Gjengitt fra Årboka 2016 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Bjørnstad østre gnr. 23, bnr. 6
AV BRYNJAR OG JOSTEIN ENGAN
Jon Engan ble født 30.10.08 i Orkdal. Han var utdannet agronom fra Skjetlein jordbruksskole. Fram til han kjøpte jord til bureisingsbruket, var han ansatt som gårdsbestyrer hos arkitekt Vold på Vikhammer Vestre samt kontrollassistent ved daværende Trøndermeieriet. Det var i sitt arbeid som kontrollassistent han traff sin blivende ektefelle Johanne. Johanne var født i Osen den 31.05.07, med pikenavnet Nordmelan. Hun kom til Malvik som tjenestepike/taus hos Ragna og Nils Naustan. De giftet seg 06.12.1941 i Mariakapellet i Nidarosdomen.
Ifølge kjøpekontrakt, datert 26.10.1936, ble ca. 150 mål skogsmark og myr utskilt fra gnr. 23, bnr. 1. Avtalt kjøpesum var kr. 6.000, selger var Nils Naustan. Bruket fikk bruksnummer 6 under gårdsnummer 23. Eiendommen ble betegnet som et bureisingsbruk. Dette innebar bl.a. at man fikk nybrottslån i «Den Norske Stats Småbruk- og Boligbank» samt bidrag til dyrking.
Det fortelles at Jon de første årene kun hadde spade, sag, øks og trillebår som hjelpemidler. Senere fikk han låne en stubbebryter, dette gjorde arbeidet vesentlig lettere, selv om det nok fortsatt var tungt arbeid. Bare det å grave dreneringsgrøfter for hand var et tungt og møysommelig arbeid. Det er fortalt at han sto ute og grøftet i all slags vær, sent og tidlig. Han var en som ville klare seg selv, ba bare om hjelp fra andre når det var tvingende nødvendig. Det var for øvrig vanskelig å leie hjelp på grunn av krigen.
— kveldstid etter at arbeid
Hest lånte han på en nabogård mot at han deltok i onnearbeidet. Dette arbeidet hadde førsteprioritet, eget onnearbeid og annet arbeid på egen eiendom måtte utføres på kveldstid etter at arbeid som betaling for lån av hesten var utført. I slåttonna satte han opp hesje til
Johanne om morgenen, arbeidet borte for lån av hesten på dagen, mens han på kvelden slo gras hjemme for neste dag. Dette var nok en stor belastning, for da han i 1946 fikk kjøpt egen hest, skrev han til sin bror at «nå er jeg endelig fri».
— med spade og trillebår
Våningshuset ble bygd i 1939 i to etasjer med grunnflate 72 kvm, dels i tømmer, dels i plank Driftsbygningen ble oppført året etter med grunnflate 115 kvm, med fjøskasse i tømmer, låve i bindingsverk. Begge byggene hadde full kjeller. Utgraving av tomtene, som ble gjort med handmakt med spade og trillebår, var nok en kjempejobb. Bygningene ble i hovedsak satt opp med bistand av Iver Lyng samt en del dugnadshjelp fra naboer til bl.a. tekking av låvetaket med spon. Jon fikk dyrket ca. 15 mål jord i sin levetid. Etter hvert kom buskap på plass: To kyr, en gris, to-tre sauer og 15-20 høner. Bruket ga naturlig nok minimale inntekter de første årene. I tillegg til bidrag og lån fra staten til nydyrking og bygging, ga derfor salg av ved et viktig tilskudd til økonomien. Videre ble deler av våningshuset tidvis utleid.
De første årene ble vann skaffet fra brønn. Men dette vannet var for dårlig. Det ble derfor gravd en 400 m. lang grøft for vannledning til foten av Ravnåsen. Denne vannledningen ville skaffe vann til gården samt Vidarhall. Rør til vannledningen ble innkjøpt sammen med ungdomslaget Vidar. Grøften, som Jon gravde alene for hand, ble det siste store prosjektet i hans levetid. Han døde før hele arbeidet var ferdig. Det var ungdomslagets medlemmer som sørget for å avslutte arbeidet med vannledningen med å grave igjen grøfta. Tungt arbeid og slit gjennom flere år gikk på bekostning av helsa. Da han ble syk med pleuritt, hadde han mistet all motstandskraft. Jon døde 02.04.48.
— måtte forsørge 3 små barn
Da Jon døde, falt et stort ansvar på Johanne. Hun måtte forsørge 3 små barn, Jostein Olav 412 år, Brynjar 1 Y2 år og Jorun Johanne 2 uker gammel, samt drive småbruket. Hun hadde nok mange tunge stunder i tiden etter at hun ble enke. Uten hjelp fra Jons bror i Orkdal samt hjelp fra annen slekt og gode naboer til ormearbeid o.l., hadde hun nok ikke kunnet drive gården. I et intervju med avisa Nidaros i juli 1948 forteller hun bl.a. at naboene Magne (Bjørnstad) og
Olaf (Ofsti) hadde hjulpet til med våronna, og at potetene ble satt med hjelp fra heimevernet. Det antas at det var Ola Grav som engasjerte heimevernet til potetsettingen. Hesten måtte selges, det var viktigere å bruke foret til dyra som kunne skaffe mat og noen inntekter. Til onnearbeid ble det i stedet lånt hest eller hun fikk traktorhjelp. Hun prøvde å betale tilbake for bistand fra naboer med eget arbeid i den utstrekning det var mulig. Etter hvert som barna ble større, måtte også de ut på de forskjellige gårdene for å hjelpe til. Det kunne dreie seg om alt slags gårdsarbeid. Selv om det i mange tilfeller egentlig skulle være gjenytelse for mottatt hjelp, vanket det betaling som til andre.
I de første årene ble det satset på grasproduksjon for høy til kyrne og sauene. Videre ble det dyrket poteter for salg og eget bruk, samt noe grønnsaker til eget bruk som gulrøtter og kål. Poteter ble solgt til privatpersoner, mens egg, som ikke gikk til eget bruk, ble dels solgt til butikk (Vikhammer samvirkelag), dels til privatpersoner. Melk og kjøtt utover eget bruk ble solgt til hhv. Trøndermeieriet og Bøndernes Salgslag.
— bytte mot klær.
Ull ble solgt til Brændes ullvarefabrikk i Trondheim, til bytte mot klær. Hver høst ble det plukket en del tyttebær, i gode bærår kunne det bli solgt bær til butikk i Trondheim. For å spe på inntekten ble 2. etasje i våningshuset leid ut. Selv om det ikke var store husleien, var den nok et viktig bidrag til familieøkonomien. Siste leieboer flyttet ut i 1958. På Vidarhall var Johanne fast vasker etter fester, samt at hun bisto med fyring vinters tid, mm. Hun mottok ingen offentlig støtte utover barnetrygden. (Etterlattepensjon fikk hun først i 1968). På 1950-tallet ble det dyrket mer land, sør og vest for Vidarhall. Johanne døde 11. februar 1991.
Nåværende eier, Jostein Engan, har dyrket opp det vesentlige av eiendommen, slik at den nå er på ca. 100 da dyrket mark.
