Gjengitt fra Årboka 2021 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
En regnbue over livet mitt.
Av Ellen Zirr Buaas
Litt å filosofere over, har jeg her jeg sitter, 76 år gammel, – en merkelig tilstand. Mitt liv er snart historie, og historien har preget livet mitt ganske så ettertrykkelig.
Det startet i Kirkeborgenes land.
Min mor kommer fra Siebenbürgen, de Syv Borgers Land. I dag ligger landet i Romania. Til slutten av første verdenskrig tilhørte landet Ungarn, så ble landet tildelt Romania. Tidligere var landet en del av det kjempestore kongedømmet Østerrike-Ungarn. Min mors forfedre utvandret hit for 850 år siden, – fra Rhin/Moselområdet langt vest i Tyskland. De ble den gangen vervet av utsendinger til den ungarske kongen Geza, som ønsket å få bosatt folk som var villige til å dyrke opp landet, og å forsvare det. Siebenbürgen var den gang et område som stadig vekk ble gjennomstreifet og overfalt av diverse ridende folk fra øst og sørøst. Mange var av islamsk tro, – det høres nok litt kjent ut.
For å kunne overleve i disse, den gang så ugjestmilde strøk, bygde våre forfedre kirkeborger. Kirken står i sentrum omkranset av gressvoller med brønn, fjøs, redskapsboder og oppå disse husene var det boliger, – og her var det glugger til å skyte og helle gloheit tjære fra. Hit dro hele bygda med mann og mus, så å si, for å berge seg når krigerne nærmet seg. De hadde et eget varslingssystem for dette. Når jeg hører salmen «Vår Gud han er så fast en borg» så blir jeg beveget, – den salmen var som en nasjonalsang for mors slekt.
— UNESCO’s
I dag er kirkeborgene satt på UNESCO’s verdensarvliste. Kongen ga også bosetterne rettigheter som nok de fleste bønder i Mellomeuropa bare kunne drømme om. Våre forfedre var frie bønder, og jordarealet de hadde dyrket opp, fikk de til evig eiendom av kongen. «Evigheten» varte til slutten av andre verdenskrig. Da Romania gikk over til de allierte, da russerne var på fremmarsj og inntok deler av landet, ble det kaotiske tilstander i Siebenbürgen. Deler av befolkningen ble tatt til fange og sendt til Russland/Sibir.
Andre deler av befolkningen flyktet, mens de eldste og de yngste ble igjen. Mine besteforeldre ble igjen sammen med mors yngre søster Roswitha og hennes yngste bror Richard. Min mor og hennes bror, Hans flyktet. Det ble et mareritt for den gjenværende familien. Den historien vil jeg ikke gjengi her, det får bli en anne gang. Min tante Roswitha ble sendt direkte fra pikegymnaset til slavearbeid i kullgruver i Russland. Hun overlevde så vidt med skader hun slet med resten av livet.
Mitt fødeland Østerrike
Jeg ble født for vel 76 år siden i en landsby utenfor Wien i Østerrike, min farfamilies hjemland. Verdenskrigen gikk mot slutten, de russiske troppene inntok etterhvert hele Øst-Europa og den 27. januar, – den dagen jeg ble født, ble Auschwitz befridd av disse troppene på vei vestover. En grei merkedag å bli født på, men problemet var at flere, både store og mindre konsentrasjonsleire fortsatt var i funksjon. Dessuten opplevde både flyktninger fra øst, konsentrasjonsleirfanger og den fastboende befolkningen dødelige bombeangrep, – de ble beskutt av lavtflyvende fly som slapp fosforbomber som skapte fryktelige branner. De opplevde voldtekter, mishandling, sult og forfrysninger. Det var fortsatt uhyggelig mange som skulle dø på slutten av krigen, og i etterkrigstiden. «Det var lettere å dø enn å overleve,» sa mor.
Min mor og jeg overlevde, det var så vidt, – mor fortalte at hun som ung kvinne, 22 år gammel, opplevde håpløsheten og angsten sammen med en annen ung kvinne, – en ungarskjødisk mor og hennes tre gutter, da de kom fra Ungarn frem til den Østerrikske grensen. Her ble de «sortert». Mor fortalte at hun ble reddet, men alle detaljene ville hun aldri ut med, hun skammet seg.
— diskriminert og mishandlet
Dette er helt utrolig, men mennesker som blir diskriminert og mishandlet, har ofte problemer med sin selvrespekt. Mor fortalte at både hun og den ungarskjødiske kvinnen spurte hverandre mange ganger: «Hva galt har vi gjort ? Vi har da ikke fortjent dette?» Mor var vokst opp med fire språk, tysk, ungarsk, rumensk og siebenbürgisk, – et språk som er i slekt med hollandsk og luxemburgisk. Derfor var det ingen språkproblemer mellom henne og den unge kvinnen som også flyktet fra de russiske troppene.
Mor fortsatte til Mariazell etter at hun ble reddet, en høyfjellslandsby, omtrent midt mellom Wien og salzburg, der ble jeg født. Da det ble klart at de russiske troppene også var på veg dit, tok min mor meg ut av fødeavdelingen på eget ansvar og flyktet videre til Salzburg der min farmor bodde, og der hennes slekt er fra.
Vi bodde hos farmor i noen år og deretter flyttet vi til egen leilighet i utkanten av byen sammen med mors nye mann som kom fra samme landsby som mor i Romania. Min far, som var Østerrisk soldat, falt i maidagene 1945 i Syd-Tyskland, i kampene mot den 5. amerikanske armé. Farmor døde mens jeg var bare ei lita jente. At hun kom bort så tidlig, har vært et stort savn i mitt liv. Min fars søster, min tante Annie, reiste noen år etter krigen til min farmors søster Lea, som var «godt gift» og bosatt i London siden mellomkrigstiden. Også tante ble borte i flere år.
Jeg må her også få si at min mor var en «kløpper» til å sy. Hekle og strikke. Hun sydde om og utnyttet brukte plagg på en fortreffelig måte. Dette utgjorde sikkert en meget viktig faktor i å holde et stramt husholdningsbudsjett.
Første reise til Norge
I etterkrigstiden var det mange internasjonale hjelpeorganisasjoner som jobbet for at flyktningebarn i Tyskland/Østerrike skulle få et bedre miljø å vokde opp i, enn det man hadde i de krigsherjede områdene. Så nå fikk familien vår besøk av folk, – engelske, danske og norske, som ville gi oss unger et ferieopphold i deres land. Jeg var ni år gammel da jeg fikk se en bildebok om Norge, – med fjorder og fjell, det lignet litt på Østerrike. Derfor bestemte jeg meg for å si ja til et ferieopphold der. Det ble en flere dagers reise med tog sammen med mange barn fra forskjellige deler av Østerrike og Tyskland. Jeg følte meg veldig bortkommen, det gjorde sikkert mange av de andre ungene også. Vi hadde tilsyn av «tanter» som passet på oss.
— Sve på Skatval
Jeg kom til et, den gang barnløst, ektepar på gården Sve på Skatval, Synnøve og Per Vikan. Begge to sosiale mennesker, – tante Synnøve var utdanna sykepleier og hadde tidligere hatt arbeid som oversykepleier på Sandnesjøen sykehus. Hun ble en kjærlig støtte for meg. Og så onkel Per, – solid Inntrønder-bonde fulgte meg opp med humor og varme. Sve gård ligger i nærheten av Steinvikholmen, et område som også har stor betydning for Norges historie.
Tante Synnøve kom fra en stor gård i Vestfold, og tok sykepleierutdanning på tross av foreldrenes ønsker. Hun var i tillegg overbevist kristen, med en sterk humanistisk innstilling. Under krigen satt tante Synnøve som fange på Grini, en av datidens beryktede fangeleire i Norge.
— lærte mye om gårdens historie
Bindingene mellom tante, onkel og meg var sterke og varte livet ut. Det første oppholde varte omtrent et års tid, og jeg fikk anledning til å besøke familien på Sve flere ganger etter det. Etter hvert som jeg vokste til mellom besøkene hos dem, fikk jeg jo ta del i arbeidet på gården og jeg lærte mye om gårdens historie. Og etter hvert forstod jeg også at det var mye Norges-historie jeg opplevde hos dem.
Bilde av meg sammen med folk på Sve, tante Synnøve med Inger, som da var blitt adoptert og onkel Per nr. 2 i bakerste rekke. Bildet er tatt før jeg skulle reise tilbake til Salzburg etter første opphold, jeg er 10 år og står foran helt t.h..
Krevende år.
Jeg tok etter endt grunnskoe, sykepleierutdanning. Det var både etter min mors, men også etter tante Synnøves ønsker. Familien min var da flyttet til Vest-Tyskland. Det ble noen dramatiske år. Etter endt utdanning, giftet jeg meg med en sykepleiekollegas bror, Wolfgang, og vi fikk en gutt, Arnt. Wolfgang arbeidet som maskinist på en båt oppe i Nord-Tyskland, og en gang han skulle komme hjem for å feire bursdagen min, han døde han i en tragisk ulykke.
Tante Synnøve og onkel Per, som jeg fortsatt hadde god kontakt med, ønsket jeg skulle komme på besøk til dem, så jeg fikk ta meg igjen litt. Det ble til at jeg ble der for godt. Først bodde jeg noen måneder hos dem på Skatval, og deretter begynte jeg som sykepleier på Regionssykehuset i Trondheim, – et prøveprosjekt. Kontakten mellom meg og min barnsdomsvenn Karl (H. Brox) ble gjenopptatt, og vi giftet oss etter noen år, – og fikk Yngve.
Vi bodde på Havstad på Byåsen i en Tobbleilighet som jeg fikk tildelt gjennom RiT, og som jeg finansierte med en forsikringsutbetaling etter Wolfgang. Det var gode forsikringsordninger i datidens Vest-Tyskland, jeg er ikke sikker på om de er blitt bedre i dagens Tyskland.
«Onkel Per» og «tante Synnøve»
Mostadmarka
Etter hvert ville vi flytte fra Havstad. Vi var nok en del av datidens «miljøbvegelse». Rachel Carsons bok: «Den tause våren» var blitt en vekker for oss. I Mostadmarka fant vi et eldre hus som ble et fast holdepunkt, – og oppussingsobjekt, – i 50 år. Det var også en gjeng miljøengasjerte byfolk som kunne tenke seg og lage et miljøkollektiv sammen med oss her ute. Det sa jeg bestemt nei takk til. Jeg så for meg hvem som i så fall måtte ta den grøvste jobben. Praktiske evner og kunnskaper var ikke den mest fremtredende egenskapen hos de fleste av dem.
Hvis vi skulle bli kjent med naboene kunne vi ikke bare holde oss for oss selv. Jeg la Yngve ½ år oppi vogna, Arnt, 5 år holdt tak i kanten og gikk ved siden av. Så dro vi rundt og sa: « God dag, her er vi». Vi ble i hvert fall godt kjent og godt mottatt i bygda. Etter hvert begynte jeg å få innsikt i bygdas interessante historie. Her var det kommet folk langveisfra lenge før meg. Bygda hadde en meget spennende pilegrimshistorie, der folk på søken etter åndelig og fysisk helse, ved stedes hellige kilde og kirke hadde tatt rast.
Dette vitner lokal historie, og smykkefunn lengre sør i pilegrimsleia om. Jeg ble nysgjerrig. Sigrid Undsets bok om Kristin Lavransdatter, som jeg hadde fått i 18 års gave av mine foreldre, ble plukket frem og lest igjen. Den hadde ikke kommet vekk men fulgt meg på mine vandringer gjennom etterkrigstidens Europa, – ikke verst. Sigrid Undset var jo, ved siden av å være en stor forfatter, også en habil historiker.
Jobb i hjemmesykepleien i Malvik
I begynnelsen av 70-årene startet utviklingen av hjemmesykepleien, slik vi kjenner den i dag. Jeg var nok med fra starten på dette store fremskrittet for folkevelferden. Etter hvert ble jeg svært godt kjent med hele Malvik, og mange lærerike opplevelser er morsomme å huske tilbake til. Særlig vær- og føreforhold kunne være en utfordring i jobb som hjemmesykepleier. En gang ble min lille folkevogn trekt ned en speilblank bakke med hest og vogn fra en gård uti indre Mostadmark. En annen gang var jeg storstolt over å kommet meg både ned og opp en skikkelig bratt og glatt usikra bakke og fikk høre: «Pyttsan, det var da ingenting, – du skuill sjett’n far når hainn vassa ned bakken med snø opp til livet når han skuill på jobb nedi Vika».
Gjennom hjemmesykepleien ble jeg også kjent med familien Nygaardsvold. De var meget trivelige og varme mennesker og etter hvert, – og etter en del samtaler, forstod jeg at familien ikke hele tiden hadde hatt det så enkelt. Deres liv var veldig preget av krigen og flukten til England, – og også den vanskelige første etterkrigstiden. Jeg forstod at de bar på mye smerte og sorg. Reidun Nygaardsvold som var gift med Arne, og Magnhild Nygaardsvold som var gift med Kristian, var to sterke, flotte kvinner som jeg lærte mye av, og som bidro til min økte forståelse for Arbeiderpartiets
— helsestasjonsvirksomhet
Kvinnebevegelse, som jobbet for sosial rettferd, pensjoner, familieplanlegging og mange andre viktige forhold for familier og kvinner. De jobbet også for forløperen til dagens Helsestasjonsvirksomhet. Etterat jeg en gang hadde holdt tale og bekranset bautaen til Johan Nygaardsvold kom Magnhild og Kristian opp til meg her i Mostadmarka, og overrakte meg Johan Nygaardsvolds bok «Min barndom og ungdom», – med dedikasjon og takk. Jeg ble svært beveget og følte at jeg med min tale, hadde uttrykt noe som hadde berørt dem.
Helsesportlaget
Utpå 70-tallet startet vi Malvik Helseportlag. Det var nyttig på så mange måter. Utrolig aktive folk som satte i sving både unge og eldre mennesker, som hadde behov for å bevege seg. Noen uføre hadde ikke vist seg utenfor hjemmet sitt på 10-20 år, så her var det mye å ta tak i. Bassengbad med godt oppvarmet vann ble mye brukt, og det viste seg å være både et stort behov for og ønske om dette tilbudet.
Besteforeldrene mine på mors side, som nå etter krigen var blitt frikjøpt fra den Rumenske Stat av Vest-Tyske myndigheter, tok vi med oss fra Syd-Tyskland på et 2 måneders opphold i Mostadmarka. De fikk være med meg og ungene på diverse tiltak og turer i Helsesportlagets regi. Dette ble et særdeles lykkelig besøk for disse eldre menneske, som kom fra forhold som var nokså forskjellig fra det som da var blitt vanlig i 70-tallets Norge. Nicolae Ceaucescu og hans medløpere tjente milliarder på denne menneskehandelen, og for pengene bygde de svære palasser, mens den vanlige borger som svalt og frøs i Romania, fikk ikke se noe som helst av disse midlene.
Ceaucescu skal en gang ha uttalt at tyskerne, jødene og oljen var de mest lønnsomme eksportartikelene Romania hadde hatt. Det var ikke mange som beklaget at han og hans hustru ble skutt under den rumenske revolusjonen i mellomjulen i 1989. Men det var en vond opplevelse for meg å se det henrettede paret gang på gang, nesten som underholdning, på TV-nyhetene.
— eksportartikelene Romania
Jeg var Helsesportslagets første leder, et verv jeg hadde i tre år til jeg begynte å ta et helsesøster-utdanningsår på slutten av 70-tallet. Vi hadde flere sportsgrener, og rullestoldans som etter hvert ble en populær aktivitet. Folk fra laget har deltatt i både nasjonale og internasjonale konkurranser. Etter meg kom flere meget dyktige og aktive ledere som videreutviklet laget. Blant mange andre var også Reidun fra Mostadmark en grepa flink medhjelper under lagets mangfoldige aktiviteter.
Helsesøsterjobben
Som ferdigutdanna søkte jeg flere stillinger som Helsesøster, i dag heter det Helsesykepleier. Jeg fikk først jobb i Lademoen og Lilleby distrikt i Trondheim. Det ble 5 spennende år. Distriktet var under utvikling og opprusting og det var det så absolutt behov for, Flere meget falleferdige hus, der det var plassert vanskeligstilte familier, var en stor utfordring for meg som nyutdanna Helsesøster. Ledende Helsesøster i distriktet advarte meg mot å bevege meg i enkelte områder om vinteren om ettermiddagen. Det gikk bra, god støtte fikk jeg av ressursfolk og sentrale bydelsrepresentanter. Flere leger som jobbet på legesenteret i bydelen og ansatte på bydelsskolene var til uvurderlig hjelp i mitt arbeide. Men en stor skuffelse var en del politikere som demonstrativt okket og ojet seg når jeg søkte om annet husvære for barnefamilier, eller om barnehageplass for barn som bodde under elendige forhold.
— som et hår i suppa
Noen av disse kommunale husværene egnet seg ikke som menneskeboliger, – med rotter på toalettene og kloakk som stod en halvmeter oppetter veggene i kjelleren. Men det var nok en del fornektelse av fakta fra folk som var bosatt i Trondheims «finere» bydeler. Det var ikke fritt for at jeg kunne føle meg som et hår i suppa. Jeg fikk også fortalt at det var folk som sendte studenter av forskjellig slag rundt i bydelen for å «motbevise» mine rapporter. Det var innimellom skummelt å måtte jobbe under slike forhold, men støtten fra sentrale folk i skolene og i bydelen hjalp meg i å stå på i helsearbeidet for bydelen.
Familiene skulle jo ha samme vaksinasjons- og helsetilbud som alle andre i byen, samtidig som jeg også måtte ta hensyn til de spesielle utfordringer som en del av befolkningen i bydelen stod overfor. Helt opp til nåtid kan jeg våkne av mareritt der jeg lurer på om alle ungene og skoleelevene i bydelen hadde fått alle vaksinene de skulle ha.
Ungene våre, som begge to gikk på Steinerskolen, reiste sammen med meg til og fra skolen. Steinerskolen var på denne tiden plassert i et bygg ved Lilleby skole. Senere ble skolen flyttet til Ila. Noen av ungene som bodde i Jøssåsen landsby, som ligger i et hjørne av Mostadmark, og som også gikk på Steinerskolen, satt ofte på med oss. Antroposofien, – filosofien som er grunnlaget for Steinerskolene, kommer egentlig fra Østerrike/Ungarn. Det var antroposofen Rudolf Steiner som utviklet denne pedagogiske retningen. Han og jeg hadde foreldre fra det samme hjørnet av Europa, og det gjorde at jeg hadde sans for denne skolen.
— Lilleby/Lademoen
I dag fremstår bydelen Lilleby/Lademoen som et flott renovert område, takk og pris. Men boligprisene har dessverre også utviklet seg deretter.
Etter 5 år som Helsesøster i Lilleby/Lademoen distrikt søkte jeg Helsesøsterstillingen som var blitt ledig i den ytre delen av Malvik. Det ble ganske så annerledes arbeidsforhold, – med mange unge, veletablerte familier, med et aktivt idrettsmiljø og mange andre fritidsaktiviteter.
Det var for meg viktig å støtte unge familier, særlig under svangerskap, fødsel, barsel, og gjennom spedbarns- og småbarnsfasene i familienes liv. Barselgrupper, foreldrekurs, lekegrupper, grupper for enslige forsørgere var områder jeg nå fikk ansvar for. Trondheim som en viktig utdanningsby, tiltrakk seg mange unge mennesker fra andre deler av landet. Disse søkte seg til leiligheter i områder nær byen. De hadde behov for å bygge opp et sosialt nettverk som kunne kompensere for det de hadde mistet ved å flytte fra sine hjemsteder. Det var ingen spøk å streve alene med en liten baby som hadde utviklet kolikk.
Det var veldig viktig å støtte opp om mor-barn kontakten og støtte opp om ammeprosessen mellom mor og barn. Etterhvert har samfunnet nok akseptert at det er viktig for barnehelsen og familiehelsen å få til en god start på livet. Jeg er meget skeptisk til den forkortelsen av liggetiden etter en fødsel, som er bliutt gjennomført de seneste årene. For mange familier utgjør dette en dårlig start på en slitsom periode som småbarnsforeldre. At mange (faktisk et flertall) politikere er med på en slik negativ ordning er et kjempetap for folkehelsen!
Det handlet om å bry seg, – og om å se hele mennesket, – hele familien, om jeg skulle være i stand til å støtte opp om et godt oppvekstmiljø og god helse for ungene. Men med de begrensede ressursene man har til disposisjon, – for få stillinger i Helsesykepleiertjenesten og Jordmortjenesten så går det hardt også ut over helsa til dem som skal utføre jobben, – da som nå. Også skolehelsetjenesten med sine oppgaver, var en del av jobben. Vaksiner, undersøkelser, samtaler med enkeltelever, samtaler med foreldre, lærere, leger og spesialister, – oppgavene stod i kø. Og nå når jeg ser tilbake, – så lurer jeg sterkt på hvordan jeg klarte det. Jeg var jo ung, – og da så, mente jeg vel den gangen. Det var lærerike, anstrengende og givende år.
Arbeidet blant flyktninger
I begynnelsen av 90-tallet fikk vi attpåtil to flyktningemottak i kommunen. Beklager, – men jeg som mener at Nansens ånd fortsatt gjelder i vårt land, vil ikke bruke uttrykket asyl. Jeg var imot å opprette mottak i vår kommune, men det ble allikevel bestemt av de «høyere makter» lenger opp i samfunnshierarkiet. Der stod jeg med mange traumatiserte familier og unger fra krigen i Jugoslavia. Vaksinering, helseundersøkelser, helseproblemer av forskjellig slag og ingen telefonforbindelse i mottakene etter kontortid, dette var før mobilenes tid. Det ble samtaler om tortur, voldtekter og fengselsopphold. Srebrenica, – den bosniske byen der 8000 menn og gutter helt ned til 10 års alderen ble brutalt henrettet, er jo blitt et internasjoalt begrep for massedrap på muslimer.
Mange av dem som kom til mottakene her i Malvik, hadde slekt der. Den som har fulgt med, vil ha sett reportasjer fra rettssakene og dommene i Menneskerettsdomstolen i Den Haag. Disse har jo pågått helt opp til vår tid. Det ble så jeg brukte mye av min tid etter kontortid på mottakene. Sivert, min mann, som da var blitt pensjonist, kjørte til mottakene og bistod meg med å legge opp til aktiviteter med mennene på mottakene.
— grusomme som skjedde
Det var viktig å kunne tilby noe annet enn bare å sitte og se på TV, – på alt det grusomme som skjedde i deres hjemland. Til jul det året fikk jeg en julestjerne av lokalavisa Malvikbladet for innsatsen både for innbyggerne i Malvik og for flyktningene på Mottakene. Jeg var glad for at journalisten nevnte begge deler. Den 8. mars det året fikk jeg også en blomsterbukett av en muslimsk flyktning, den første og eneste gangen jeg har mottatt en blomst på denne dagen. Det har ellers ikke vært så rent få spydige bemerkninger å få på denne dag, – av lokale herrer.
Det hendte nok også at det ble noen tårer sammen med kvinnene som bodde på mottakene. Etter hvert merket jeg at jeg ikke kunne fortsette å kjøre på med arbeidsdager på 12 timer og mer. Jeg søkte om fritak fra kommunale verv. Sivert sa til meg at jeg ikke fikk lov å skylde på helsa, men fortelle det som det var; at arbeidsbelastningen var blitt for stor. «Noen» medpolitikere mente at jeg ikke hadde lov å «skylde» på arbeidsbelastning for fritak fra politiske verv, men etter noe diskusjon i kommunestyret, fikk jeg invilget min søknad. Jeg var selv (inhabil) ikke tilstede under behandlingen. Det ble med bakgrunn i dette, også opprettet en ny halv helsesøsterstilling som skulle betjene begge de to mottakene i kommunen.
— kirkeasyl
Vi fikk også en familie i kirkeasyl i Hommelvik i denne tiden. Også der ble det Sivert og jeg som fikk oppgaven med å følge opp.
Jeg var svært takknemlig for å få til et slags barnehagetilbud for småungene på mottakene, og skoletilbud for de større ungene. Om jeg ikke sagt det før, – så vil jeg takke alle bygdefolka, frivillige organisasjoner, barnehagepedagoger og lærere som har støttet opp om disse tiltakene. Deres innsats, enten den var liten eller større, så betydde den mye for ungene på flyktningmottakene i denne tiden. Også Den Norske Kirke ved prester og biskop Finn Wagle, støttet og hjalp i det stille. De er nok sterkt medvirkende til at jeg fortsatt er medlem av Den Norske Kirke.
Historien om Romboleden
Etter hvert merket jeg at jeg hadde behov for en pause i et slitsomt yrke i helsevesenet. Jeg møtte, for å si det rett ut, veggen. Det førte til at jeg etter hvert ba om et års permisjon for å få «luftet sjela», og se en annen del av livet. Det ble historiestudier og avhandlinger. Arbeid med å merke og tilrettelegge pilgrimsleder mot Nidaros, både i Norge og flere naboland ble påstartet midt på 1990-tallet. Dette syntes jeg var spennende, og engasjerte meg med liv og lyst, da to av ledene gikk gjennom Malvik og Mostadmark. Under dette arbeidet ble jeg godt kjent med en hyggelig Malvik-mann, Sivert Buaas. Den gode tonen vi fant i dette samarbeidet, ført etter noen tid til at vi giftet oss.
— pilgrimsleden
Sivert og jeg jobbet sammen med mange andre i både Norge og Sverige om det historiske prosjektet Romboleden, – pilgrimsleden fra Midt-Sverige til Trondheim. Sivert var den som sammen med andre på norsk og svensk side jobbet for å gjenoppdage de gamle vandringsveiene til Nidaros. Sivert bygde på denne tida Maria-alteret ute i Volden. Arkitekt var hans niese Frida Tove. Jeg ledet det norsk-svenske bokprosjektet om Romboleden. Boken ble ferdig til den høytidelige åpningen av leden gjennom Skardøra i året 2000. Her var biskopene fra begge sider av kjølen og diverse andre kulturpersonligheter til stede. Vi fikk i denne perioden mange venner på begge sider av kjølen, og flere av disse har jeg fortsatt god kontakt med. – også nå etter at Sivert er gått bort.
Årene fram til min pensjonisttid jobbet jeg innenfor Hjemmesykepleien og på Malvik Sykehjem, før dette ble flyttet ned til Motrøtunet i Hommelvik. Det var lærerikt og interessant å oppleve «Sykepleien» og «Eldreomsorgen» i denne «andre enden» av det yrkesaktive livet mitt. Jeg er fortsatt engasjert, og følger med i alt som skjer og jeg er medlem av Mostadmark Røde Kors og Mostadmark Utvikling, uten å nå har framtredene verv der, – jeg holder meg nå litt i bakgrunnen. «Nye koster» må få overta. Jeg følger med i mine barns, barnebarns og oldebarnets liv. Familien, som er spredt over flere kontinenter, har jeg kontakt med via WhatsApp, – jeg er blitt en moderne oldemor. Det er nok den andre enden av regnbuen jeg nå ser.
