Gjengitt fra årboka 2004 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
En spesiell kvinne i Leistadgrenda
Roberta Horneman Øfsti 1870 — 1969
av Audun Øfsti
Høsten 1913 kom Roberta Horneman Øfsti med mann, Audun Øfsti, og tre barn, Robert , Olav og Einar, til Leistadgrenda i Malvik hvor de overtok gården «Lille Leistad» (bm. 18) etter lærer Petter Haugan.
Etter korresponanse mellom Roberta og Audun å dømme, hvor det er snakk om auksjon av eiendeler i Rissa i oktober, fant innflyttingen trolig sted i månedsskiftet oktober-november. I Rissa hadde ekteparet siden 1908 forpaktet gården Årnset av Robertas kusine (Sara) Marie og hennes søstre. Marie var gift med Fredrik Horneman, Robertas fetter og eier av Reinsklosteret.
— kritisk for enken
I grenda og bygda ble Audun og Roberta godt mottatt og de hadde en god tid sammen her. Men Audun døde allerede i desember 1916. økonomisk ble situasjonen da kritisk for enken, men en salgsutstilling (1917) med malerier av Einar Øfsti, Robertas første mann og Auduns eldre bror, ble redningen. Obligasjoner kunne innløses og gården sikres for familien. Gårdsdriften ble skjøttet gjennom forpaktning og annen hjelp, ikke minst fra (i familesammenheng legendariske) Ane Vangen. Fra 1923 drev sønnen Olav gården. I 1940 bygde yngstesønn Einar boligen «Haugu» på fraskilt tomt.
Roberta Horeman Øfsti
— som sanglærerinne
I tiden i Rissa hadde Roberta vært en slags pendler, idet hun også skjøttet sitt arbeid som sanglærerinne i Trondheim. Eldste sønn Robert bodde også i Trondheim i skoleåret hos sin tante Gudrun og bestefar Anders Øfsti. Flyttingen til Malvik betydde for Roberta at pendlingen ble til dagpendling. Hver arbeidsdag ble hun kjørt med hest og vogn/slede til og fra jernbanestasjonen av mann og (siden) barn. Etter hvert ga hun undervisning i sang (bare unntaksvis i piano-spill) også hjemme på «Leistadtrøa», med støtte i sitt fra Paris medbragte Pleyel-piano. Mange av elevene (for)ble trofaste venner. Ja «elevene» var nesten som en slags alum¬ni-forening. På runde dager og ved andre anledninger rykket de tallrikt inn, og da ble det igjen sunget, etterhvert med ganske spinkle gammelmanns- og gammeldame-stemmer.
Leistadtrøa ble Robertas siste og varigste bosted, etter at hun tidligere hadde hatt en nokså omskiftelig tilværelse og bodd flere steder i Trondheim og i Oslo (Kristiania), i Frankrike, Tyskland og Italia. På Trøa bodde hun sammen med sønnen Olav (1903 – 2003) og hans kone Kirsten (1908 – 1999) og deres barn. Fra fra 1940 til 1960 bodde også Kirstens mor Henriette Steen Nørve i huset (uten at det ble særlig trangt). Her ble da Roberta boende til hun døde, bortsett fra regelmessige opphold hos sin mor (inntil 1923) og søstre (til 1960), i første rekke på Nesodden om sommeren. I 1927 foretok hun en lengre reise til München og broren Henrik i Roma. Også i 1929 var hun i Tyskland.
— Sandringham
På en av Oslo-reisene (på slutten av 1940-tallet) reiste hun med fly: et av de Sandringham-sjøflyene som trafikkerte Hommelvik (og hvorav tre havarerte dramatisk).
I bygda deltok Roberta i «Sanitetsforeningen» og vel også i annet religiøst preget (forenings)liv. Hun var alltid svært religiøs. Likevel endret hun syn underveis, fra en meget streng tro – på 1890-tallet i Kristiania vanket hun i Gisle Johnsons kraftfelt – til en helt annen, grundvigiansk kristendom. Her var det nok øfstifamiliens tradisjon som hadde gjennomslagskraft.
— født 8. januar 1870
Roberta ble født 8. januar 1870 i Hornemansgården i Trondheim, og her vokste hun opp i trygge omgivelser, som yngste barn og sin fars yndling. Hun var nok både borskjemt og selvsikker, men først og fremst grunnleggende ujålet, vennlig og likevektig. Solid. Hun var imidlertid ikke uten eksentriske trekk. Det viste seg at hun hadde en slags «varme», helbredende hender (mesmerisme): Ved å «holde på» folk, kunne hun lindre forskjellige ting, først og fremst hodepine (migrene) og eksem. Pågangen ble etter hvert så stor, at hun måtte finne en «indirekte» metode. Den bestod i at hun «holdt på» esker med vaselin, som pasienten så smurte på de plagsomme steder. Det må understrekes at hun aldri tok betaling for dette, selv om «pasientene» måtte godtgjøre det vaselineskene kostet i innkjøp.
— fra sine kjære i himmelen
Hun mente også at hun mottok meldinger fra sine kjære i himmelen, på den måten at hun enkelte ganger nattestid, i en slags transe, i «automatisk skrift», kunne nedtegne «brev», hovedsakelig til seg selv. Blyant og papir lå alltid klar på nattbordet. Hun har etterlatt seg en samling «automatiske» brev av dette slaget ¬stort sett temmelig uleselige. Noen forbindelse til den til dels fasjonable spiritismen på 30-tallet fantes imidlertid ikke.
Men også i våken tilstand var Roberta svær til å skrive
— og få
— brev.
Fra yngre år finnes dessuten diverse dagbøker og lignende.
Roberta døde 15. august 1969, klar i hodet og ved god helse helt til det siste. Hun ligger begravet på Lademoen kirkegård, sammen med sine to menn Øfsti, sin sønn Olav, og Kirsten
