Fangeliv i Forbordsgrenda

Gjengitt fra Årboka 2009 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Fangeliv i Forbordsgrenda under krigen

AV JORALF HALGUNSET

Dette er en historie som Hanna Sandtro og Helge Melvold har fortalt, med utgangspunkt i et par bilder fra krigens dager. Den handler om russiske fanger i bedehuset i Forbordsgrenda, og naboene til bedehuset.

Det var en god del tysk aktivitet i Malvik under kri­gen. Blant annet var det leirer med russiske fanger både på Midtsand og i bedehuset i Forbordsgrenda. Fangene ble brukt av tyskerne som arbeidskraft. Tyskerne drev med ulike utbyggingsprosjekter. Oppe på Kleiva hadde de et steinbrudd. Steinen de tok ut ble benyttet både i sam­band med veibygging og på Midtsand.

Fangeleiren i bedehuset kom nær innpå folket i grenda, og naboene hadde anledning til å følge med på det som fore­gikk i leiren og hvordan fangene ble behandlet. Det tyske regimet i denne leiren var trolig ikke av de verste, men også her var det «kadaverdisiplin» noe fangene fikk merke.

— naboer til bedehuset

Folkene på Forbord Nedre, som var nære naboer til bedehuset, hadde en del kontakt til både fanger og voktere. Det hadde seg nemlig slik at vannforsyningen til bedehuset ikke var tilstrekkelig og heller ikke av god kvalitet. Derfor måtte de spe på med vann utenfra, og de kom til Forbord Nedre og hentet vann der. Familien Melvold som bodde på gården var en stor familie. En søskenflokk på 11 vokste opp der, og enda under krigen bodde de fleste av dem på gården. To av sønnene Johan og Jon hadde stiftet familie, men begge bodde heime.

— spreke og velfødde ut

De fangene som er avbildet her, ser ikke ut slik en er blitt vant til å se fanger. De er verken hulkinnet eller snauklipt. De ser merkelig spreke og velfødde ut. Guttene som hører gården til er faktisk vel så slanke og markerte i ansik­tet. Hanna Sandtrø (yngste barnet i søskenflokken på Forbord Nedre) ble 14 år første krigsåret og bodde heime på denne tida. Hun forteller at folk i grenda prøvde å gi fang­ene mat, og de som kom til gårds for å hente vann eller i forbindelse med andre ærend, benyttet muligheten til å komme seg inn i fjøset og ta krøttermjøl fra en stamp som sto der. Det fylte de i gjemmer i fangeklærne sine, og de fortalte at det kokte de grøt av. Det kan tyde på at fangene på bedehuset ikke var så aller verst stilt.

En fange rømmer

Hanna forteller at hun husker spesielt en fange, Alex Volkoff, som greide å rømme fra leiren. I første omgang gjemte han seg på låven på Forbord Nedre. Reidar gikk seg på han oppå låven, og han, og kanskje særlig Johan, prøvde å hjelpe han med bla a mat. Fra låven fulgte fangen Alex med på hvor fangevokterne for og leitet. Og han greide å forflytte seg dit tyskerne hadde vært, og slik klarte han å unngå å bli oppdaget.

Det blir hevdet at mens tyskerne gikk manngard i sko­gen nedom gården satt Alex i et tre nede i Brudalen (der vegen til avfallsplassen på Skjenstad tar av fra vegen til Engan/Hallset) og kunne følge med på leitingen deres.

Tyskerne kom ganske umiddelbart til Forbord Nedre, og de var overbevist om at fangen måtte ha fått hjelp der. De hadde også tidligere minst en gang vært på gården på ettersøking etter rømt fange. Da lå faren, Johan Bernt til sengs i sjukdom. Tyskerne var redd det kunne være tuberku­lose og ville helst holde seg på avstand. Det var et skap på rommet der han lå, og de beordret skapdørene åpnet, men de kom ikke inn.

— Jon som gissel

Denne gangen tok de Jon som gissel og send­te han til Vollan. Det hadde ingen ting å si at Jon kanskje var den som hadde minst befatning med rømlingen. Jon hadde nylig stiftet familie, og den førstefødte, Helge, var ikke store karen. Alle på gården, og særlig kona Solveig, var temmelig fortvilt over situasjonen. Alex klarte imidlertid å holde seg unna tyske ettersøkingsgrupper og tok seg fram til Nybrodal. Men der tok friheten slutt, Alex ble tatt. De andre fangene trodde åpenbart at det var folkene på Forbord Nedre som hadde tystet til tyskerne, og de viste det ved å knytte never og med truende ansiktsuttrykk når de kom til gården for å hente drikkevann. Men Alex kom tilbake til leiren, og medfangene fikk trolig mer rede på hva som hadde skjedd. Da ble holdningen til de i grenda like positiv som før.

— hvilken straff

Det er uvisst hvilken straff han fikk for rømningen, men han overlevde i alle fall. Det virket heller ikke som at han ble uglesett av de andre fangene ved at han skapte pro­blemer for dem ved rømningen Ellers hadde fangene en streng intern justis. Det blir hevdet at en fange som viste seg å være en overløper, regelrett ble steinet til døde nede i bedehusbakken.

Da freden kom, fikk folkene på Forbord Nedre og andre anledning til å snakke med han. Samtale var ellers ikke så enkelt, det gikk med noen få tyske gloser og ellers med tegnspråk. Da de frigitte fangene tok toget med kurs for heimlandet var de mange her i Malvik som møtte opp på stasjonen og så dem vel av gårde.

Vi vet fra mange skildringer at hjemvendte fanger til Sovjet gikk en usikker framtid i møte. Mange ble prompte sendt til Sibir eller internert andre steder. I følge Stalinregimet så var det å bli tatt til fange nærmest å betrakte som lands­svik. En del tyder på at Alex kanskje greide seg. Kanskje hadde han særlig gode overlevelsesevner. For de på Forbord Nedre fikk et brev fra han etter en tid, og de forsto det slik at det var sendt etter han var tilbake i Sovjet. Dette brevet har eksistert lenge, men i dag er det ikke lenger å finne.