Gjengitt fra Årboka 2011 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV

Uoffisielle historier og myter om Adolf Øien på Midtsand

AV ARMAND VALSTAD

Armand Valstad har vokst opp på Midtsand gård og har hatt nær og direkte kontakt til eierne av gården. Historiene som Armand her deler med oss har han hørt fra Harald Midtsand og Jacob Olsen som vokste opp på husmanns­plassene under Midtsand, fra Petter Lillesand som nabo og Fridtjof Vollan, dreng på Midtsand før krigen, fra journalist Eva Bratholm, og fra sin far Gudmund Valstad som var forpakter av gården før Armand tok over. Adolf øien var en meget betydelig person i Trondheim og omegn, og det er derfor interessant å få litt innblikk i de mer private sider av både Adolf Øien selv og hans familie. Ingen nålevende har bedre kjennskap til disse sider ved hans liv og virke enn Armand.

Hvem var Adolf Øien?

Adolf Ferdinand øien som kjøpte Midtsand gård i 1891 var en rik og mektig mann i Trondheim. Han er den stør­ste donator etter Thomas Angell. På folkemunne ble han kalt «halve byen» på grunn av sin rikdom. Han var en stor griinder og hadde en finger med i det meste i Trondheim. Enkelte hevder at han har vært den mest betydningsfulle næringslivsmann de siste 120 år i Trøndelag.

Fram til 1880 var den generelle handelsvirksomheten i byen knyttet til en liten krambuhandel. Etter hvert utviklet den seg til å omfatte jektekspedisjoner for salg av handelsvarer og kjøp av fisk. øien og Wahl var øiens utgangspunkt som grossist, Rens Dampsæbefabrik var hans alene, og denne fikk flere gullmedaljer ved utstillinger i Liibeck i 1895 og Paris i 1900. Sammen med Halvard Bachke kjøpte han Helge-Rein-By bruk ved Steinkjer. Det besto av sagbruk, mølle, teglverk, brenneri, fossefall og store skogeiendom­mer. Senere ble også Ogndalsbruket kjøpt. øien utviklet det hele til et stort treforedlingssenter i distriktet. Senere tok han initiativ til å starte Trondhjems Nagle- og Spigerfabrik; også AS Ilens Smelteverk startet han. I 1911 var dette en bane­brytende elektrometallurgisk og elektrokjemisk industri.

— Det Selmerske Rederi

Også i skipsfarten var han involvert, bl a i Det Selmerske Rederi (Selmer på Overvik på Ranheim) som ble Trondheims nye storrederi på den tiden. øien bidro med tiltrengt kapital til rederiet, og derfor fikk skipene seile med en ø som skorsteinsmerke. Slik kan en kanskje si at hans initialer A ø antyder at hans virksomhet spente over hele registeret fra A til ø.

Han var ivrig frimurer og tok initiativ til å bygge Frimurerlogen og ble formann i byggekomiteen der. At bygningen ble så staselig, skyldtes mye øiens generøsi­tet. Han hentet blant annet opp fagarbeidere fra Italia for å ta seg av de spesielle gipsarbeidene. Det var den kjente Trondheims-arkitekten Solberg som tegnet Frimurerlogen. Det var kanskje en form for frynsegoder i den tiden også, for det var samme mann som tegnet buret på Midtsand, også kalt Biljardburet, da det i annen etasje var et stort rom med hvelvet tak og med et digert biljardbord. Så etter middagene i spisestua trakk herrene seg tilbake til biljardbordet, sigarer og pjolteren. Det er blitt sagt at Adolf øien var glad i titler, og før han døde ble han utnevnt til svensk generalkonsul av den svenske regjeringen. Dette står også som tittel på grav­støtta på kirkegården ved Malvik kirke.

Øien får hånd om gården

Adolf øien holdt hus i Prinsens gt. i Trondheim, men i 1891 kjøpte han Midtsand gård og hadde den som landsted. Han hadde lånt ut penger til trelasthandler Haugen som da var i besittelse av Midtsand gård. Det sies han visste at Haugen var i pengeknipe og at han forlangte sine penger tilbake i løpet av 14 dager. Dette klarte ikke Haugen og dermed slo han til seg Midtsand gård for kr. 32.000.

Han flyttet hit til gården hver vår og bodde her til utpå høs­ten. Det sies at han aldri ble lei av å se på solnedgangen, og hvordan den gikk ned bak Fosenfjellene, stadig lenger mot nord etter som den lyse, trønderske forsommer gikk.

«Vovede» serskapsleker

Adolf øien var barnløs, og hans kone, Karen, var mye syk. Hun hadde leddgikt og lå mye til sengs. Han elsket selska­per. Midtsandsangen ble bestilt av han og ble ofte sunget ved festlige anledninger. Når han hadde større selskaper på Midtsand, ble det satt opp ekstratog fra Trondheim som stoppet rett ned for alleen! Gårdens folk, og arbeidsfolk for øvrig, ble bedt om å holde seg unna, de skulle ikke sees!

Han var nok kvinnekjær. Per Sandtrø, som var husmann under Midtsand, hadde en gang sett Adolf øien og en tje­nestetaus komme ut fra underlåven på gården, og «hu va bra bossåt på ryggen når a kom ut ja». Han hadde en fast venninnekrets på fem damer. Det er blitt hevdet at de ut på kvelden hadde som selskapslek at alle kledde av seg, og løp ut i parken. Sporten var da at Adolf skulle «fange» dem. Samme forlystelse skal ha foregått oppe ved hytta ved Lauvtjørna.

Den fremste «selskapsdamen» til Adolf øien var Helga Heiberg Knoph. Hun levde helt til 1953, så henne kan også jeg huske. Hun var en morsom dame som var veldig åpenhjertig overfor min far, og la ikke skjul på hva hennes selskapsdameoppgaver besto i. øien kjøpte Sandvik, plas­sen på oversida av Malvikvegen ved nedkjørselen til Intra, hvor hun hadde borett så lenge hun levde. Det hørte med litt jord til Sandvik, og vi gjorde slåttonn der. Jeg husker at «Knoffa» som vi kalte henne, kom og serverte vin til min far og saft til oss barna. Sjøl røyka hun sigaretter med munnstykke, vi barna hadde knapt sett en dame røyke før, så det var eksotisk!

— Knoffa

«Knoffa» fortalte at når det var selskapelighet på gården var alle Adolfs fem selskapsdamer til stede, og de var alle oppe på loftet til Karen som lå syk, og hilste på henne etter tur. øien var mye ute og reiste, da hadde han også ofte med seg «reisekonene». En gang de var på Berns, en fin restau‑
rant i Stockholm, vakte det litt oppsikt at han kom med fem damer. Han syntes det var litt pinlig, og det var da han sa: «Spre dere mine damer, spre dere».

Naboen på Storsand

Jacob Høyem, som eide Storsand gård på denne tiden, hadde drevet sauefarm i Montana i USA. Han prøvde å overføre noe av driftsmåten derfra til Storsand. Det gikk ikke helt bra, da det trønderske klimaet ikke var ideelt for å ha sauene ute hele året. Med mye nedbør ble det ikke som å drive i Montana, men han drev jorda veldig godt. Han anla sidespor til jernbanen ved Storsand og fikk kjørt jern­banevogner med «byfrau» (pudrett) og hadde på jorda. Det luktet veldig «friskt» av dette stoffet, og en gang var det sterk vestavind som bar lukta helt til Midtsand hvor øien hadde fint selskap. øien klaget til Høyem, men han var ikke vant til å krype for noen og svarte at gården til øien

hadde godt av litt fraulukt den og! Det var en kjent sak at det ikke var så overlag til drift på Midtsand. Høyem gikk alltid med revolver på seg. En gang Høyem kom med toget fra Trondheim, sto det noen fylliker ved utgangen. Høyem ba to ganger om de kunne flytte seg så han kunne gå av. De gjorde ikke mine til å flytte seg. Da dro Høyem opp revol­veren og satte i: «Fløtte de dokk no?» Karene skvatt til side så Høyem kunne forlate toget på høvelig vis. Når han skulle ha selskap og ventet folk fra Trondheim med toget, brukte han ridehesten til Malvik stasjon hvor han hilste gjestene, hvoretter han red i strak galopp til Midtsandan Stasjon hvor han tok imot dem!

Hytte ved Lauvtjørna

Hytta ved Lauvtjønna ble bygd i 1910 av Adolf øien. Det var oldefaren til Sigurd Vullum som satte opp hytta. Adolf øien satte også i stand demningene. Dette var av estetiske grunner for å holde vannspeilet oppe. Vannkrafta herfra har sikkert blitt brukt både til saging og maling av korn. Jeg har en kvernstein som lå ved bekken. På Midtsand gårds grunn ved Lauvtjønna, og ved sjøen, ble det satt opp pla­kater med adgang forbudt.

Teksten på disse var: «Midtsand gård i Malvik fredlyser herved. All ferdsel, jakt og fiskeri på eiendommen er forbudt. Bading forbydes både på stranden og i tjernet. Overtredelse vil bli påtalt». Gårdens folk og de som tilhørte husmannsplassene fikk lov å bade i sjøen i Sandbukta. Men skulle de ha med venner måtte de spørre herskapet først. Badehuset sto rett ned for Pæra, (den nye kiosken/kafeen på friluftsområdet) det var det en offiser som lastet opp på en lastebil og fjernet i 1953.

Søsteren Charlotte

Eva Bratholm har fortalt at da hun var 12 – 13 år var hun på kvisten i hovedbygningen og kom over brev og kor­respondanse mellom Charlotte øien og en dame i Paris. Charlotte var lesbisk og reiste mye til Paris der hun hadde

en venninne, meget pikant for en jente å lese disse brevene. Da hovedbygningen skulle rives i 1971, gikk Evas foreldre igjennom alt, og da de fant dette, skyndte de seg å brenne det for å berge familiens ettermæle! Eva var veldig lei seg for dette, for da hun ble voksen mente hun at dette hadde vært godt stoff for et bokprosjekt. Charlotte hadde også et ekteskap bak seg. Hun ble gift med en italiensk adelsmann, ekteskapet sies å ha vart i seks uker da han forsvant. Det ble spekulert i om han var en lykkejeger eller en falsk adels­mann. Det ble også sagt at han lurte av henne pengene, men kanskje var det også et skalkeskjul for å få en fruetittel for å dekke over sin seksuelle legning som var en stor skam på den tida.

Nye «koster» på Midtsand

Karen og Adolf øien døde begge i 1918. Det sies at tids­punktet for Adolfs død var gunstig, for hadde han levd ett år lenger, ville aksjekursen ha rast som følge av etterkrigs­depresjonen i 1919, og verdien av millionformuen ville ha vært bare en brøkdel av hva den var tidligere.

— Testamentet

Testamentet var skrevet slik at Charlotte hadde visse rettig­heter så lenge hun levde. Disse rettighetene var at hun skulle ha inntektene fra gården og skogen. Charlotte krevde å få 14 favn ved fra «Midtsandens skover». Min far, som kom til Midtsand i 1947 hadde ansvaret for dette fram til hennes død. Det var favnved kuttet i 60 cm vedskier som først ble lastet opp på lastebil, som så kjørte veden ned til sidesporet på Midtsandan stasjon hvor veden ble lastet inn i lukket jernbanevogn, – mange håndteringer! Sidesporet på stasjo­nen var det samme som gikk inn på militærområdet. Veden skulle til Oslo og det var svært viktig at veden var fra «Midtsandens skover». Dessuten hadde hun renteinntekter av kr. 300.000 og rett til å bo på Midtsand om sommeren.

Da Charlotte begynte å bli gammel, overtok en nevø, Halvdan Riis butikken.
Han gjorde det antagelig bra økonomisk. Det ble hogd 12 ­1500 kubikk tømmer både i 1948 og i 1949, og det ble gitt store skattelettelser for å hogge trevirke for gjenreisningsar­beidet etter krigen.

Etter at Charlotte døde i 1950 var testamentet skrevet slik at to søstersønner av Adolf Øien skulle tre inn i de foran­nevnte «privilegier». Først sto en Hougen foran Halvdan Riis i arverekkefølgen. Begge bodde i Oslo. Hougen hadde et fransk vinagentur og var gift med firemenning til sven­skekongen. Hun var typisk Bernadotte, tørr og benete. De kom med dagtoget fra Oslo og kom til Midtsand stasjon kl. 24.00. De hadde med egen kokke. Fra jeg var 14 år hadde jeg i oppdrag å kjøre til stasjonen og hente bagasjen.

— påpasselig kar

Hougen var en meget påpasselig kar. De hadde med seg ca. 14 kofferter, og han telte omhyggelig koffertene etter at de var lastet opp på tilhengeren. Etter å ha kjørt opp foran hovedinngangen var det opptelling igjen. Jeg ser for meg den likbleke figuren med blå lepper stå der med pekefinge­ren og telle den dag i dag. Når Hougen skulle ha middags­selskap, kom fruen til min far og ba han om å «hisse flag­gan». En kamerat og jeg fikk i oppdrag å friske opp singelen i havegangene i parken. Denne parkgangen gikk gjennom parken langs Midtsandbekken med undergang under nyvei­en som ble bygd i 1939 og undergang under jernbanen og fram til badehuset. Jeg tviler på at noen vanlig mann hadde fått til privat undergang under jernbane og vei.

Da Hougen tiltrådte, sendte han brev til min far hvor han ville at far skulle så og plante salat, reddiker, kål, erter osv. Far gjorde dette, men da kokka spurte hvor det var, viste far hvor han hadde lagt ut grønnsakhagen, men det var selv­følgelig gjengrodd av ugras, for det var ikke sagt noe om luking og stell av feltet .bondefulhet?

Eiendomsplaner etter hans død

I testamentet står det at det skulle reises et aldershjem for verdig trengende innen Trondhjems handelsstand. Dette skulle stå øst for gården. Det fantes jo midler til å bygge aldershjemmet. Men behovet for verdig trengende innen Trondheim handelsstand var kanskje ikke påtrengende. Det sto også at det skulle reises et kapell ute på Midtsandtangen. Dette skulle stå ferdig i 1949, på 100-årsdagen for hans fødsel, men tyskerne annekterte området og gården under siste krig, og den tyske kommandanten og hans adjutant var «innlosjert» i hovedbygningen. Etter krigen overtok det nor­ske forsvaret området, så kapell ble det aldri noe av. Og det er vel like bra.

Hovedbygningen ble revet i 1971. Det er sørgelig, for det sto fullt møblert, skifertaket var tett, og det sto på solide murer. Men det er sagt at styret var redd for kostnadene hvis det kunne bli fredet, og de kunne bli pålagt å holde det ved like. De hadde over 100 mill. kroner i banken! Det var jo en herskapelig bygning, og den burde absolutt ha vært bevart. Dette er den eneste eiendommen som Adolf Øien eide, resten av verdiene var plassert i verdipapirer. Det skulle kan­skje også ha vært tillagt en viss betydning før det ble revet.