Gjengitt fra årboka 2002 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
Auntrøa, en husmannsplass
AV BERIT VIKHAMMER
Året var 1933. En guttunge i femårsalderen lekte ute på tunet på bureisingsbruket sammen med broren
og søstrene sine. Faren var i byen noen ærend. Moren var travel inne med middagslaging.
Faren hadde gjort en avtale med Andreas Auntrø om at han skulle få låne væren denne dagen, og mens ungene
lekte, kom han for å hente den.
Andreas var veldig glad i barn, men han hadde ingen selv. Litt skøyeraktig var han nok også.
Han gikk bort til den største gutten, femåringen, og spurte: Kan jeg få låne væren din?
Nei! svarte gutten og sprang bort til fjøsdøra. Der stilte han seg opp med armene godt ut til begge sider. Ingen skulle få komme inn. Det hjalp ikke alt hva Andreas akkederte, gutten stod på sitt.
Andreas kunne selvfølgelig bare ha skjøvet gutten unna, men, nei, da. Det gjorde han ikke. Tvert i mot. Han gikk sin
veg. Etter en stund var han tilbake igjen. Da hadde han med seg en stor gråpose med flotte røde epler oppi. Han viste
fram eplene.
– Hvis du får disse, kan jeg få låne væren da? Da var det gjort. Gutten hadde aldri sett så flotte, frist ende epler noen gang, og Andreas fikk ta med seg væren.
Denne gutten var Asbjørn Vikhammer. Han er i dag over sytti år, men hendinga sitter som spikret i minnet. Han kan
så godt se for seg epleposen og den pene mannen med en stor flott bart og seg selv med armene ut til stengsel.
Denne historien gjorde meg interessert i denne mannen, og i husmannsplassen han bodde på, nemlig Auntrøa, ved gården Aunet i Bjørnstadgrenda i Malvik.
Plassen er i dag revet, og andre hus er kommet opp der omkring. En veg har fått navnet Auntrøa.
Ifølge Malvik Bygdebok, bind 2, var det Lasse Paulsen
Hjelset fra Stjørdal som bygslet her i 1864 sammen med sin
kone Anne Olsdatter Volden i Halden (sørover fra
Hommelvik).
De bygsla 8 mæling inngjerdes og 8 mæling utgjerdes for en årlig avgift. I folketellinga for 1865 er fire personer
registrert på plassen. Det er:
Lasse Poulsen Hjelseth, Husfader, Husmand med jord.
Fødselsår 1823 Fødested Størdalens Prestegjeld.
Anne Olsdatter, hans kone
Fødselsår 1831 Fødested Størdalen Prestegjeld.
Ingeborg Lassesdatter, deres datter
Fødselsår 1856 Fødested Strindens Prestegjeld
Peter Lassesen, deres sønn
Fødselsår 1861 Fødested Strindens Prestegjeld.
Som vi ser av årstallene og fødestedene, må familien ha bodd andre steder i Malvik/Strinda før de bygslet denne
plassen. Malvik var som kjent, sammen med Strinda til 1891.
I en skoleprotokoll for Malvik ser jeg at Ingeborg Lassesdatter begynte på skolen her i 1865. I året 1870 gikk
hun på skole på Bjørnstad søndre. Da var det blitt fastskole der. Det vil si at skolen for området holdt til fast i et rom på
den gården. Det var da slutt med omgangsskole som det hadde vært lenge. Skoleåret var på ni uker. Det var en uke i måneden, unntatt i mai, september og desember. I 1870 hadde hun ikke noe fravær. I en annen Auntrø
plass i nærheten hadde ungene mye av det. Som årsak er det oppgitt fattigdom.
I Strinda kirkebok finner jeg at Lasse og Anne fikk en datter til 15. november 1867 som ble gitt
navnet Anna Ovedie.
På husmanns plassen Auntrø.
F.v. Magda Setervang med Alfhild, Marie og Leif.
Videre Marta og Andreas Auntrø
26 juni 1870 kom det enda en datter. Hun fikk navnet Pouline Agnethe.
Anne Olsdatter døde i følge kirkeboka 16. juni 1871, og Lasse ble gift andre gang i 1875 med Jonetha Eriksdatter
Vullumstrø.
De fikk en sønn, Andreas Bernhard, 13. desember 1875.
Han ble hjemmedøpt av Halvor Ellingsen Sørnæs, men døde dessverre bare tre uker gammel.
I 1876 den 8. november fikk de sønnen Ludvig.
Da de igjen fikk en sønn 23. mai 1880, ble han også døpt Andreas Bernhard. Dette ble «vår» Andreas Auntrø.
I folketellinga 1875 bodde disse i Auntrøa:
Lasse Poulsen med fødested oppgitt til Vernes Størdalen.
Hans kone Jonetha, født i 1839, og hans datter Anna Ovedie samt deres sønn Andreas Bernhard, som ble født i 1875. Det var også to losjerende der, nemlig dagarbeiderske Karen Eriksdatter Stokdahlsaas født 1838, ugift, og hennes datter Berith Martinusdatter, født i 1862.
Det er interessant å følge denne familien videre i folketellingene. I 1891 finner vi Jonetha Eriksdatter Auntrø som enke på plassen med sønnene Ludvig og Andreas heime. Hun blir nevnt som arbeiderske med onnearbeid ved slått- og høstonn. Onnearbeid hjalp de vel til med guttene også. Dessuten er det nevnt bærplukking og gjeterarbeid. I kirkeboka finner jeg at Lasse døde 24. mai 1882.
I 1900 bor de samme tre fremdeles på plassen. Jonetha er oppført som husmannsenke uten jord. Ludvig er fremdeles
ugift og arbeider ved Ranheims cellulosefabrikk og Andreas er teglverksarbeider ved Ranheims teglverk. Han er heller
ikke gift på denne tiden.
Etter opplysninger fra Marie Sporild, f. Grav og oppvokst på gården Aunet, ble Ludvig gift og bosatte seg på Charlottenlund. Han kalte seg da Ludvig Aune og har mange etterkommere.
Andreas ble gift med Marta Severine Iversdatter fra Refset. De fikk som nevnt ingen barn, og da Marta døde som
den siste, ble det holdt auksjon i Auntrøa. Da ble både inventaret og husene solgt. Husene ble satt opp igjen forskjellige steder i bygda. Våningshuset står i Stibakken, uthuset hos Eggen (stedet er nylig solgt) og den lille mastua havnet et sted på Midtsand. Nå er det bare noen ripsbusker og et kirsebærtre som står igjen etter dem på plassen.
Jeg har snakket med flere som husker disse to i Auntrøa, og jeg sitter igjen med en forståelse av at dette var to svært
snille mennesker. Ola Grav, sønnen i Aunet, vokste nesten opp på plassen, forteller en av hans døtre. Lena, hans mor, var i fjøset om morgenen, og da hun kom inn, var Ola ofte borte. Hun fant ham igjen i Auntrøa der han satt i gynge stolen inntullet i et ullteppe og fikk godt stell.
Andreas og Marta hadde noen sauer og en gris som de også tok seg veldig godt av. Ja, grisen ble så feit at det nesten var for mye av det gode, ler Marie Sporild. Asbjørn husker at inne i fjøset var det hengt opp snorer under taket der rabarbrablader, potetkål og det grønne på gulrota hang til tørk. Nils Granheim hjalp Marta med å hakke opp høy i
hakkelsmaskina som hun brukte å blande inn i dette. Ingen ting gikk til spille der.
De dyrket altså høy, poteter og gulrot, og dessuten hadde de kålrot og hodekål. Rips, solbær og jordbær hadde de
også, er jeg blitt fortalt, samt epler og søte, gode Frostakirsebær.
Alt i Auntrøa var så velholdt og velstelt. Husene var malt i rødt og hvitt. I våningshuset i første etasje var det en stue, et kjøkken og et kammers. Det siste sov de i. Utenfor huset vokste det ei stor svenskasal som ble så vakker om høsten med sine klaser av røde bær. Asbjørn forteller at de satt nede på Ålia og så på utelampa i Auntrøa som lyste så vakkert i mørketida. Hos dem ble det nemlig ikke lagt inn strøm før i 1942.
Bergljot, Asbjørns søster, husker at hun var med faren en gang han var i Auntrøa for å slakte. Da fikk de middag der,
kjøttkaker med sviskegrøt til dessert. Slaktebit fikk de med seg heim etterpå. Det var skikken.
Andreas Auntrø sluttet etter hvert på teglverket og begynte på cellulosefabrikken på Ranheim. Folk jeg har snakket med nevner så ofte at de så ham mye gående etter veien. Han gikk nemlig på arbeidet, fram og tilbake hver dag. Han hadde aldri noen sykkel, men om vinteren brukte han spark eller kjelke.
Han skulle være en pertentlig mann, og umakredd kunne han heller ikke være. Det fortelles nemlig at han gikk
heim fra arbeidet, vasket seg og skiftet om, og deretter gikk tilbake til butikken på Ranheim (Rian) og handlet.
Det fortelles også at han etter hvert ble en holden mann som flere ganger lånte penger til folk.
Senere da Marta var gammel og enke, fikk hun god hjelp fra Ola og Marie. De handlet og bar inn ved. Vann bar de inn også. Det hentet de i bekken som rant like ved.
Marta greide så dårlig å gå ut etter hvert, men når en av hennes sauer skulle til væren, kom hun «så spisst» leiende med den. Marie Sporild forteller også at Marta var med som onnahjelp på Aunet så lenge hun orket.
Folk som gikk forbi på vegen kunne ofte se Martas kvit hårede hode blant blomstene i vinduskarmen. Det var mye
selskap i å se på de forbipasserende.
Marta døde en gang i 1950 årene.
Når noen bygsla en husmannsplass, inngikk som regel gårdeieren og husmannen en skriftlig avtale. Fra 1851 ble det
lovbestemt at det skulle være slik.
På Statsarkivet i Trondheim fant jeg i pantebok nr. 14 den tinglyste bygselseddelen angående Auntrøa under skrevet 14. april 1864.
Ved tildelingen av plassen skulle Lasse Paulsen betale 8 spesiedaler. Den årlige avgiften skulle være 9 spesiedaler og
3 ort, men det skulle han først begynne å betale fra nyttår 1867. I årene 1864, -65, -66 skulle han bare betale 4 spesie daler. Oppgjøret skulle gjøres hvert år 31. desember. Husmannen hadde arbeidsplikt på Aunet. Hvert år skulle han arbeide åtte dager i våronna og høstonna og dess uten fjorten dager i slåttonna. Han skulle få åtte dagers varsel før arbeidet startet. I slåttonna skulle han få 20 skilling dagen, i de øvrige onnene 16 skilling dagen.
Hvis det ble forlangt, skulle han om høsten skjære 8 mål åker. For havre skulle han få 16 skilling pr. mål, for bygg 20
skilling pr mål.
Mens han drev med dette arbeidet, skulle han ha kosten på gården. Alt dette var under forutsetning av at mannen
var fullstendig arbeidsfør.
Den opptjente arbeidslønna skulle trekkes fra avgiften ved hvert årsoppgjør.
Videre skulle han ha beiterett for en ku og for de småfe eller sauer som ble vinterfora på plassen. Men geiter fikk ingen beiterett. Til brensel skulle han få ta det han fant i utmarka så som stubber, ener, kvist og avfall. Han kunne dessuten få ta 300 kjerv løv samt myr og bar til gjødsel blanding.
Plassen hadde også gjerdeplikt rundt eiendommen. Til slutt var det en bestemmelse om at han ikke måtte ta inn noen losjerende på plassen uten gårdens viten og tillatelse.
Ellers må bygselsmannen rette seg etter den gjeldende lov, står det. Kontrakten ble som ovenfor nevnt, under skrevet i 1864, men den ble ikke tinglyst før 14. oktober 1867.
Underskriverne er gårdeieren Sivert Pedersen Aune og husmannen Lasse Paulsen Hjelseth, begge med påholden penn (m. p. Pen). Det er interessant å legge merke til at de så sent som i 1864 kanskje ikke kunne skrive sitt eget navn. Det
forteller oss litt om skolestellet i deres barndom.
«Til vitterlighet» er det to underskrifter:
Joachim Iversen (handelsmann og tidligere eier av gården) og Peter Chr. S. Leistadtrø.
Den siste også med påholden penn
