«Et sted i Nord-Norge 24.mai 1940»
AV Guri Berg Benjaminsen
Sånn starter brevet Johan Nygaardsvold skrev til sin sønn Kristian fra Tromsø i 1940. Johan hadde etter lengre tid på flukt kommet fram til Tromsø, mens kona Albine og sønnen Kristian hadde kommet seg over til Sverige via Røros, sammen med blant annet Johan Falkberget. Nygaardsvold hadde de siste ukene bodd på Holt forsøksgård, 3 km fra Tromsø, og var bekymret for både familien og for folket hjemme i Hommelvik.
Å sende disse brevene våren og forsommeren 1940 innebar en stor risiko. Man visste aldri om brev kom fram eller om kureren som fraktet dem ble tatt. Og med tanke på hvem som var avsender ble det enda viktigere å velge ord og formuleringer med omhu. Brevene er derfor formulert på en slik måte at man ikke skal forstå verken hvor de befinner seg eller hvem brevene omhandler.
Lå i en koffert
Flere brev fra Johan til Albine og Kristian ble funnet i en koffert sommeren 2025.
Brevene har aldri tidligere vært publisert, og ingen har før nå vært klar over at disse brevene eksisterte.
Brevene gir verdifull informasjon om hvordan Johan opplevde situasjonen på flukt i et okkupert land, både som statsminister, som ektemann og som far. Han visste at Albine og Kristian hadde kommet seg i sikkerhet i Sverige, men han var bekymret for resten av familien som var igjen i Hommelvik. Brevene uttrykker personlige tanker og følelser som ikke har vært kjent tidligere. Alle de fire brevene er nå trygt forvart hos Arbeiderbevegelsens arkiv i Oslo.
— du må tro jeg blev gla
Det første brevet er datert 21. mai 1940
Kjære Kristian
I dag fikk jeg dit brev, det du hadde skrevet den17/5 og du må tro jeg blev gla. Jeg har ventet så på livstegn fra dere så du tror det ikke. Jeg har skrevet to breve til dere, men det er godt mulig at noe er kommet bort. Jeg har hørt at et par av våre kurerer skal være forsvundet.
………………………………………………………………….
Det var storartet å høre at dere har det bra og foreløbig er det bra at dere er i Østersund. Det er bra så lenge Sverige kan holde sig utenfor krigen. Skulde midlertid det forhold forandres så var det nokk best at dere kom dere nordover og forsøke å komme over til oss – forutsatt at vi klarer å holde Nord Norge.
………………………………………………………………….
Jeg har det bra. Jeg og Støstad (Sverre Støstad var sosialminister i Nygaardsvolds regjering, red. anm.) er sammen. Vi har vært på dette stedet i 2 netter, men i morgen skal vi flytte igjen, men da bare en 6-7 km. Der skal vi få to værelser, men seng og sengklær må vi holde oss selv. Jeg håper vi blir der en god stund. Våren holder på å komme også her. Enkelte trær begynder å grønnes og da blir det litt lettere å leve. Jeg må si det var trist her oppe til å begynde med. Det var snø så det gikk opp på hoftene, men nu er gatene tørre og fine.
Kjære, hils din mor. Si jeg har det bra. Kjære hold dere friske og ved godt mot så kommer vi nokk gjennom dette.
Din far
Neste brev er skrevet et par dager etterpå
Et sted i Nord Norge 24. mai 1940
Kjære Bine og kjære Kristian
Jeg hadde en gang tenkt at jeg skulde skrive en fullstendig beretning om våre reiser og fortelle om de steder jeg har vært på -ja nu gikk flyalarmen igjen – det var bare et tysk fly som vilde besøke oss- men efter at jeg har fått vite at en, ja kanskje flere av våre kurerer er kommet bort tør jeg ikke. Jeg må derfor nøye meg med noen almindelige ord.
………………………………………………………………….
Det var slitsomt de første 3 uker. Jeg forstår oppriktig talt ikke at mine nerver og min forstand klarte det. Det var dage og især netter som var et formelig mareritt. Vi var med i bombing flere steder og et par ganger holdt vi på å bli tilintetgjort av fallskjermtropper. Vi så byer og små steder gå opp i flammer, og vi så kvinder og barn flykte gråtende og skrikende fra morderne. Dager og netter i strekk var jeg ikke ut av klærne.
Hvis en var så heldig å få fatt i en seng et par tre timer, så var det ikke tale om å kle av sig. Nei, det var å velte seg opp i sengen med alle klærne på. Tok jeg av mig skoene så satte jeg dem godt oppsnørte på en plass hvor jeg kunde ta dem i en fart. Jeg kan ikke si hvor godt jeg syntes det var hvis jeg en kveld kunde føle meg såpas trygg at jeg kunde kle av mig og gå på god gammeldags måte ordentlig til sengs. Og maten blev det også så som så med flere ganger.
………………………………………………………………….
— Det som nager mig nu
Det som nager mig nu, efter at jeg har fått vite hvordan dere har det, det er hvordan de har det de som er igjen i Hommelvik. Hvis du Kristian kunde gjennom brev til noen god kamerat få noen oplysninger så vilde jeg være forferdelig taknemmlig. Men det er vel en viss risiko ved å sende et slikt brev også. Det jeg frygter for er at de går arbeidsløse derinde og kanskje lir nød og søvn- ja, kanskje mister sine heime både Rolf og Gudmund (Nygaardsvolds svigersønner, red. anm.). Kunde jeg ha fått noen til å reise dermed så skulde jeg gladelig ha våget noen hundrede kroner som sending til dem. Ja, jeg tenker på dem både nat og dag.
…………………………………………………………………..
Jeg skrev til å begynde med at jeg gjerne vilde ha fortalt dere hvor jeg har vært og hvor jeg er nu, men at jeg ikke tør. Jeg kan imidlertid våge å si så mye, at jeg har vært på alle steder hvor jeg og du Bine var i 1927. Der jeg var i 12 dager var ikke langt ifra der vi lå en nat og som var heimen til den gamle damen som brukte å komme å besøke Dig i Oslo-ja, mannen hendes kom for det meste efter hende om kveldene.
…………………………………………………………………….
— der jeg nu bor er det et bra sted
Som jeg sa, der jeg nu bor er det et bra sted. Store pene hus og 16 melkekuer på båsen. Jeg tror dog ikke jeg blir feit av kosten. De har et brød så svart, så hårdt å så surt, så ikke en skive hadde vi spist av det i Oslo. Vi spiser frokost og kveld her, men middagen spiser vi sammen hele «Samvirkelagets styre». Vi har kontorene der, og så har vi en husholderske som lager middagen. Hun lager god mat. I dag fikk vi f.eks. sprengt uer, riktig fin.
………………………………………………………………….
Johan Nygaardsvold og justisminister Terje Wold på Bispegården i Tromsøs mai/juni 1940.
Det fjerde og siste brevet er datert 1. juni 1940.
I brevet legges det fram en plan for å få Albine og Kristian til Tromsø. Johan er opptatt av at de betaler og gjør opp for seg i Østersund før de drar av sted. Handelsminister Anders Frihagen er den som skal sørge for at flere familier kommer etter regjeringen. Både familien til Trygve Lie og Sverre Støstad skal prøve å komme seg til Tromsø. Regjeringen har fortsatt ikke tatt noen beslutning ang. å dra over til Storbritannia, men det hører med til historien at de tre familiene rekker å komme seg til Tromsø etter en lang reise gjennom Sverige og Finland før de ankommer Tromsø.
Men den reisen er en annen historie…
