Gjengitt fra årboka 2005 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
FRA MIN BARNDOM-SKOLETID
Av Mary Svee.
Jeg vokste opp i Stokdalen.
Jeg begynte på Leistadmoen skole 1946, og vanligvis gikk jeg annen hver dag på skolen.
I småskolen hadde vi Ingrid Leistad, Liv Sundset og Aud Bårdsen som lærere, tror jeg. I storskolen hadde vi Sundset til han døde brått ved juletider i fjerde klasse. Etterpå hadde vi flere vikarer, bl.a. Bjørn Sundset, før vi fikk Olav Engen fra Singsås som fastlærer. Han var veldig grei. Noen ganger la han skoleskiturene til Stokdalen. Vi hadde geiter, og det var særlig artig når kjea kom i februar. Han kjøpte ost av oss også.
— lang skolevei
Som så mange i min generasjon hadde jeg lang skolevei, og skoleskyss var et ukjent begrep den gangen.
Jeg bodde som sagt i Stokdalen og min skolevei gikk via Vollan – Elvetun – Kvegjerdet til Leistadmoen skole. Bakken opp til Kvegjerdet fra Elvetun var bratt! Dette var før den nye veien kom.
Jeg måtte tidlig opp, ca. klokka seks, og noe tidligere om vinteren når det var dårlig vær og føre.
Det var greit ved skolestart. Enda var det sommerlig med fine temperaturer. Jeg slapp å fryse, noe som gjorde alt lettere.
Enda var det også mye liv i skogen. Jeg lyttet til fuglene og så på fiskene i bekken om høsten. Jeg møtte også mange husdyr som beitet i utmarka, noe som var vanlig den gang. Det var kyr hester og sauer. Jeg følte meg ikke så alene. Det var trivelig å møte dyra.
Etter hvert kom høsten. Mange ganger var det styggvær, og det ble mørkere for hver dag. Stupende mørkt kunne det være mange ganger gjennom skogen. Det var ikke mye å se foran seg, men jeg kjente hver stein og sving på veien. Av og til var det måneskinn, noe som gjorde at alt ble så skummelt. Det var alle skyggene innimellom granstammene som lignet dyr og mennesker eller fantasifigurer. Det hendte nok jeg la på sprang enda jeg visste at det ikke var noe der, men der og da klarte jeg ikke å overbevise meg selv.
— den tyngste tiden
Etter hvert kom vinteren – den tyngste tiden. Det var mange måneder med vinterføre. Da måtte jeg gå på ski, for fra oss til Kvegjerdet var det ikke brøytet vei. Mange ganger var det tungt med mye nysnø.
Og som det kunne klabbe! Skismurning var det lite av. Jeg husker best parafinvoksen. Det gikk riktig bra framover, men nesten like bra bakover. Dessuten var skiene ikke tørre nok til at skismurningen satt godt nok fast. Dette var treski av bjørk som min onkel hadde laget til meg. Etter hvert ble skituppene flate. Da måtte han varme dem opp i vann og sette på en mal. Skiene stod med dette til de ble tørre, og da var de nesten som nye.
Skiskoene ble også våte. De var i bruk hver dag, men de måtte tørke sent for ikke å bli harde. Derfor var de ikke så tørre bestandig.
— fjerde klasse
Fra fjerde klasse ble det håndarbeide på oss jentene. Den undervisningen fikk vi i en periode i den mørkeste tida på året og dertil på fridagene våre. Lærer var ei som hette Flønes. Første året var vi på Leistadmoen. I femte klasse fikk jeg fri fra vanlig skole utpå våren og hadde håndarbeidsundervisningen på Blindeforbundets hytte som ligger ved Kuset, bare et lite stykke fra Kusetstua kolonial. Dette var veldig greit for meg. Det ble bare 3 – 3,5 km å gå, altså 6 -7 km pr dag. Sykkel hadde jeg ikke.
— sjette klasse
Fra sjette klasse ble det skolekjøkken. Da måtte vi til Hommelvik. Håndarbeidet var også der da. Jeg mener det var tolv dager av hvert, det vil si 24 dager ekstra skole på den mørkeste og tyngste tiden av året. Da måtte jeg stå opp enda tidligere, det var vel kvart på seks. Jeg måtte være på Kvegjerdet halv åtte, for da gikk bussen fra Sjøvold.
Etter bussturen til Vikhammer gikk jeg til stasjonen for å ta toget til Hommelvik. Når skoledagen var over, var det å starte turen heim. Mange ganger stod jeg nederst i lia ved Stokdalen og så husene langt, langt der oppe. Slik føltes det når jeg var trøtt og klar. Da var klokka fire på ettermiddagen.
Vi hadde skole på lørdagene også, så det ble å dra ut hver dag i disse periodene.
Det var ikke artig å sitte og spise om morgenen og se ut på mørket, høre vinden ule, snøen piske mot rutene og vite at jeg måtte ut uansett vær. En sjelden gang kunne jeg bruke spark. Det var etter kraftig regnvær med påfølgende kulde. Det ble hard skaresnø og stor fart nedover bakkene. Sparken var stor og tung. Heldigvis hadde den bremser, så det var lettere å ha styring på den. Det hadde min onkel sørget for da han laget den.
— engelskundervisning
Fra sjette klasse kunne vi få engelskundervisning. Jeg prøvde meg, for jeg hadde veldig lyst til å lære engelsk. Men etter få ganger ga jeg opp. Undervisningen var lagt til mine fridager, og det ble for lang vei for et par timer.
— forlot Leistadmoen skole for siste gang
For øvrig var min siste dag på ski til og fra skolen et av årene sjuende mai. Snøen lå lenge mellom Vollan og Stokdalen.
Det var med glede og lettelse jeg forlot Leistadmoen skole for siste gang. Så godt å vite at nå slipper jeg å gå denne veien fordi jeg er nødt til det!
Jeg ble også den siste eleven som gikk fra Stokdalen til Leistadmoen skole, for fra første januar 1953 ble Stokdalen tilhørende Strinda kommune, i dag Trondheim kommune. Da fikk jeg en brøytet vei på ca. 2,5 km å gå til jeg nådde bussen. Jeg gikk ut året på Leistadmoen, men fra høsten gikk jeg på framhaldsskolen ved Strindheim skole.
Å tilhøre Strinda var også enklere angående de kommunale kontorene. I Malvik måtte vi helt til Hommelvik.
— elektrikerne ferdige
Samme år fikk vi strømmen til gårds. I september var elektrikerne ferdige, og vi kunne slå på lyset og gå lysere tider i møte. Flaggermuslyktene (ternene), petromaksene og karbidlyktene ble satt bort. Det var godt å slippe alle lampene rundt i alle rom, og så lettvint det ble i fjøs og andre uthus! Det ble en ny hverdag for oss.
Dette er skrevet fra min barndom og det kan høres ut som om den er langt tilbake i tid, men den kan vel betegnes som nær fortid.
Ps. Malvik kommune ( kart- og oppmåling) opplyser at avstanden fra Stokdalen til Leistadmoen er 4,5 kilometer.
