Svartnessveien fyller 150 år

Bildet over er av nyere dato, viser utsikten fra «Svartnessveien«. «Malvikstien» går der jernbanen gikk.

AV BJØRG HERNES

Bygget 1859, står det meislet inn oppe i bergveggen over Svartnessveien. Den gamle veien, og davæ­rende eneste ferdselsåre mellom Hommelvik og Stjørdal, kan med andre ord feire 150-årsjubileum i år.
Kilde og sittert: Årboka 2009

For 150 år siden ble hovedveien rundt Svartnesset bygd, og ble den viktigste veiforbindelsen mellom Hommelvik og Stjørdal. Følgende informasjon står oppslått på en plakat ved begynnelsen av veien:

«Da det i 1856 ble ferdigbygd bru over Stjørdalselva, ble det besluttet at det skulle anlegges ny vei mellom Stjørdal og Hommelvik. Veien skulle gå helt ned til strand­kanten, og ble bygd der jernbanen går i dag fra Muruvik forbi Svartnesset og til Hommelvik, og ble ferdigbygd i 1859. I 1872 besluttet Stortinget at det skulle bygges jern­bane mellom Norge og Sverige, og at denne skulle legges der nevnte veitrasélå nede ved sjøen. Arbeidet med dette startet fra Hommelvik i 1875. Det ble samtidig bygd ny vei som ble ferdig i 1880, og ligger der gamle E6 ligger i dag. Jernbanebyggingen ble fullført, og den gamle veiforbin­delsen rundt Svartnesset opphørte. Det går i dag sti fra Nygården rundt Svartnesset og til Muruvik som kan benyttes og er et fint alternativ for folk som liker å gå tur».

  • Et lite tillegg fra HHV. Denne omtalte jernbanetrasse er nå lagt ned etter at togene er ledet i tunell til Hell. Den gamle jernbanetrasseen er ombygd til en meget fin tursti mellom Hommelvik og Muruvik «(Malvikstien)». Benyttes daglig av mange såvell gående, syklende, barnevogner, rulatorer kort og greit alt som ikke er motorisert.

Svartnessveiens «veivokter»

Ønsker du informasjon om Svartnessveien, er det lurt å spørre Guttorm Næss i Solbakken. Det er ikke mange som vet så mye om den gamle veien som han. Han er interessert i alt som er gammelt, og når det gjelder Svartnessveien, reg­ner han seg som selvoppnevnt veivokter.

«Jeg klipper bort busker og kratt langs veien. Andre inngrep er jeg veldig for­siktig med. Jeg ønsker å bevare veien mest mulig sånn som den opprinnelig har vært»,

sier Næss. I anledning jubileums­året har Næss invitert meg med på tur langs veien. Livlig og engasjert forteller han om veien etter hvert som vi kommer til interessante steder mens vi går fra Solbakken og til Muruvik, og tilbake.

Det er rikt både blomster- og dyreliv langs veien. Våren kommer tidlig her inne, og flere steder er det da blått i blått av blåveis. Harelabb og bergfrue er det også rike forekom­ster av. Den dagen vi går er det fiol og liljekonvall som dominerer. Av dyreliv har han sett både rev, røyskatt og ekorn, og det er mye kråke og duer, mens småfuglene har reir oppi berget.

Flere steder har Trond Svingen satt opp informasjonsplakater om veianlegget.
Vi ser Guttorm Næss. Foto: Bjørg Hernes

Eneste vei

Dette var den eneste farbare veiforbindelsen mellom Hommelvik og Stjørdal, og ble selvfølgelig trafikkert av hester og hestekjøretøyer. Andre kjøretøyer eksisterte ikke på den tid. Veien er flere steder smal og ganske luftig, men Guttorm Næss har ordnet med rekkverk av kjetting for at veien skal være farbar hele året.

«Jeg ordnet med armeringsjern og kjetting, og Solbakken Vel gjorde jobben på den tida jeg var formann»

Forteller Næss. Han viser fram en einerstokk som står like inntil rekkverket.

«Denne einerstokken må være fra 1890. Det var der da Meråkerbanen kom. Eineren råtner ikke så lenge barken er på»

forklarer han. Gamle E6 gikk høyere oppe i Geving­åsen mellom 1885 og 1890 enn den gjør nå. Derfor mener Næss at Svartnessveien må ha vært farbar i disse årene, men i følge sikre kilder var veien egentlig i bruk bare i tjue år.

Tre hull

«Det var folk fra ingeniørtroppene på Værnes som var arbeidsformenn på anlegget»,

forteller Næss. Han forteller at han til nå har funnet tre trekantede hull høyt oppe i berg­veggen langs veien. De ble opphav til mange og lange spe­kulasjoner. Løsningen på hvordan de var laget fikk han av en oppsynsmann på jernbanen – etter mye detektivarbeid. «De stappet med handmakt med et redskap som lignet en barkespade, derfor ble hullene trekantede. øverst er hullene 65 mm, men i bunnen, 100 – 120 centimeter lenger nede, måler de bare 53 mm. Dette kommer av at jernredskapet ble slitt i prosessen. Det må ha vært et vanvittig arbeid, og det var nok ikke den helt store framdriften, men det va’ myjti kaill, da veit du. De trekantede hullene ble fylt med svart­krutt, og det røyk nok jævlig da de fyrte av», mener han.

Steinbruddet

Underveis kommer vi til et steinbrudd, hvor veien er ledet i en bratt omkrok forbi. Ved hjelp av rekkverket er det ikke noe problem å komme forbi.

«Mens de holdt på å mure opp fundamentet for jernba­nen blåste det opp til en forferdelig storm fra nordvest, så alt rauset ned. For å mure opp igjen måtte de ta stein fra nærom­rådet. Kommer en sjøveien, vises det at steiner, det vil si restene av muren, står på kant nede i fjæra»,

forteller Næss.

Han har lagt mye arbeid i å finne ut av dette. Omsider fikk han vite det av sin daværende arbeidskollega, Hans Hansen, som hadde vært med oldefaren sin og hadde fått høre av ham hvordan det hadde gått til.

Mange går veien

Flere steder er det satt opp benket; for å nyte utsikt og eventuell matpakke.
Her Guttorm Næss sammen med en turist fra Sandnessjøen, som fikk være med å gå Svartnessveien.
Foto: Bjørg Hernes

Næss forteller at det er stor trafikk langs Svartnessveien, av både historielag, skoleklasser og barnehager, og han ser gjerne at alle som beveger seg langs veien utnytter bredden og ikke bare tråkker i samme sporet. Dette for å oppnå jevn slitasje, påpeker veivokteren.

Han oppfordrer folk til ikke bare å se på utsikten utover Hommelvikbukta og Trondheimsfjorden – som flere steder er flott, men også å se litt på anlegget, og lese om historien

bak veien. Han henviser til oppsatte plakater med kart og informasjon forskjellige steder langs veien. Disse er det Trond Svingen som skal ha æren for, forteller «veivokter» Guttorm Næss.