Gjengitt fra Årboka 2020 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
BLIND-BERNT
Av Øyvind Vikhammermo
Denne historien har jeg fått av Marta Gjervan Hagemo på Gjervan Øvre
Det er hennes Onkel, John Gjervan (1903-1988) som har skrevet dette.
Bent Larsen var hans egentlige navn
Han hadde dårlig syn, spesielt på det ene øyet, men hadde gangsynet. For å kunne lese, som han ofte gjorde, måtte han løfte øyenlokket på venstre øye med en finger. Slik fikk han navnet Blind-Bernt. Som mennesker flest som ikke kunne klare seg selv i denne tiden, ble han bortsatt. Han kom til Herjuaunet i Malvik, hvor de stelte godt med ham. Bernt var spe, noe liten av vekst, bar skjegg og gikk alltid i en sid frakk. Han hadde hatt og blokkstøvler, og alltid ei fele under armen. Han hadde for vane å løfte knærne høyt når han gikk etter landeveien. Det kom kanskje av at han så dårlig.
Bernt var mest kjent som bygdespillemann, riktig av den gamle, gode typen både å se til og i faktene når han spilte. Slik kom han ofte innom oss på vei til sine kjenninger i Klæbu. En flink felespiller var han, og meget musikalsk. Mange gamle gode slåtter kunne han fra bygdene omkring, og god klang fikk han i fela. Han hadde sine egne navn på slåttene, for eksempel. Slåtten til Serina Vasselja, Brøttemspolkan og Slotten hass Sivert Gervom m.v.
— kom i perlehumør
Når han kom, må du tru det ble musikk hele kvelden. Av og til spilte mine søstre, Ingeborg og Ingerid sammen med ham, og da likte han seg og kom i perlehumør. Slik tok han fela under arma og gikk rundt på gårdene i Malvik på besøk og spilte for folk, ellers spilte han mye i brylluper og på fester. Han hadde for vane å bytte til seg nye feler, og alltid hadde den siste fela den fineste klangen, og var den beste han han hadde hatt noen gang.
Han spilte også gitar og sang til. Når noen skrøt av musikken hans, ble han stolt, – som han hadde grunn til. Han hadde slike komiske geberder og fakter når han spilte, så tilhørerne hadde mye underholdning med det også. Når han ble eldre møtte han nok sine skuffelser, trekkspillet kom mer i skuddet, og ble mere og mere benyttet i brylluper og på fester. Bernt følte seg forbigått og forsmådd.
Ble han først sint, ble han det tilgangs.
Da fikk vi ofte besøk av ham, kanskje kom han for å få litt trøst av far, som hadde et godt lag med å gjøre ham blid igjen. Vi kunne se på lang lei at han var i krigshumør når han kom, da løftet han knærne ekstra høyt og trampet i søla så det skvatt omkring ham. Rett som det var stoppet han og så opp i lufta. Ble det regn, likte han seg, – det fortjente bryllupsfolket som en straff, når han ikke fikk spille. Men når han heime hos oss tok til å spille utover kvelden, og fikk skryt av musikken sin, ble han blidere etter hvert.
— gode bygdespillemenn
Bernt kom på sine gamle dager til Strinda Aldersheim på Persaunet. Etter at han flyttet dit, kom jeg en kveld tilfeldig forbi der. Plutselig fikk jeg høre felemusikk og kjente slåtter, og jeg så Bernts kjente skikkelse bak en gardin i vinduet. I ildslyset så en de samme faktene og bevegelsene en var vant til å se. Samme klangen var det i fela hans. Jeg måtte stoppe opp for å høre. Det var nærmest vemodig, – hadde hatt lyst til å besøke ham, men det var sent på kvelden, så det var ikke noe å gjøre ved. Det var siste gangen jeg hørte Bernt spille. Bernt var en av de få gamle, gode bygdespillemenn som Malvik har hatt.
