Dovre Olaf Jonsen Bjerkan

Gjengitt fra Årboka 2012 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Dovre Olaf Jonsen Bjerkan

AV ARMAND VALSTAD

«Det bodde en underlig gråsprengt en», slik kunne en kanskje begynne for å karakterisere livskunstneren og filosofen Dovre Olaf Jonsen Bjerkan, født 17.05.1902, død 06.07.1994.

Dovre bodde på et småbruk på Svedahl opp for Lillesand gård på Midtsand. I daglig tale blir stedet også kalt Aunbakkan. Bruket består av ca. 24 da jord og litt skog, og fødde ei ku, 10 sauer og en hest. På denne lille plassen fødde han opp sin familie Han og kona, Ragna, fikk 5 barn som alle kom seg vel fram i livet. Dovre var ikke opptatt av materielle goder, han drev nærmest naturalhusholdning. På butikk var det ikke mye han hadde behov for å kjøpe, salt og sirup var hovedingrediensene han kjøpte.

Dovre var slagferdig og kunne gi svar på tiltale etter som det høvde seg. Han var odelsarving til en større skoggård i Hegra, men den var han ikke interessert i å overta. Grunnen, som han sa, var at sola kom opp 2 timer seinere der enn på Svedahl. Han hadde sin egen måte å regne på og sin egen rytme i gårdsdriften. Blant annet hadde han det han kalte «martnaspotet». Det kom av at han satte potetene samme uka som Trondheimsmartna’n. Da ble vekstsesongen litt knapp. År om annet leverte han en okse til slakt, da hadde han 2000 kroner i netto minus kr. 5 som han hadde i utgift til stamoksen i grenda. Fôr og andre utgifter, og betaling for eget arbeid, så han elegant bort fra.

— Dovresprinten

Vårknipa takla han med å kjøpe høy. Det var aldri noe problem med betalinga, han gjorde alltid opp for seg. En gang kjøpte han en slump høy av far min. Dovre spurte hva det kostet, hvortil far svarte at det ble 30 sølvpenger. Dagen etter kom Dovre med betalinga i form at 30 kronestykker med hull i, tredd inn på et sjølbindersnore.

Vedhogginga til Dovre var også et kapittel for seg. Han var jo oppe tidlig om morgenen, og som den soltilbederen han var, flytta han hoggstabben rundt uthuset etter som sola gikk fra morgen til kveld

— treskverket

Ett år var det et ualminnelig godt avlingsår. Småbrukerne hadde et lite treskeverk sammen. Det var ikke større enn at det kunne lesses opp på en langvogn og fraktes mellom bruka. De var samla for å sette opp ruta for treskverket;

naturlig nok kom de inn på avlingsåret, og det var kanskje ikke umulig at de skrøt litt av egen innsats i form av gjødsling, jordbearbeiding osv. Dovre syntes vel at det ble vel mye sjølskryt, for han tok ordet og sa:

«Æ fekk no tvillinga æ, men dem va no heilt sekkert gjort i mørkret!»

En del av kornavlinga solgte han som julenek. Han reklamerte for jule­neka sine med bl a følgende tekst:

«Gå ikke over Dovre etter julenek. Kom heller til Dovre Bjerkan».

Naboen, Thorleif Hernes, hadde lastebil, og han ble benyttet til å kjøre kornavlingene til byen. En gang Dovre var med som passasjer, måtte han vente ved bilen, mens Hernes gjorde et lite ærend. Da kom en kar bort til bilen og spurte hva slags korn det var han fraktet.

«Det e malvikbygg det her», sa Dovre.

Dovre var ivrig friluftsbader. Han hadde rigga til en egen dusj i bekken fra Lauvtjønna. Den var i bruk fra tidlig om våren til seinhøsten. Ellers bada han i tjønna helt til isen la seg om høsten. Han var herdet mot kulde, og brukte sjelden eller aldri votter om vinteren.

Sist på 80-tallet var Ellinor Landsem fra landbrukskontoret på landbrukstelling hos Dovre. Blant annet skulle han oppgi hvor mange dyr han hadde. Han oppga at han hadde 10 sauer, 12 høner og dobbelt så mange rotter.

— frostatingsloven

Når det gjelder husdyrholdet for øvrig, så slapp Dovre sauene på utmarksbeite. Han hadde ikke noe gjerdeplikt, så han slapp lettvint unna det. Han sa forøvrig at han gjerne skulle ha vedlikeholdt gjerder, hadde han bare hatt gjerdeplikt. Dette kanskje til ergrelse for enkelte. Av og til hendte det at sauene brøt seg fram og gikk i åkeren til andre, til stor irritasjon for dem som ble berørt.

Spesielt utsatt var Thorleif Hernes på Stav Vestre, hvor sauene ofte var på besøk. Hernes påtalte dette, uten at det hjalp. Til slutt sa Hernes: «Det står i loven Dovre, at enhver dyreeier plikter å ta vare på sine dyr, og at de ikke forvolder skade og er til ulempe for andre». Da svarte Dovre: «Det må no værra frostatingsloven det da». Hernes stammer fra Frosta. Hernes var forøvrig en kar som var veldig slagferdig, han kunne mange bibelsitater og kunne sitere Håvamål. Han hadde svar på alt, men han fortalte at den gangen kom han ikke på noe å svare.

En gang Thorleif Hernes hadde fått inn noen søyer som gikk i åkeren sin, ringte han Dovre og lurte på om det kunne være sauene hans. Dovre spurte om søyene hadde hele ører uten hakk og 2 hull under rompa. Hernes svarte: bekreftende på det hvortil Dovre sa:

«Da er det nok sauene mine».

Dovre merka aldri sauene sine, for som han sa: «Intet merke er et merke det også». Det var nok dem som mente at han kunne ha fordeler av det, da enkelte sauer kunne glippe unna merkinga hos andre saueeiere, da bar de jo Dovres merke!

— Dovresprinten

Om sommeren brukte Dovre et litt spesielt framkomst­middel: En vanlig spark som det var montert hjul på. Petter Lillesand kalte ekvipasjen for Dovresprinten. Toget mellom Trondheim og Oslo ble jo kalt Dovreekspressen. En dag var Dovre på veg heim fra Vikhammer. Midt i Naustkleiva kolliderte han med en bil. Dette var før det var fortau der. Dovre kommenterte det slik• «Det va no ingen som gjord sæ nokka, for det va no ingen av oss som hadd nå fart da».

Like ved der motorvegen nå går, opp for Midtsand, hadde en prest ei hytte. Den ble i dagligtale kalt presthytta, og ble revet da nyveien kom. En høst hadde prestekona bedt noen venninner med på en bærtur oppom Stamtjønna. Dovre traff på dem oppi en haug der og etterpå kalte han haugen Prestkjerringhaugen. Det navnet har den haugen hatt siden.

En av dem som hadde hytte i nærheten av Dovre, var advo­kat Nerbø fra Trondheim. Han levde vel et travelt liv til daglig, så når han kom til Midtsand slappet han av og likte seg veldig godt i selskap med Dovre. Sammen filosoferte de og løste verdensproblemer. Fru Nerbø, var fra øvre Singsaker, og hun snakket meget fornemt, hun sa: «De må endelig komme og besøke oss når De er i byen».

Så en dag Dovre hadde tatt på seg blådressen og dro på en av de sjeld­ne byturene sine, tok han fru Nerbø på ordet. Hun fortalte: «Jeg visste jo ikke hva jeg skulle servere Dovre, ikke drakk han kaffe eller te, så jeg spurte Dovre om han kanskje ville ha et glass vin. Nei, det skulle han slett ikke ha, da spurte jeg hva Ragna og han gjorde når de skulle kose seg om afte­nen. Vet dere hva Dovre svarte: «Da går vi og lægg oss!».