50 år siden kvikkleireras i Muruvika

Bildet over er fra Muruvik 1947
Kilde: direkte fra Årboka 2011

AV HARALD SVEIAN

Lite ante vel vi gutter fra Solbakkan hva vi skulle få se på vår sykkeltur innover mot de to små kafeene på toppen av Gevingåsen en søndag formiddag i oktober 1961. Det foregikk anleggsarbeid for oljehavna på den tid, både kaibygging, mudring for større vanndyp og sprengning av lagerhaller langt inne i fjellet under riksvegen. Steinmasser fra tunnelene ble brukt til anleggsvei på innsiden av jernba­nesporet rundt bukta og også lagt ut som fylling foran tun­nelåpningen. Dette var konfirmasjonsåret mitt, og jeg hadde fått meg eget kamera bare noen måneder tidligere, men det ble selvsagt ikke tatt med på denne turen. Vi hadde jo tatt turen mange ganger før uten å ha opplevd noe spesielt spen­nende. I dag er det litt ergerlig å tenke på at jeg ikke tok et eget bilde av opplevelsen.

Jeg kan fremdeles se det helt klart for meg, det synet vi fikk av et diesellokomotiv som lå og «svømte» i bløt blåleire ute i vannkanten, mange meter til side for der jernbanesporet skulle gå. Men så mange meter fra sporet lå det kanskje ikke når alt kom til alt, for skinnegangen fulgte antagelig med den også. Det kan jeg ikke huske i detalj. Området var avsperret da vi oppdaget dette, og vi fikk selvsagt ikke nærme oss, for her hadde det gått et leirras! Jernbanesporet ble kuttet av det som så ut som et stort gap i terrenget, og et tog sørfra hadde kjørt rett ut i raset.

Den bløte leira la seg utover på grunt vann som en ny landtunge. (Foto: 0. Bjørkli)

Fra Jernbaneverkets egen rapport kan vi lese:

«Søndag morgen kl. 7.50 22. oktober 1961 kjørte tog 421 ut i et ras som var gått ved km 28,5 ved Muruvik mellom Hommelvik og Hell stasjoner».

Raset var 75 m bredt og jernbanefyllingen flyttet seg 10 – 28 meter utover mot sjøen. Det meste hadde rast ut momentant noen få minutter før toget kom, men det foregikk små etterras og bevegelser i rasgropa hele neste dag. Det var ingen øyenvitner i følge rapporten, og det står videre:

«Lokomotivføreren som kjørte inn i raset med en hastighet på 70 km/t var den første som oppdaget hva som var skjedd».

Man kan bare tenke seg hans situasjon. Til alt hell gikk det ikke med noen liv i denne ulykken. Tre personer ble sendt til sykehus, ingen alvorlig skadet, men flere fikk lettere skader.

Om de materielle skadene heter det:

«Toget ble trukket av et lokomotiv av typen Di 3. Det var nesten uskadd og kunne kjøres vekk for egen maskin, etter at det ved en provisorisk skinnegang var trukket opp på linjen».

Det hadde altså ikke veltet. En personvogn var totalskadet og en annen delvis skadet. Men det var faktisk ikke langt unna at det kunne gått mye verre: Bare et kvarter før tog 421 kjørte ut i leira hadde nemlig sørgående nattog fra Fauske passert, uten å merke noe uregelmessig ved skinnegangen. Litt hell i uhellet kan man kanskje si.

Det så kaotisk ut like etter raset. (Kopi av bilde tatt av Adresseavisen)

Rapporten beskriver i detalj de grunnundersøkelser som ble utført, både før og etter raset. Kort fortalt hadde A/B Oljetransitt på forhånd brukt konsulenter og fått undersøkt for kai, mudring og oljeledningens trasé rundt bukta. Og så står det:

«Spørsmålet om stabiliteten av deponis for mas­ser fra fjellanlegget og anleggsvei var ikke berørt».

Det må tyde på at de ikke så for seg noe problematisk grunn mellom jernbanesporet og den bratte fjellsida inne ved tunnelinn­slaget. Men det var nettopp her svakheten lå skjult.

Geoteknisk kontor ved NSB startet umiddelbart egne borin­ger i raset, og i samråd med A/B Oljetransitt ble det enga­sjert konsulent til å undersøke områdene på begge sider av raset. Av beskrivelsene går det fram at fjellet faller så bratt av mot sjøen at det ikke ble påtruffet ved en boring til 25 m dyp ute i raset. I bakkant av gropa lå det opprinnelig en storblokket ur ved foten av fjellskråningen, og litt utover lå leire. Noe av ura, og kanskje også stein og grus fra over­flata, fulgte med i raset. Det sies at stein og blokker delvis gjorde det vanskelig å utføre boringer. Men det ble i alle fall konstatert at utglidningen skjedde i et kvikkleirelag som lå på 6 – 8 meter dyp, og all overliggende masse fulgte med i raset. Rapporten levner ingen tvil om årsaken:

«Det er helt på det rene at det er vekten av utfylte steinmasser innenfor jernbanelinjen, som har belastet leiren til brudd og dermed har forårsaket raset».

Det ble utført sikringsarbeider med steinfyllinger på stra­tegiske punkter i raset for å stabilisere hele området. Selve jernbanefyllingen ble gjenoppbygget med grus, i første omgang ca 1 m lavere enn opprinnelig linje. Trafikken ble gjenåpnet den 3. november, riktignok med redusert fart den første tiden.

Senere i livet kom jeg til å slå inn på et yrkesvalg med geologisk kartlegging. Erfaringene har vist at dette raset ikke er noe særtilfelle. Lignende forhold med bratt fjell, en smal strandbrem av sand eller grus og med leire under, finnes veldig mange steder. Og flere steder har det gått ras som ble utløst av tekniske inngrep med gravearbeider eller oppfyllinger. Det skulle være nok å nevne raset mellom Thoresenberget og Støperiet i 1942.

  • Kilde:
  • Nordlandsbanen km 28.5. Ras ved Muruvik 22. oktober 1961.