Gjengitt fra Årboka 2023 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Historia om Emilie og Johan Bernt Melvold (del II)
AV ESTER SANDTRØ
Jeg skulle gjerne møtt mine besteforeldre Johan Bernt og Emilie Melvold. De døde dessverre lenge før jeg ble født, men heldigvis har min onkel Jon fortalt om og skrevet historia om Johan Bernt og Emilie, som i 1921 kjøpte og flyttet inn på Forbord nedre/ Melvoldgården i Forbordsgrenda. Om disse to hadde fått leve til de ble 80 år, ville de fått oppleve å få hele 31 barnebarn. Vi er en stor søskenbarnflokk, som møtes til søskenbarntreff annethvert år.
I årboka for 2022 skrev jeg om Hans Løvø, som kjøpte denne gården i 1912/13, og var den som sørget for at det ble bygd et stort våningshus på gården. Da nytt våningshus var ferdig mistet Hans Løvø sin kone Ingeborg i tuberkulose, ble alene med fem barn og valgte å gi opp bondelivet.
Nå kommer historia om Johan Bernt og Emilie, fortalt av deres eldste sønn Jon til slektstevne i 1981.
— Johan Bernt Melvold
Johan Bernt Melvold kom til verden i august 1884 på husmannsplassen Melvold-Svean i Mosvik. Foreldrene Berntine og Jakob Thomassen Grande tok navnet Melvold etter gården, og her vokste Johan Bernt opp sammen med sju søsken.
Husmannsplassen fødde 2 melkekyr, 2 kalver til oppforing for slakt, noen sauer, gris og høns. Folket levde praktisk talt bare av det de avlet på plassen. Far Jakob fisket det de trengte av fisk og sild i Skarnsundet og Trangsundet, som var svært fiskerike. De kan sammenlignes med Saltstraumen, med malstrømmer i begge de kjente fiskeplassene.
Mor Berntine separerte melken, kjernet smør og ystet ost, samt kokte gomme. Det som ikke trengtes i husholdningen ble solgt og ga noen kroner til husholdningen.
Det var mye vilt i de store skogområdene, og brødrene gikk mye på jakt. De levde av det jorden, skogen og sjøen gav, og de levde sunt. Far Jakob var en god spellemann på torader, og min onkel Jon fortalte at det var mye spill og sang i Melvold-Svean når søsknene var samlet. Flere spilte gitar, sønnen Ludvig spilte fløyte og torader og datter Ingeborg spilte på zither.
— som åtteåring
Allerede som åtteåring begynte Johan Bernt som gjetergutt hos enke Anna Åring på Åring gård, og gjette buskapet der i flere somre. Gjeterungene fulgte dyra dagen lang, og vi kan se for oss fine sommerdager med sol og varme og gjeterunger som leker. Men også kalde høstdager med regn, kald vind og kalde føtter, – de fortalte at når de frøs mye passet de på når dyra slapp ei ruse og sto oppe i den og varma seg litt. Sent på høsten, før snøen ble for dyp, måtte vinterveden dras heim med den store vedkjelken. Det var ungenes jobb å være med å skyve.
— ville Johan “ut i verden”
Vinteren 1900 var Johan 16 år og tømmerkjører i skogen på Åring. Han arbeidet sammen med rådsdrengen Oldus Hamstad, en hardkar av den gamle skole. Da våren kom ville Johan “ut i verden” , og han fikk jobb som dreng hos bonde Peder Moen på Leinstrand for et år. Han reiste heimefra som sekstenåring med fem kroner i lomma, og mange formaninger om å skikke seg bra. Året etter flyttet han til nabogården på Leinstrand, til Pål og Anne Moen, som han likte seg meget godt hos. De var barnløse og behandlet han som en sønn i huset.
Johan Bernt ville komme seg i bedre lønnet arbeid – han hadde ikke tenkt å bli gående som gårdsdreng all sin tid. Han reiste til Strinda til en gårdbruker på Hoeggen som het Hjalmar Bekken. Bekken var en driver av en kar, utenom gården drev han om vintrene med høypressing. Det var et tungvint arbeid, med hest som trekkraft, og høyballene var vanskelig å flytte på.
— mobil høypresse
Ideen om en mer mobil høypresse begynte å ta form i Johans unge hode. Det var på den tida de første landbruksmotorene kom på markedet. Det var smått med kapital og han tok seg arbeid på nystartede Strinden Teglverk, som produserte teglstein og drensrør. Den nylagte steinen og rørene tålte ikke kuldegrader, så dette var sesongarbeid fra mai til september. Johan arbeidet hos Hjalmar Bekken om vinteren og på Teglverket om sommeren.
Rørpressa ved Strindens tegelverk 1918
På bildet ser vi Johan Melvold til høyre, i arbeid ved rørpressa.
— forelskelse
Johan forelsker seg i Emilie. Emilie var sju år yngre enn Johan. Hun vokste opp hos sin mor og besteforeldrene på gården Stav på Leinstrand. Etter folkeskole og konfirmasjon gikk hun på Fredly ungdomsskole, som holdt til i Leira kapell og var eid av Trøndelag indremisjon. Johan ventet til hun var ferdig med med husmor- og kokkeskole i Trondhjem før han fridde og fikk sitt ja. Emilie ønsket seg inn på lærerskolen, men det ble andre bestemmelser da hun ble forlovet og så gift med Johan Bernt. De ble viet på forsommeren 1911 i Moholt kirke, og fikk leie en liten leilighet på stedet Kirkvollen hos ekteparet Lorentsen.
Emilie blir gravid , og Johan gjorde det som få ville hatt mot til som nygifte og med det økonomiske ansvar som det førte med seg. Han sa opp sitt arbeid ved Teglverket midt i sesongen, og med 1000 kroner i kontanter satte han seg til å lage en høypresse i miniatyr. Alle tannhjul var utskåret med kniv og alle deler ellers i nøyaktig form. Han fikk smedmester Dahl i Bergsbakken til å ta på seg arbeidet, og arbeidet selv med som oppslager og håndtlanger.
— Ørens mekaniske Verksted
Ørens mekaniske Verksted laget modellene til tannhjul og støpte disse i jernmalm. Så var pengene oppbrukt, og han manglet fremdeles motor. Han gikk da rundt til de største høyprodusentene på Strinda og fikk så mange kausjonister at han fikk lånt penger i bank sånn at han fikk kjøpt motoren. Da høsten kom sto Johan klar til å presse høy med moderne utstyr. Det var store høyavlinger på den tida og stor eksport til England, som brukte mye høy til hestene i kullgruvene og til vognmannshestene. Særlig under første verdenskrig (1914 – 1918) nådde høyprisen eventyrlige høyder. Som eksempel var prisen 50 øre pr kilo i 1919, mens den i 1934 var sunket til 5 øre kiloen.
I de beste årene presset Johan og hans hjelpere 2000 tonn høy. Han gikk tilbake til arbeidet på Teglverket og han begynte å tjene penger på høypressa. Emilie tok hånd om hus og barn, og dem ble det mange av! Borghild ble født i januar 1912, og deretter kom de på rekke og rad omtrent en i året. I 1920 var de en ungeflokk på seks unger, og de hadde flyttet til gården Lille Reitgjerdet, også kalt Buckhaugen. Denne gården tilhørte Strinda Teglverk, og kontorene var i hovedbygningen.
— teknisk innsikt
Johan hadde god teknisk innsikt og ble tidlig lagt merke til på teglverket. Han avanserte til reparatør og siden maskinmester på verket. To ganger ble han sendt til området rundt Oslofjorden og Fredrikstad, hvor det var flere større teglverk. Hans oppgave var da å se og lære om de siste tekniske nyvinninger på området. Han var ikke alle steder særlig velkommen, da han av enkelte direktører nærmest ble betraktet som en industrispion.
Han håndterte disse godt og kom hjem med nye ideer til verftsledelsen på Teglverket. Emilie fikk være med på den siste turen høsten 1920. Verkets kusk kjørte med tohesters trille, og disponent Algarheim tok avskjed med dem og ønsket dem god reise. Onkel Jon fortalte at ungene sto med store øyne og så på at mor i blå drakt og lysegrå hatt med strutsefjær og far i lysegrå dress og frakk i engelsk stil skulle reise helt til Kristiania og se slottet hvor kongen og dronninga bodde.
— Mellomkrigsårene
Etter 1. verdenskrig ble det mye indre uro i Tyskland, og 1920 ble et år med generalstreik og nedgang i økonomien. Dette fikk også konsekvenser for Strinda Teglverk. Johan ble gående å drive, noe som passet han dårlig. Han begynte å se seg om etter en bondegård. Familien vokste jevnt, nr 7 av barna ble født i mars 1921, og han så ikke lyst på situasjonen i arbeidslivet.
Johan og Emilie levde et nøkternt liv og hadde lagt penger tilside i gode år. Det viste seg å komme godt med i tida som kom.
— kjøpe gården
Hvorfor Johan og Emilie valgte å kjøpe gård i Malvik og ikke i Leinstrand/Melhus har vi etterkommere undret oss over, men ingen nålevende har svaret. Det ville vært mer naturlig å flytte nærmere slekt og familie på Leinstrand når du har 7 unger i alderen 0 – 9 år. De kjente ingen i Malvik og Forbordsgrenda, så vidt vi vet.
Det var mange gårder i salg på denne tiden, og Forbord nedre hadde gått i handel i flere år med 4 forskjellige eiere på få år. De kjøpte gården av Marie og Knut Jørgen Nørve, frukthandlere i Trondhjem. De betalte kr 65 000 med avling, redskap og buskap. Johan og Emilie hadde sine penger i Norges Håndtverk- og Industribank. De betalte kr 40 000 kontant (ifølge Norges banks priskalkulator tilsvarer det kr 884 000 i dagens kroneverdi!) og var heldige og fikk ut dette beløpet av banken. Noen måneder etter gikk Håndtverk- og industribanken konkurs, og de som var innskytere der mistet sine penger.
— var blitt bønder!
Lørdag 21. september 1921 kom oppbruddet fra Lille Reitgjerdet. Alt var pakket og opplastet på tre av verkets tospann, samt to hester som kom fra Malvik. Deres hester, de var blitt bønder! Emilie reiste fra Leangen med tog med 5 av barna, og fikk hesteskyss opp til gården. Johan og de to eldste barna Borghild og Jon fikk sitte i sofaen på flyttelasset sammen med Olaf Halvorsen, som var kjørekar. Olaf var en skøyer og fleipet med ungene – kom de forbi noen riktig falleferdige hus på veien så sa han at «ja, nu er vi endelig framme».
Forbord nedre / Melvoldgården.
Bildet tatt ca 1950
Onkel Jon fortalte at han minnes at da de kom kjørende gjennom Forbordsgårdene sto folk halvt skjult bak gardinene og betraktet nyfolket som kom på Leirhaugan, som gården het i dagligtale. Det første de gjorde da de kom fram var å springe i fjøset hvor budeia holdt på med melkinga. Det var en forventningsfull og spent ungeflokk som flyttet inn på Leirhaugan.
— smie i det gamle størhuset
Johan bygger smie. Noe av det første Johan gjorde da han kom på gården var å ordne smie i det gamle størhuset «mastua». Han hadde lært smedhåndtverket i sitt arbeid som maskinmann på Teglverket. I smia sto han ofte og lagde redskap som tømmerstøttinger, sleder og vogner, samt reparasjoner. Det var ikke av nødvendighet alltid, det ble en kjær hobby. Han sto ofte utover kveldene i smia, og da stakk det innom både eldre karer og unggutter i nabolaget, og det ble mange historier og skjemt å høre. Johan var en god imitator, og var særlig god til å herme gamle kjerringer på stemmen.
Johan var mye borte på høypressing, så lange tider var Emilie alene om ansvaret for fjøs og ungeflokk. Og de ble stadig flere – hele 11 søsken til slutt, 4 jenter og 7 gutter. Emilie hadde også en tolvte fødsel – ei dødfødt jente. De som var eldst av barna måtte tidlig være med i arbeidet i fjøs og stall og i onnearbeid. Men det var også mye «lek og gammen» sa onkel Jon, som opplevde at de levde et fritt liv i skog og mark.
Johan og Emilie beholdt Melvold som etternavn da de flyttet til Forbord nedre. I dagligtale ble gården kalt Leirhaugan helt til 1980-tallet, men for min generasjon er den Melvoldgården.
— bygge et bedehus
Vinteren 1921 ble Johan og Emilie med i en kristelig bevegelse i gammel Haugiansk ånd. Ytre Malvik hadde ikke møtested for kristelig og humanitært arbeid. Da det ble enighet om å bygge et bedehus ga Johan fri grunn på Forbord nedre, og Forbord bedehus ble bygd på dugnad og med penger samlet inn ved basarer og private gaver.
Yngstejenta Hanna ble født i slutten av september 1926, og ved nyttår 1927 kom Emilies tante Jonetta fra Leinstrand for å passe unger, hus og fjøs sånn at Emilie kunne få fri og ta med lille Hanna for å besøke sin mor på Melhus. Mens hun var der fikk hun en frostfornemmelse i seg, og det viste seg at hun var smittet av den fryktede tuberkulosen.
Johan blir enkemann og alenefar. Emilie ble stadig sykere utover vinteren og måtte ligge til sengs. Som ved en skjebnens sammentreff var Emilies tante Jonetta nettopp blitt skilt etter et kortvarig ekteskap. Hun kom flyttende fra Melhus for å stelle Emilie og passe barna. Emilie døde i april 1927, bare 36 år gammel.
For andre gang i gårdens historie mistet husbonden sin kone i tuberkulose. Hans Løvø valgte å gi opp bondelivet, tok med ungene og flyttet til Trondhjem og ble kjøpmann på Bakklandet. Johan ble enkemann med elleve unger, men hadde i motsetning til Hans Løvø slekt som kom og hjalp til.
— Johan og ti barn fikk hjelp
Johan og ti barn fikk hjelp av Emilies tante Jonetta, og i tillegg flyttet også Emilies ugifte halvsøster Anna etter hvert fra Leinstrand til Forbordsgrenda. Lille Edith på 5 år flyttet til Johans søster og svoger Laura og Paul Tangen, som bodde på Persaunet og var barnløse. Hun bodde der til hun ble konfirmert. Hun fortalte at hun hadde det godt hos Laura og Paul, men at hun lengtet etter søsknene og var sjeleglad da hun flyttet hjem igjen.
De andre barna fikk vokse opp på gården, med Johan og Jonetta som oppdragere. Det var Hanna (7 mnd), Reidar (3 år), Thomas (4 år), Arvid (6 år), Bernt (8 år), Johan (9 år), Ingrid (11 år), Sivert (12 år), Jon (14 år) og Borghild (15 år).
Johan var fortsatt mye borte på høypressing, og gammeltante Jonetta holdt en jernhånd over ungeflokken. Hun var ganske streng oppdrager, og ble nok mange ganger utfordret av en guttegjeng med mye energi og «farskstreker».
— Johan gifter seg på nytt
Johan gifter seg på nytt etter 8 år som enkemann. Anna Andersdatter Malvik flyttet til Melvoldgården i 1935 og tok på seg den vanskelige oppgaven som hustru og husmor for en stor ungeflokk, nå med mange ungdommer og nesten voksne. Barna fikk respekt for hennes gode lynne og måte å oppdra på, og hun ble «vår mor Anna» for alle.
— leder for søndagsskolen
Johan var en aktiv og engasjert mann som var med i flere styrer av faglig og politisk art. I tillegg ble han leder for søndagsskolen sammen med frøken Jørgina Vassås. De to hadde et godt lag med barna. Onkel Jon fortalte at de holdt en times andakt og skole søndag formiddag når det ikke var prekesøndag. Om sommeren dro de på friluftsturer med barna, lekte og sparka fotball.
Høypressa ble forbedret med mekanisk pakker, og Johan fikk bygd tilsammen 5 høypresser. Den siste bygde han i 1935, i smia på gården sammen med sønnene Jon og Sivert. Sivert fortsatte med høypressing etter at faren døde i 1942, og den siste pressa står nå på gården Torp Øvre. Du ser den når du kjører til gjenvinningstasjonen på Skjenstad.
— beslaglagt av tyskerne
Da andre verdenskrig startet i 1940 ble Forbord bedehus med skogen rundt beslaglagt av tyskerne og brukt til ammunisjonslager og fangeleir for russiske krigsfanger. På Melvoldgården var det klart for bygging av ny stall og låvebygning. Johan satte igang med graving høsten 1940, og fullførte bygget sommeren 1941.
Høypressa bygd i 1935 av Johan, Jon og Sivert Melvold.
Den står på Torp Øwre.
Vinteren 1941/42 fikk Johan smerter i rygg og hofter, fikk feber og ble etterhvert sengeliggende. Det viste seg at han var angrepet av beinkreft. En russerfange rømte fra leiren ved bedehuset da Johan lå i sykeseng, og onkel Jon fortalte: “tyske soldater kom trampende inn på sykerommet, men stoppet i døra da de så hans bleke og innfalne ansikt. De fryktet kanskje at det var noe smittsomt, så de ropte på meg at jeg skulle åpne klesskapene så de fikk se inn, mens de sto med rifla i anlegg. De fant ikke noen russer og forsvant etter hvert, og vi pustet lettet ut.”
Johan døde i november 1942, 58 år gammel.
Melvoldgården er fortsatt i familiens eie, og drives nå av Johan Bernt og Emilies oldebarn Frøydis.
