Erling Nilsen

Gjengitt fra Årboka 2018 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Erling Nilsen, et fosterbarns historie

AV MARIT SYNNØVE STØRSETH JOHANSEN

Min bestefar, Erling Nilsen, og jeg er ikke i slekt, han giftet seg med bestemor som den gang var en fraskilt alenemor med to barn. Bestefar hadde i det hele tatt veldig få mennesker han var i slekt med, men han skapte seg en stor familie.

Han ble født i Trondheim 15. juni i 1923. Moren hans, Marie Breivik, hadde da vært forlovet med sin Erling Nilsen i flere år, men av grunner vi ikke kjenner til, valgte hun å gå fra ham da hun ble gravid med min bestefar. Han ble døpt Erling Nilsen etter sin far, og registrert som «uekte barn» i Vår Frue kirke samme år. Marie selv var også et uekte barn og bodde sammen med sin stefar og mor. Hennes stefar, Albert, var heldigvis en raus mann som aksepterte henne som sin egen, og hadde et nært forhold til bestefar hele livet.

— hareskår

Bestefar ble dessverre født med splittet gane og leppe, “hareskår”, noe som var relativt alvorlig på 1920-tallet, all den tid staten ikke dekket en slik operasjon av barn. Dette måtte en selv betale, og det var kun Rikshospitalet som utførte slike operasjoner. Marie med babyen fikk bo hjemme til han var ett år. Da måtte Marie ut å jobbe for å tjene nok til å få operert barnet sitt. Jobb var vanskelig å finne i Trondheim, og hun måtte helt til Sandefjord før hun fikk jobb. Foreldrene hennes hadde selv et barn på bestefars alder, og hadde ikke råd til å ha ham også. Marie ville sette ham på barnehjem mens hun jobbet, men foreldrene hennes nektet, de hadde hørt om en gård i Malvik oppe på Hønstad, der det var godt å være. Slik ble det, og på Hønstad Vestre hadde bestefar en lykkelig barndom.

På Hønstad Vestre bodde John Vassås og Oline Serine Hansdatter, f. Fjølstad, med sine 7 barn. (Se Malvik bygdebok IB, 2003, s 323).  Barna var Olaf, John, Inga, Serina, Sigurd, Johan og Jørgina i tillegg til Ingeborg, som var Olines eldste datter. Olaf tok etterhvert over gården, og drev den sammen med sin kone Ingrid Hansdatter f. Øren. John, Inga, Serina, Sigurd og Johan døde alle tidlig av tuberkulose. Av alle søsknene var det nok Jørgina bestefar knyttet seg mest til. Hun ble ikke gift og ble som en fostermor for ham hele livet. De bodde sammen i kårhuset. Jørgina jobbet på gården, og stelte for de syke søsknene sine, og andre pasienter som kom til Hønstad Vestre. Olaf og Ingrid fikk barna John, Helge, Inga og Solveig, som bestefar voks opp ved siden av, og bestefar så på dem som sine søsken.

— psykiatriske pasienter

Folkene på Hønstad Vestre (Vassås) var veldig snille, og de tok til seg flere som trengte omsorg. Blant andre en del psykiatriske pasienter som var til glede og nytte, men som også gjorde ugagn. Bestefar fortalte oss mange historier. En sommer hadde Jørgina strikka en pullover til skolestart, og bestefar gledet seg til å bruke den, fordi den var så fin. Da den var ferdig, ble den vaska og hengt ut på snora.

En av de pasientene som bodde på gården da var en stor voksen og omfangsrik mann som la sin elsk på den vesten og trakk den på seg og tvang den ned. Jørgina hadde et svare strev med å få den tilbake i fasong igjen. Samme mann tømte gjerne nattpottta ut av vinduet, som var rett over kjøkkenvinduet der resten satt og spiste frokost(!) Men det var også mye glede av dem som bodde der, og de var til god hjelp i arbeidet på gården.

Det var flere hyttenaboer der, og bestefar fikk en kompis en sommer. Denne gutten var så glad i vassgraut, og bestefar i brødskive med tomat. Så til kvelds brukte de to luringene å bytte plass. Bestefar dro til hytta og spiste kakskiv, og kompisen dro til Hønstad og fikk vassgraut.  Ingen av familiene kunne ha en gutt ekstra i målet, så da løste de det sånn. De var løsningsorientert og fant gode løsninger for barna selv i trange kår.

— mange kort og brev

Marie fortsatte å jobbe og spare penger, og sendte mange kort og brev til gutten sin oppe på Hønstad Vestre. Og til jul fikk han alltid sendt morsomme gaver fra moren sin. Ett år fikk han en sjokoladebamse som var så fin at han hadde ikke hjerte til å spise den. Da julekvelden var over, tok han med seg bamsen oppi senga, og våknet opp til en stor brun flekk. Han har også fortalt om andre gaver som var mer langvarige, en ape som kunne slå på tromme når han trakk den opp blant annet. Et brev fra Marie er blitt tatt vare på.

Faksimile av brev fra Marie

Der står det:

«Sandefjord den 30-9-28

Kjæreste Oline!

Hvordan er det med eder allesammen, og hvordan står det til med lille Erling, jeg føler mig saa tryg,for når jeg ingenting hører fra dere, da håper jeg at alting maar bra til. Saa maa du först og fremst hilse lille Erling fra mig da, jeg skulle ha skrevet för, men jeg har vært saa usel noen dage, saa jeg har bare utsat skrivningen hver dag, det er naturlig vis bare sterk forkjölelse, men, den kan da være lei nok foresten, det er vel verforandringen som gjör det, for det begynder nu og bli saa kalt, saa det blir vel snart vinteren igjen. Det har vel ogsaa sned paa forskjellige steder, der opaaver hos dere har det vel antageligvis været sne nu, ja denne sommeren er saa kort, saa man vet nesten ikke av at man har den. Haaper at dere er friske alle sammen, jeg har som vanlig ingenting nyt aa fortelle dere. Nu maa du hilse allesammen hjemme hos dere, og saa maa du hilse Erling saa kjærlig fra mor. Tilslut er du selv kjærlig hilset fra din Marie, håper du er frisk nu. Lev saa vel da alle sammen.»

Det er ganske tydelig av brevet, at det var tungt å være på en annen kant av landet, mens bestefar bodde i Malvik, men det er også mye kjærlighet og takknemlighet som kommer fram.

— tjent opp nok penger

Da bestefar var 6-7 år, hadde Marie endelig tjent opp nok penger til å få gutten sin operert, og hun skrev og sa at hun kom for å hente ham hjem. Hun hadde da giftet seg med en mann fra Sandefjord. Men skjebnen ville det annerledes. Marie ble drept i en tragisk trafikkulykke like etterpå. Bestefar arvet selvfølgelig pengene hun så omstendelig og omtenksomt hadde spart, men ingen så seg råd for å følge ham til Rikshospitalet, så pengene ble satt på en bankbok i hans navn. Senere brukte han disse pengene for å kjøpe seg en spesialtilpasset tannprotese som hjalp ham noe.

Når det gjelder bestefars far, Erling Nilsen sen., så har vi i familien alltid undret oss over hvorfor Marie gjorde det slutt med sin forlovede da hun ble gravid. Og hvorfor gav hun babyen det samme navnet som faren, hvis hun ikke ville vite av ham? Dette er noe vi nok aldri får svar på. Bestefar forsøkte å spore opp faren sin i voksen alder, men lyktes ikke.  

På tross av tragedie på tragedie har bestefar beskrevet barndommen sin som veldig lykkelig. Det var alltid mange å leke med, Jørgina tok godt vare på ham, og besteforeldrene og Maries søsken i byen hadde et nært forhold til bestefar hele livet, han besøkte dem i byen og de tok ham med på hytta på

Hundhammeren om sommeren og i helgene.  Bestefar gikk på Leistadmoen skole og gikk ned fra Hønstad. Det var en lang vei vinters tid, men ikke verre enn den mange andre hadde. På første skoledag derimot fikk han noe så sjeldent som bilskyss hele veien nedover. Tilfeldigvis hadde en bekjent med bil et ærend i gården på morgenen, og en stolt 7-åring fikk sitte på bak, i «svigermorsetet».

 Bestefar trivdes på skolen, fikk raskt venner, og hadde gode karakterer hele veien.

«Oslofrokosten» ble innført i skoleåret 1929–1930 ved noen skoler i Oslo. Senere ble den innført i andre deler av landet. Også ved Leistadmoen skole fikk de Oslofrokost noen sjeldne ganger, men da måtte de helt til Hommelvik skole for å få den. Men av og til ble de samlet opp på et lastebilplan og kjørt innover til Hommelvik for å spise «Oslofrokost» noe som var stor stas. Noen av barna bakpå hadde en veldig viktig jobb: Det ene hjulet til lastebilen satt løst, og om hjulet løsnet helt, måtte de rope til sjåføren så han kunne stoppe og hente hjulet sitt!

— Under krigen

Etter endt folkeskole prøvde bestefar seg som lærling på A/S Ila og Lilleby Smelteverker. Da bodde han hos besteforeldrene sine en stund. Men på fabrikken var det mye arbeidsstøv, og det ble for vanskelig å takle med åpen gane. Under krigen ble han som mang en norsk ungdom kommandert ut til å jobbe i tysk arbeidstjeneste, han jobbet blant annet med veiarbeid og som kokk. Dette arbeidet hatet han intenst, og vurderte å flykte, men han ville ikke ta sjansen på at familiemedlemmer da kanskje ville bli tatt som gissel, så han holdt ut. Senere jobbet han som mange andre i skogen på vinteren og med slåttonnarbeid om sommeren, og han reiste rundt i hele Trøndelag, og jobbet på mange gårder.

Egentlig drømte han om å bli snekker som sin far, men han orket ikke å møte nye mennesker hver dag, da utseende hans vakte oppsikt hos folk som ikke kjente ham fra før. Til slutt fikk han jobb i veivesenet i Malvik i 1951 og var veldig fornøyd med å endelig få seg en trygg, fast jobb. Det ble mange lange, kalde vinternetter med kjøring av snøplog, og han måtte ofte stå frampå plogen for å få presset den ordentlig ned. Det sier seg selv at han var mye kald og våt. Men veien skulle ryddes, og bestefar la sin ære i gjøre en god jobb.  Han arbeidet som veivokter for et stykke vei oppi bygda der han voks opp, ikke langt fra Bostad, frem til 1990 da han gikk av med pensjon.

— bygge seg eget hus

På begynnelsen av 50-tallet hadde han spart opp nok til å bygge seg eget hus, og han kjøpte seg tomt på Bostad. Det var lite materialer å få kjøpt på den tida, alt det som ble produsert ble sendt til Finnmark etter krigen. Men bestefar kjøpte tømmer på rot, hugde og fraktet det til saga i Forbordsgrenda med hest og slede og fikk sagd seg materialer.  Han hadde en onkel som hjalp ham å mure grunnmur, og i 1954 ble huset reist etter stor egeninnsats og hardt arbeid. Han planla egentlig en enebolig, men pga boligmangel etter krigen så fikk han avslag på søknaden sin med beskjed om at hvis han skulle bygge hus, måtte det kunne romme flere. Dermed bygde han en midlertidig tomannsbolig.

Helge Vassås, som bestefar vokste opp i lag med, og kona Inger flytta inn i andreetasjen med to barn Jarle og Karin. Jørgina bodde sammen med bestefar i førsteetasjen. Selv tok han husets minste soverom. Et lite kott på 4-5kvadrat og skråtak. I 1969 giftet han seg med min bestemor, Solveig (født Kihl), og Helge og Inger bygde seg eget hus rett nedi veien. Jørgina fikk leiligheten i andre etasje, og bodde der til 1979, og bestemor og min mor (Brit-Turid Størseth, født Salbuvik) flyttet sammen med bestefar. Bestemor hadde også en eldre datter (Karin Synnøve Tofte, født Salbuvik) som på det tidspunktet hadde flyttet hjemmefra og fått egne barn.

— Rikshospitalet

I 1969-70 fikk bestefar endelig operert munnen sin, da hadde han gått så lenge at han nok var litt skeptisk til i det hele tatt å gjøre det. Men bestemor gav han mot til å få det gjort, og hun presiserte sterkt: «Det spiller ingen rolle hvordan du ser ut, men jeg tror du får det bedre med deg selv», og det tror jeg nok hun fikk rett i. På Rikshospitalet ble han tatt godt imot. De var nok litt sjokkert over hvor lenge han hadde gått med hareskår, og han fikk derfor en stående avtale om å få komme direkte dit resten av livet, når det var noe som skulle tilpasses, sjekkes etc. De sørget for at han fikk førsteklasses tannpleie hele livet.

Bestefar var veldig takknemlig for velferdsstaten som ble bygd opp etter krigen, og alle de gode ordningene som kom med den, men han la sin ære i å aldri misbruke dem. Derfor reiste han alltid på billigst mulig måte til Oslo, han kjøpte billige togbilletter, og ringte rundt til mange hoteller og moteller i byen før han fant det rimeligste, et herberge i utkanten av byen. Det var så rimelig at da han leverte kvitteringene sine til trygdekontoret, så ble han oppringt i etterkant; «Erling, stemmer dette?? Hvor bor du egentlig i Oslo? Er du sikker på at det er trygt?»  «Det e reint å or’ntlig å nå mer træng æ itj» «Men er det bad på rommet da?» «nei, det e klossett på gangen, å det e det æ har heim å». Når staten skulle dekke reisen, var det en æressak å ikke betale for mye.

— om vi var hans egne

Bestemor bodde på Bostad resten av livet sitt, frem til sin død i 1998 og sammen fikk de flere barnebarn og etter hvert oldebarn. Bestefar behandlet oss alle som om vi var hans egne, og Bostad var alltid åpent for oss, uansett. Det var et trygt varmt hus, fylt av kaffe, vafler, juleselskap, latter og skjenn, klemmer og trøst, som hos besteforeldre flest.  De stilte opp for oss, hentet og kjørte på skole, tok oss med på ferier, lærte oss å strikke, snekre og gav oss naturglede.

Bestefar stelte for bestemor til det aller siste, han flytta spisestua og fikk satt inn en sykeseng, det var viktig for dem begge at de slapp å komme på sykehjem med mindre det var strengt nødvendig. 

                                                                 Bilde 6

Etter et år i sorg og ensomhet, fant han et godt vennskap hos Ingrid Vikhammer, og de ble etter hvert sammen, og bestefar forlot Bostad i 2002 for å dele en leilighet med henne.  Bostad ble da solgt til Helga og Roger Johannesen, min søster og svoger.

— beholde Bostad

For oss i familien var det godt å få «beholde» Bostad, et hus vi alle har et nært forhold til, ikke minst bestefar, som gjerne stakk innom mens Helga og Roger var på jobb, for å klippe gresset, måke gårdsplassen eller plukke bær. Ingrid og Bestefar bodde sammen i 5 år, og trivdes godt i hverandres selskap, de dro på turer sammen og hadde det godt.

 På julaften 2008 fikk han et stort slag og ble satt sterkt tilbake fysisk og psykisk, for oss rundt var det et stort tap, men det er en trøst at han slapp å ligge syk lenge og i februar 2009 sa vi farvel til en bauta av en mann. Om vi ikke har vært i slekt, har han alltid vært en veldig stor del av familien vår, og det er jeg veldig takknemlig for.

Kilder:

Brit-Turid Størseth,
Nils Olav Vassås,
Wikipedia,
Malvik Bygdebok bind IB og 5,
My Heritage,
Statens Vegvesen Region midt, HR Partner

Redaksjonen ønsker å tilføye:

Sommeren 2008 ga Erling Nilsen 10 000 kroner til Malvik historielag. Nilsen viste stor interesse for lagets virksomhet, og særlig satte han pris på at Fjølstadtrøa ble tatt vare på. Han var ofte på besøk der på søndager når det var åpent. Likevel var det en stor og gledelig overraskelse at vi fikk denne gaven.
Som synlig bevis på vår takknemlighet besøkte vi Erling Nilsen heime og Aud Nanna Johnsen overrakte han en blomsterbukett på vegne av styret. Blomstene var samtidig en markering av 85års-dagen hans. (Foto JH)