nevnt at «Da Almindingssaugen er så aldelis med dammer og tilbygninger forrådned, at den ikke uden alt for stor bekostning kunde istandsættes, så var rådmanden betenkt på at anvise et for saugtømmers tilførelse mere bequemt sted». Dette mer bekvemme sted, var sagstøet på Hønstad.
Om det har vært drift på Malvig Saug etter denne tid vet vi ikke sikkert, men trolig har den ikke vært brukt siden på 1730-tallet.
Etter 1818 har grensene for Malvik Statsallmenning blitt justert flere ganger, så i dag ligger sagstøet et par hundre meter inne på gården Hønstad Østre si utmark.
I Forstmester Schiøtz sin innberetning til amtet i 1863, der han stiller en rekke spørsmål omkring Almennings grensene, nevnes dette på følgende måte:
«Der findes i Justitieprotocollen for 1766 en under 29/7 paa Hønstad udholdt Sagbesigtelse, hvor Malvigs allerede dengang forraadnede Sagsted omtales som beliggende inde i Almenningen, hvilket heller ikke stemmer med Befaringen af 1818, der har valgt dette sted til Grændsemærke for samme. -»
— synes litt avsides
Plasseringen av et slikt bruk, kan med dagens måte å tenke på, synes litt avsides, men stedet lå den gang i utkanten av allmenningen og det ga dermed kort vei å frakte sagtømmeret, det var her et naturlig ganske bratt vassfall her på 30-40 meter og det var ganske flat vei utover dalen til bygda dit skurlasten skulle fraktes.
Det var gjerne enklere å frakte oppskårne bord enn runde tømmerstokker. Saga var nok ikke i kontinuerlig drift året igjennom. Det var et sesongarbeid, helst på vårparten når det var god vassføring i elva. Navnet på den elva vi her snakker om er slett ikke tilfeldig valgt. Sagelva heter den.
Den har gjennom tidene gitt kraft til mange av sagbruka i Malvik. I tillegg til Malvig Saug, fikk sagene på Hønstad, Verkland, Skjenstad, Haset og Torpaunet vasskrafta si fra Sagelva, – muligens har det vært enda flere.
Oppgangssager finnes det ikke mange igjen av rundt i distriktet vårt. På museet i Ljusnedal like innafor Funåsdalen i Sverige, står imidlertid ei slik sag, meget godt bevart, og denne kan ennå brukes. Noen dager hver sommer blir den startet opp slik at publikum kan få se hvordan produksjon av skurlast foregikk for 300 år siden.
— en over og en under stokken
Arbeidsmiljøet på Malvig Saug og andre oppgangs-sager, var neppe i tråd med de normer vi har i dag, men sannsynligvis var det et stort framskritt når man fikk vasskraft til drift av sagbladet.
Før mot slutten av 1500-tallet var det to mann som dro sagbladet, en over og en under stokken, – men det var visstnok vanlig at han som sto under stokken, fikk en sekk å træ over hodet, slik at øyne, nese og ører ikke ble fylt av sagmodd:
– datidens verneutstyr.
Kilder:
Leif Halse , Malvik Bygdebok Bind I
Amtmann Fredrik Trampes protokoll etter allmenningsbefaring datert 20. juli 1818
Forstmester Johannes Schiøtz innberetning til Søndre Trondhjems Amt datert 15.apri11863
