Bjørkholt

Gjengitt fra Årboka 2020 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

BJØRKHOLT PÅ VIKHAMMER – FERIEHEIM FOR JERNBANEFOLK

Av Einar Rædergård

I Malvik bygdebok (Bind 1A, 2003) kan vi lese oss til disse opplysningene om Bjørkholt:

Eiendommen ble utskilt fra Vikhammer nedre i 1882. Bernhard Brænne var kjøper. Han fikk oppført ei hovedbygning som sto ferdig i 1885. Men allerede i 1889 ble Bjørkholt solgt til Theodor Moe. Salgssum oppgitt til 6000 kr.

Bernhard Brænne var en kjent skikkelse i handelslivet i Trondheim. Hans viktigste virkeområde var tekstilindustri: Farging, spinning, veving. Men han drev allsidig. Bjørkholt skulle være et sommersted, en skikk som var utbredt i handelsborgerskapet i byen. Hvorfor perioden på Vikhammer ble så kortvarig, det vet vi ikke. Men generelt så fikk mange av de tradisjonsrike handelshusene problemer mot slutten av 1800- tallet, tidene ble mer utfordrende. Bernhard Brænne (1854-1927) markerte seg litt seinere som politiker, både nasjonalt (på Stortinget fra 1900, og som statsråd 1910-), og lokalt (bl.a. som varaordfører i Trondheim 1897-98). Partiet hans var Frisinnede Venstre.

Den nye eieren fra 1889, Theodor Moe (f. 1840) var også fra Trondheim. Han hadde flere bryggeeiendommer på Nedre Bakklandet. Mot slutten av århundret var ikke dette noen gunstig økonomisk disposisjon, så ikke til å undres over at heller ikke han fikk noen langvarig glede av sommerstedet på Vikhammer.   

— eneste beboer

Ved folketellingene i 1891 og 1900 er Serine Paulsdatter Sandtrø (f. 1825) oppført som eneste beboer ifølge Malvik bygdebok. Hun drev med «indhøstningsarbejde om sommeren og haandarbejde om vinteren». Helt alene på den store eiendommen? Det høres både strevsomt og ensomt ut. Antakelig var hun leietaker, og det må ha vært gunstig for eieren å ha noen boende der året rundt. Men ei enslig, aldrende kvinne-? Folketellinga for 1910 oppgir ikke noe bosetting på Bjørkholt.

Neste eierskifte omtales slik i bygdeboka: «I 1933 går det fram av tilgjengelige kilder at eiendommen ble solgt fra P.A. Hansen til Trondhjem distriktsforening, NSB, for 13000 kroner». Om selgeren har vi ingen opplysninger, bortsett fra at han var direktør! Men de nye eierne, og hvordan de disponerte Bjørkholt, det kan vi i det følgende fortelle litt om.

1921-1927: Størstedelen har stillesittende arbeid

Trondhjem Distrikts Kontorpersonales Forening (TDKF) var Avdeling 57 av Norsk Jernbaneforbund. De var opptatt av medlemmene sin velferd på flere områder. Et trekk ved mellomkrigstida var at folk og lønnsmottakere jevnt over fikk løfta levestandarden sin. Ikke minst lå forholdene bedre til rette for ordna ferie og fritid. Allerede i 1921 begynte foreninga å arbeide for å skaffe seg en (eller flere) ferieheimer som medlemmene kunne nyte godt av. I begrunnelsen het det: «Anskaffelsen av et feriehjem vil for kontorpersonalet, som for størstedelen har stillesittende arbeid, ha stor betydning, hvorfor man også lenge har følt savnet av et sådant». (Sitatet her, og de seinere sitater  i atikkelen, er hentet fra foreningas jubileumsberetning fra 1956).

Finansieringa skulle foregå ved at medlemmene skjøt inn 0.25-0.5% av lønna til et fond for formålet. Etter noen år var det spart opp 22000 kr. I tillegg hadde et reiselotteri innbragt 2400 kr, og «foreningens dameforening ytet 500 kroner». Dette ble karakterisert som en kjempeinnsats av medlemmene. Det ble pekt på at flere av innskyterne hadde egne hytter, så solidaritetsfølelsen ble tillagt stor vekt.

1927-1933: En antikk form for ferieopphold

Spørsmålet om realisering av midlene kom for alvor opp i 1927. Men da var det slutt på harmoni og enighet! «Striden utviklet seg etter hvert til den bitreste vi har hatt i foreningens femtiårige virke», heter det i jubileumsberetninga fra 1956. Kritiske røster mente at de oppsparte midlene heller skulle disponeres som avdragsfrie lån til medlemmene, ved anskaffelse av egne, private hytter. Forslagstillerne mente at virkeligheten i 1927 var en annen enn det den var et lite tiår tidligere.

En skeptiker målbar motstanden slik: «De erfaringer som er høstet fra allerede oprettede og drevne feriehjem, er mindre oppmuntrende. Så vidt jeg har kunnet forstå er den alminnelige opfatning den, at feriehjem er en for antikk form for ferieopphold og rekreasjon». Medlemmene delte seg i to leire, og diskusjonen gikk høyt helt fram til 1933. Da hadde den opprinnelige feriehjemfløya igjen fått overtaket. På ekstraordinær generalforsamling den 26. juni 1933 ble det med 35 mot 11 stemmer vedtatt å kjøpe Bjørkholt på Vikhammerløkka av direktør P. Hansen. Kjøpesum: 13800 kr. Juridisk ble eiendommen overtatt 1. juli.

1933-1940: Et herlig sted

Bjørkholt ble beskrevet som «et herlig sted». Nydelige, landlige omgivelser, og likevel bare en halv times reise fra Trondheim. Lett adkomst til sjøen ved Vikhamarløkka, usjenert bak en knaus mot jernbanen og en imponerende barhekk mot veien. Eiendommen ble oppgitt til 7.9 mål, «bevokst med gran, edelgran og beplantet med frukt- og bærtrær». (Fra takst i 1955). Merk at det ikke blir sagt noe om bjørk!

Bygningsmassen beskrives slik: Våningshus 114m2, 1 ½ etasje av laftet tømmer panelt ut- og innvendig. Fire rom og kjøkken i første etasje, tre rom i andre. Delvis kjeller. Stein på taket. Kårstue 22m2, bindingsverk. En del av kårstua var gjort beboelig, mens resten besto av vognskjul o.l. Et uthus inneholdt to vedbuer og avtreder (do). Disse tre husene var plassert i hesteskoform rundt en gårdsplass. Litt for seg sjøl fantes det også ei dukkestue 15m2, bindingsverk og papptak, to små rom. I 1937 sikra foreninga seg i tillegg strandrett på Vikhammerløkka. Denne parsellen fikk betegnelsen Bjørkholt II, og det ble satt opp et stort naust der. Det ble også anskaffa en færing. Dette var en stor robåt som krevde sin mann. Bjørkholt-naustet holder fortsatt (2020) stand på «Løkka». Her har det mye strandlinje for seg sjøl!

— flittig brukt

Det nye tilbudet ble flittig brukt av medlemmene utover på 1930-tallet. De kunne leie seg inn i våningshuset, som var inndelt i to eller tre enheter. Av organiserte fritidsaktiviteter nevnes kapproing, skotthyll, svømming og krokket. Det var dugnader i parken, strandrydding og stell av bygningene, og det ble hogd en god del skog på den store tomta.

Bjørkholt var et typisk sommersted, og hovedhuset var vel heller ikke isolert med tanke på helårsbruk. Så om vintrene var stedet forlatt. Det ble foretatt inspeksjon minst et par ganger i måneden for å passe på og følge med. Noen uønska besøk forekom. Blant annet ble båten stjålet i 1935. Den ble seinere gjenfunnet på Ranheim!   

1940-45: Ufredstid

Etter noen sesonger med ferieidyll, så kom ufreden også til Vikhammer. I 1939 bestemte styret at Bjørkholt skulle stilles til rådighet for flyktninger etter Vinterkrigen i Finland, men dette ble ikke noe av. Etter at Norge var okkupert, ble eiendommen i 1941 leid ut til A/S Rørlegger, «som drev brakkebygging der inne». Dette høres skummelt mye ut som såkalt «tyskerarbeid»! I tilfelle, en overraskende disposisjon av eierne. Men dette kan kanskje forklares med at fagbevegelsen ble nazifisert under krigen.  

I 1942 ble Bjørkholt konfiskert av Deutsche Wehrmacht. TDKF fikk stedet tilbake i januar 1946. Om de ikke hadde noen operativ ferieheim i krigsårene, så hadde okkupantene betalt brukbart for seg. Tyskerne hadde også bygd om litt, samt foretatt arbeid med elektrisk opplegg og vanntilførsel. Mye av dette tekniske måtte imidlertid gjøres om på da freden kom. I det hele tatt virker det som om spørsmål rundt strøm, vann og kloakk voldte eieren en god del bry etter krigen.

1945-1955: Ikke akkurat slik vi kunne ønske det

Etterkrigstida kom med boligmangel, og det ble beslutta at deler av Bjørkholt skulle leies ut som bolig for medlemmer i husnød. Det ble lagt til rette for tre leiligheter i hovedhuset, to i første og en i andre etasje. Etter hvert fikk alle enhetene eget kjøkken. På denne måten ble økonomien styrka, samtidig som det var folk på eiendommen året rundt. Denne omdisponeringa la nødvendigvis ganske store begrensninger på bruken av Bjørkholt som feriested. Overnattingstilbudet ble kraftig redusert. Men både dukkestua og kårstua var blitt satt i noenlunde stand for sommergjester, og noen medlemmer benytta seg av tilbudet hver sommer. I 1954 ble eiendommen taksert til 42500 kroner.

Her kan det skytes inn at Trondhjem Distrikts Kontorpersonales Forening i 1952 overtok ei brakke på Dovrefjell, som ganske raskt ble utbygd til et funksjonelt feriested med hovedfokus på vinter/påskeferie. Stedet het Grønbakken, og ligger tett inntil jernbanelinja omtrent midt mellom Kongsvoll og Hjerkinn. Her var det lagt godt til rette for at flere familier kunne oppholde seg samtidig, med egne soverom og felles kjøkken og oppholdsrom. Så Grønbakken var skreddersydd for formålet, noe ferieheimen på Vikhammer aldri var. 

— jubileumsberetning

TDKF markerte femti års virke med ei jubileumsberetning i 1956. Historikken rundt ferieheimene fikk god dekning der. Bl.a. heter det: «Foreningens eiendommer er et aktivum som ikke kan vurderes høyt nok. (…) Riktignok er ikke forholdene ved Bjørkholt akkurat nå slik som vi kunne ønske det. Og det er vel et spørsmål om det noen gang kan bli slik der inne at det vil tiltrekke medlemmene i en slik grad at det lønner seg for foreningen å ha dette stedet som ferieheim».

Midt på 1950-tallet blåste det altså en motvind på Bjørkholt. Beretninga gir langt på veg innrømmelser overfor de som hadde vært skeptiske i 1927! Men det konkluderes med at en først må bestrebe seg på å redusere preget av Bjørkholt som «leiegård», og prøve en periode med bedre tilbud for ferieovernatting.

Eiendommen hadde løpende behov for vedlikehold. Leieinntektene kunne på langt nær dekke nødvendige utgifter til dette. Det ble innført frivillig lønnstrekk på 1 kr./mnd. for å styrke økonomien. Men det var også behov for dugnadsarbeid. Utearealene alene krevde en innsats sommerstid, sånn at området skulle være attraktivt og se ordentlig ut. Innimellom oppsto det tendenser til misnøye som følge av litt laber fellesskapsinnsats. Mange av medlemmene hadde lagt ned mye arbeid for å få Grønbakken på Dovre i topp stand, så det meldte seg kanskje en viss slitasje blant de mest aktive.

1955: Selg Bjørkholt!

Utover på femtititallet kom framtida til stedet stadig oftere på dagsorden. Selg Bjørkholt! Dette ble lansert av ferieheimstyret allerede i 1955. En annen røst sa at en for all del ikke måtte selge, men heller rive, og bygge nytt og mer tidsmessig. En paviljong ble foreslått, og innsenderen mente at mye god skiferstein på de de gamle takene kunne bidra til finansiering!

Men Bjørkholt hadde også varme forkjempere: «Her har vi de flotteste omgivelser, hvor du etter herlig sjøbad kan trekke deg tilbake fra Vikhammerløkkas mylder, for å hvile ut under ærverdige grantrær mens ekornene underholder deg med sine flotteste sprang».

— Leietakerne i hovedhuset

Men ekorn og grantrær kunne ikke reparere takrenner og smøre færingen. Leietakerne i hovedhuset «bor dårlig for en billig penge». Både dukkestua og kårhuset var blitt oppgradert og var i brukbar stand, men det leses tydelig mellom linjene at standarden ikke var bedre enn den måtte være. Dukkestua lå litt unna de andre bygningene, og var førstevalget blant de som leide seg inn for ferie. Men vann måtte hentes fra en vannpost nede på gårdstunet.  Det var ikke innlagt WC (vannklosett) på Bjørkholt, så en gammeldags, treseters utedo betjente både feriegjester og fastboende.  Mangelfullt sanitæranlegg kunne av og til gi nesten rituelle, eksotiske utslag! Hvis det på varme, lumre dager kom plutselige regnskyll, trakk de fleste tilstedeværende ut i badedrakt, til kollektiv regndans. Dette var en kjærkommen anledning til avrivning og vann på kroppen. Ellers var strømopplegget svakt dimensjonert, og vannrørene var frostutsatt.

1956 – 1960: Indianersomre

Faren min satt i ferieheimstyret på denne tida. Muligens for å drive litt positiv markedsføring for tilbudet leide vår familie og en til seg inn i andreetasjen på Bjørkholt for tre uker, sommeren 1956. Jeg, som er født i februar 1952, kan dessverre ikke huske noe av at vi bodde der. Det er litt rart, siden jeg minnes relativt mye fra såpass langt tilbake. Men jeg kan aldri tro at vi oppholdt oss sammenhengende der inne i tre uker! Vi bodde bare en halvtime unna med bil. Så jeg tipper vi har reist litt imellom. Men skal vi tro rapporten til far, så var det en flott ferie. De voksne kombinerte dugnad og avslapping, «og ungene var elleville, hadde hele tomta å tumle seg på, og reiste heim, fornyet på helse og indianeruttrykk».

Som nevnt, jeg er født i 1952. Sjøl om jeg ikke husker spesifikt det refererte oppholdet på Bjørkholt sommeren 1956, så har jeg ganske godt med minner derifra. Far slutta i jernbanen på slutten av femtitallet. Men det kollegiale samholdet var godt, og vi fortsatte å være i miljøet noen år etterpå. Det var mange barnefamilier, og gjennom felles opphold på Grønbakken, på Bjørkholt, på juletrefester o.l. så fikk vi mange venner.

— liv og røre

Det var god stemning og atmosfære på Bjørkholt, jeg husker det som et sted med liv og røre.  Hovedhuset var staselig. Det hadde en stor glassveranda i front. Den hadde glassfelt i mange slags farger. Jeg tror det bodde bare en familie fast der på slutten av femtitallet. De var også en del av «gjengen». Det flateste området foran huset hadde karakter av park: Plener, trær, bed og beplantninger. Og grusganger i et visst system. Det var også ei springvannsfontene. Alt dette var antakelig levninger fra tilbake til de første eierne si tid, og det er i grunnen imponerende at utendørsområdet var holdt i så god stand gjennom så mange tiår.

De omtalte bygningene danna en gårdsplass sammen med hovedhuset. Bakenfor der igjen (NV) var det skrånende terreng med utmark, og jeg husker ikke at denne delen av tomta ble brukt. I tillegg til diverse leik med ball, disser, badminton og slikt, så hadde vi yngre ei terrengløype rundt på eiendommen, der det ble notert rekorder og tider. Et annet fast innslag var å spurte opp til en liten forhøyning når vi hørte toget komme. Det dundra rett forbi, vi så ned på det der skinnene lå i ei skjæring i slak kurve. Vi kunne også se bort på Vikhammerløkka holdeplass der lokaltog hadde stopp. Særlig for jernbanefolk var det enkelt å komme seg til og fra Bjørkholt med tog!   

— campinghytte på tomta

I 1958 trådte dugnadsånden til igjen, og det ble reist ei campinghytte på tomta. Dette ble markert med tradisjonell mønsåsfest. «Gerhardsen-generasjonen» i et nøtteskall! Overnattingstilbudet ble dermed oppgradert.

Et tilbakevendende innslag var at parken ble pynta til kveldsfest midtsommers. Da var det dekorert med kulørte lykter i trærne, og salg av pølser og drikke både for voksne og barn. Dette var stemningsfulle sammenkomster.

Slike ytre ting husker jeg godt. Derimot så er det irriterende at jeg ikke helt har klart for meg hvordan vi brukte Bjørkholt! Noen var det sikkert som leide seg inn og bodde der og hadde ferie, slik det opprinnelig var tenkt. Men Vikhammer var ikke noe stas i dårlig vær! Det var et utendørssted. Jeg tror at vi etter hvert var der en del på dags- og helgebesøk. Da var bading på Vikhammerløkka obligatorisk. Vi holdt oss til området fra naustet og nordover. Men det er grenser for hvor lenge det er gøy å bade, så etterpå trakk vi opp til Bjørkholt for mer landlig aktivitet.

Hvordan var det med bespisning? Jeg husker ingenting om hvordan maten ble tilberedt, eller hvor og hvordan måltidene ble inntatt. Men uansett, vi sulta ikke!  Jeg minnes at det ble gravd ut og anlagt en jordkjeller en av somrene. Her kunne ferierende og andre besøkende oppbevare matvarer på en kjølig måte. Alt i alt så tror jeg det ble vanligere etter hvert at folk hadde kortere, mer spontane opphold på Bjørkholt. At det ble et sosialt samlingssted i godværsperioder, mer enn et feriested.

Kanskje forekom det at vi overnatta i telt? Vikhammerløkka lå da strategisk til. Fra denne tida så husker ikke jeg at det var camping på oversida av jernbanen, som det er nå. Jeg tenker bare på «Løkka» som mellom jernbaneskinnene og sjøen. Men jeg minnes gryende markedsføring av tilbudet, med stor reklametekst mot vegen. Vi kunne ikke så mye engelsk ennå, men ble forklart at budskapet BAD CAMPING var litt lattervekkende!

1960-tallet: Over toppen  

Hvor lenge Bjørkholt fungerte som feriested for jernbanefolk, vet jeg ikke. Jeg personlig har sikre minner til og med sommeren 1960. Antakelig var det virksomhet et stykke ut på 1960-tallet. Men mye skjedde raskt i denne perioden, ikke minst økonomisk og materielt. Fra omtrent 1960 ble det lettere og vanligere for folk flest å skaffe seg bil, og da sto campingferien sitt store tiår for døra. Og når jernbanefolk fra Trøndelag først tok ut på bilferie, så var ikke Bjørkholt og Vikhammerløkka noe opplagt stoppested!

Formelt så eide Trondhjem Distrikts Kontorpersonales Forening Bjørkholt til 1971. Da ble eiendommen solgt til ei privat gruppe NSB-ansatte. Disse sto som eiere også i 2002, ifølge Malvik bygdebok. Men om planer og eventuell virksomhet i denne perioden, vet jeg ikke noe om.

2000 – : På gjengrodde stier.

Husene ble etter hvert forlatt, og overlatt til vær og vind . I juni 1999 brant det meste av Bjørkholt ned  til grunnen. Det var tre gutter på 15 år som hadde tent opp bål inne i hovedhuset. Og så mista de kontrollen, heter det. De andre husene blir omtalt som «forfallent uthus» og ditto falleferdig. Brannvesenet i Malvik opplyste til Adresseavisen at det hadde vært flere branntilløp tidligere, seinest i uka før det brant for godt. Brannstifterne hadde nok ikke i tankene at han som fikk reist villaen 115 år tidligere, het Brænne!

I dag (2020) er Bjørkholt tilbake på lokale hender, for første gang siden 1882? I forbindelse med kommunalt planarbeid diskuteres det hvordan eiendommen skal utvikles videre. Her har eieren og kommunen kolliderende interesser.

Et besøk tilbake på gamle tomter hører med. Jeg var heldig som fikk med meg Jarle Kotsbak som ekstra kjentmann. Han bodde på Bjørkholt flere år på 1950-tallet, til 1957. Eiendommen er for det meste godt ramma inn av ganske imponerende steinmurer og -gjerder. Lett gjengrodd fører den gamle ankomstvegen inn på området, langs en ensidig bjørkeallé som starter allerede utenfor Bjørkholt-eiendommen. Dette er omtrent så langt ned mot jernbanelinja som en kommer. Og nettopp jernbanesporet er det sikreste holdepunktet for at vi virkelig er på rett sted. Til så lenge ligger det der som det alltid har gjort!  Alle de svære trærne (blanding) er det som preger området. Men ekornet ser vi ikke lenger noe til. Ruinene av husene rundt gårdsplassen er godt synlige.

— Vegetasjonen har spist kraftig

Ellers er det ikke så mye å kjenne seg igjen i, det er vanskeligere å orientere seg enn en skulle tro! Det langstrakte lille høydedraget i sør, er blitt mindre tilgjengelig. Vegetasjonen har spist kraftig av det som før var et inviterende, åpent landskap. Jarle finner stedet der skotthyllbanen lå. Men dukkestua, og den tydelige stien opp dit, er helt borte. Flaggstanga finnes ikke lenger, men foten står fortsatt på en liten forhøyning. Vi tar oss ned dit, et område som huskes som spesielt fint. Her hadde de fastboende pynta med planter i terrasseavsatser. Dette var også det beste området for krokketspill.

På femtitallet var vi helt uvitende om at vi på Bjørkholt hadde selveste Jernalderen tett innpå oss! Siden har vi sett på plankart at arkeologer fra Vitenskapsmuseet/Universitetet i Trondheim foretok kartlegging i området rundt 1975. Tre gravhauger er registrert på Bjørkholt-eiendommen, og ytterligere to hauger vis-a-vis på Vikhammerløkka. Slike funn får automatisk fredningsdvedtak. Mer visste vi ikke om dette, den tidlige dagen i juni da vi oppsøkte gamle tomter. Men Jarle forfulgte denne tråden, og fant fram til registreringsrapporten fra syttitallet. Bjørkholt-funnet har betegnelsen R12/Gravfelt. I beskrivelsen av haug nr. 3 står det bl.a.: «I midten av haugen står det nedstøpt en flaggstangsokkel». Å lese dette, ble et artig punktum for ekskursjonen vår!

— kulturmark

En må bli imponert over naturen, hvor fort den tar tilbake og sletter ut menneskeskapt kulturmark. For noen tiår siden lå det et standsmessig landsted her, med tilhørende parkanlegg. Som nesten kunne måle seg med tilsvarende eiendommer på Ladehalvøya.

Viktigste kilder:

-Kåre Forbord: Malvik bygdebok. Bind IA. 2003.
-Trondhjem Distrikts Kontorpersonales Forening: 50 år 1906-1956. 1956.
-Samme: Meldingsblad (stensiltrykk). Div. 1951-1957.
-Adresseavisen 15. juni 1999.
-Einar Rædergård: Egne minner*

Takk til Mari-Ann og Frode Bolstad, og til Jarle Kotsbak, for å ha lest igjennom teksten og supplert den. De bodde på Bjørkholt i flere år på 1950-tallet. Og til sistnevnte for at han ikke var tung å be, og ble med til Bjørkholt den 2. juni 2020!

Opplevd som barn, med de forbehold som hører med. Men jeg håper jeg har klart å gi et nokså sannferdig inntrykk av miljøet rundt Bjørkholt i guttedagene mine. Det er fine minner!

(Om forfatteren: Einar Rædergård, Født i 1952 og oppvokst i Strinda, Trondheim. Er nå pensjonert biblioterkar.