De gamle juleskikkene dør ut

Gjengitt fra Årboka 2007 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

De gamle juleskikkene dør ut – også i Venna grenda

Reportasje i Arbeider-Avisa lørdag den 16. desember 1961

GJENGITT AV ODD BJØRKLI

Iskald sno strøk hvinende mellom husa da vi besøkte Mostadmark for å se hvordan det stelles til jul på lands­bygda. Fire kilometer fra Sneishaugan, handelstedet i Mostadmark, ligger Venna-grenda, som på slike kalde dager er prisgitt det isende gufset fra Vennafjellet. Snøfokket sto som et eneste rokk, og karene sleit hardt med spadene for å holde gårdsveiene åpne. Inne i husene dreiv kvinnene og stelte til jul, slik det gjøres på landet. Men vi fikk snart erfare at mange av de gamle skikkene for feiring av jul og forberedelser til høgtida holder på å dø ut også i Venna­grenda. Tida har ført med seg så mange forandringer.

Den gamle parafinlampa står lite aktet og samler støv på låven. Så lenge har den ikke stått der. Det er ikke lenger enn åtte år siden grenda fikk elektrisk lys. Den gamle vedovnen der en før bakte brød har lidd samme skjebne som parafinlampa. På dens gamle plass skinner den elektriske komfyren med termostat og tidsur. Den gamle smørkinna forsvarer for­lengst sin plass på museum. Kjøleskap og vaskemaskin har blitt vanlig på gårdene.

— vegen til Samvirkelaget

I 1955 fikk gårdene ordentlig veg, som må holdes åpen heile vinteren i gjennom. Og vegen til Samvirkelaget er ikke lenger ei strevsom ferd gjennom djupsnø og fonner. Sam­virkelaget har eget fryseboksanlegg, der koteletter og ribbe kan hentes hvilken dag som helst. Dette har ført med seg at det ikke lenger er det samme strevet å stelle til jul slik som det var bare for noen år siden.

En kan fordele arbeidet over et lengre tidsrom. Før måtte en vente til like oppunder jul-kvelden med slaktingen. Nå stuper de første grisene i begynnelsen av desember, og går en dypfryst tid i møte i bokser på Samvirkelaget. Springvatnet er på mange av går­dene også av nyere dato. Det er slutt på den tida da kvinn­folka på gårdene måtte baske seg gjennom snøen ned til tjønna eller bekken for å blåfryse seg gjennom storvasken med fingrer som var følelsesløse av det kalde vatnet. Med den nye utviklinga har også de gamle skikkene forsvunnet eller blitt forandret. På en av Venna-gårdene traff vi 76-åringen Johan Venn, som visste å fortelle mye fra gamle dagers julefeiring.

— utnytte gris-slaktet

– Folk var så mye mer nøysomme den gangen, sier Johan Venn. De visste for eksempel å utnytte gris-slaktet mye bedre enn nå til dags. Så godt som alt på grisen ble nyttet til føde. Han minnes den følelsen av høgtid som alle sammen på går­den følte når de fikk lov til å komme inn i stua julekvelden. Stua var vasket i lutvatn og golvet som var heilt kvitskurt, strødd med friskt einerbar. På juletreet så en ikke så mye pynt, men en brukte som oftest å bake figurer og stjerner, som en sammen med epler hengte på grana. Kaker av annen art fantes ikke.

Men i anledning av jula hadde en litt sirup i brødet, for litt ekstra måtte det være. Julekvelden var det lutfisk til middags. Den laget en sjøl på gården. En kjøpte tørrfisk på bua og kokte lut av aska, helst da aske av bjør­kved. I slaktetida tok en godt vare på talgen, for den skulle det støypes lys av. Før jul måtte en hogge ved, som varte heilt til ut på nyåret. Det var ei skam å måtte utføre slikt arbeid i romjula. 1. juledag var det tradisjon at alle dro til kirka i Hommelvik. Med ringlende dombjeller dro heile hes­tekortesjen ned over bygdevegen til Hommelvik. I dag lig­ger eksosen som ei blå stripe etter vegen der det gnistret i sledemeiene når kirkefølget toget fram.

Det gamle dør

– Det er sørgelig at alt det gamle dør ut på bygdene, sier kan­skje bymannen lett henslengt i sin solide komfortable trygg­het. Men menneskene på bygdene liker kanskje heller ikke at så mye gammel sedvane forsvinner, men de vet av erfa­ring at de gamle skikkene må dø ut på bekostning av en let­tere og mer menneskeverdig tilværelse. Om husmora på lan­det har fått det bedre på mange måter, så kreves det en stor innsats i huset før kirkeklokkene kan ringe helga inn. Nå, som i gamle dager skal hun først og fremst sørge for at huset er skinnende reint til jul. Hun slipper å strø sand på golvet og skjære seg ei bartuggu for å skure golvet med. Men så er også det glatte linoleumsgolvet lettere å holde reint enn gol­vet av grovt tilhogde planker som en fant i husene i gamle dager.

— sjølsagt bake

Og så skal hun sjølsagt bake, en god del sorter også, aller helst. Bergitte Venn var i full gang med denne delen av juleforberedelsene, da vi berget oss inn i den neste Vennagården, etter å ha blitt blåst utfor vegen av illsinte værguder. Vi ble sittende hos Bergitte, eller Bergitta, som det heter i Venna-grenda, i over to timer og snakket løst og fast om juleforberedelser før og nå. Mest pratet vi om griss­laktingen og tilberedning av grisen.

Og hun ga oss oppskrif­ten på noe som hun kalte for «kvitpølse», og en annen deli­katesse som heter «lungekake». Begge disse rettene forteller at tidligere ble alt på slaktet nyttet. «Lungekake» ble laget av di (meste deler av lungene på grisen. Først gjøre en lung­ene ordentlig reine slik at de er fri for blod. Så males de på kvern. Den massen en da får, blandes med løk, ingefær og litt svart pepper. En salter etter behag og lager en jamning av potetmel og hvetemel, som en bruker når en lager kjøttkaker. Denne deigen steikes også på samme måte som kjøttkaker.

— poser av perga­mentpapir

«Kvit-pølse» lager en av levra som kokes heil, males på kvern, blandes med vann, grynmel og havregryn til det blir en bløt grøt, for så til slutt å sy det hele inn i poser av perga­mentpapir. Siden steikes denne pølsa i fleskefett. Den skal etter det vi ble fortalt være litt av en «herrerett». En annen delika-tesse er tørkete sauføtter, men det ser ut til at også vanen med å diske opp med det på julebordet, begynner å bli mer og mer avlegs. Kvinnene i Vennagrenda luter ikke lenger fisken sjøl. En og annen koker vel lut av aske, men det faller langt billigere å kjøpe fisken i ferdig tilstand på butikken. Dessuten slipper en alt prakket med tilberedning­en.

Men ennå kokes det gomme i Vennagrenda. Anne Molund var nettopp ferdig med tilberedningen av denne ostesorten da vi dukket opp hos henne, og vi fikk smake den herlige ostesorten, som i hjemlaget tilstand begynner å bli mer og mer sjelden. Nå bruker en kjemisk framstilt ostløpe til å la melka «sprekke». Før laget en dette stoffet av spe­kalvmage, som en rensket opp og la i vann.

— skrøv

Grisslaktinga var alt unnagjort på Molund. Grisen var par­tert, kotelettene skåret opp, og sylta kokt. Nå lå alt sammen i fryseboksen, og siden kunne en hente det ut derfra alt etter behov. På buret sto høge stabler av heimbakt flatbrød, og langs den ene veggen hang sausider og saulår i bastante rek­ker, litt av en øyenlyst for en matskjønner.

Da vi spurte fru Molund hvorfor spekematen hang bare bortetter den ene veggen, fikk vi vite at spekekjøttet skal henge mot sønna­vinden, da tørker det bedre. Oskar Molund fortalte hvordan en før i tida laget det som en i dag nærmest ville karakteri­sere som iskrem, «skrøv» kalte han det. En slo frosset nysilt melk i en trebutt. Dette kinnet en heilt til melka ble som krem. Slik iskrem laget en hver julkveld, og serverte det med heimbakt flatbrød. På Molund har de hver eneste jul-kveld rømmegrøt og griselabber. Denne kosten lot til å være ganske vanlig i Venna på høgtidskvelden.

— skollvatnet klart

Seinere på kvelden besøkte vi atter Johan Venn. Denne gangen stampet vi oss gjennom fonnene i fotefarene til Harald Malvik, svigersønnen til Bergitte Venn. Nå skulle grisen på gården Venn østre ofre livet.. Malvik bar slakteut­styret i en ryggsekk. I kjelleren på gården var alt gjort klart til å ta imot slakteren. Johan Venn og sønnen John hadde alt gjort skollvatnet klart. Malvik kvesset knivene, ladet opp skuddmaska og så var alt klart til å sette igang slaktinga. Ti minutter etter var den prektige galten vandret til «de evige julebord». Malvik svingte rutinert slakterkniven, og en halv time seinere var det bare en god porsjon koteletter og ribbe­flesk som vitnet om at dette hadde vært en gris.