Bruket

«Bruket» er brukt som en fellesbenevnelse, men i virkeligheten var det mange eiere opp igjennom tidene. Denne artikkel er hentet i sin helhet fra Årboka 2011. Her er en kort sammendrag av utviklingen. Hommelvik Kulturhus har sitt navn fra dette. «Bruket Kulturhus«

AV ØIVIND KRISTIANSEN

Mange små sagbruk i starten

Det er lange tradisjoner med Hommelvik som utskipnings­havn for tømmer og trelast, men vi vet ikke like mye om sagbrukstradisjonene her. Gjennom tidene har det vært mange såkalte gårdssager rundt omkring. De lå i tilknytning til små og større elver med vann som drivkraft gjennom vasshjul og oppgangssager. Driften av sagene var sesong­messig, de utnyttet vår- og høstflommen i de mindre vass­draga. Saging for hånd forekom også. Senere kom damp­maskinen til nytte, fyrt med kull og trevirke. I vår tid blir det brukt elektrisk kraft.

Vi vil i vårt historiske tilbakeblikk konsentrere oss om Hommelvik Bruk, men vil innledningsvis omtale noen for­gjengere.

Hommelvik har vært viktig utskipningshavn og industristed.

Av større sagbruk vil vi nevne det som i 1888 ble startet i Muruvik av eieren til Meraker Brug, statsråd Astrup. I 1890 arbeidet 54 mann på denne saga. Saga ble drevet med kull-fyrt dampkjel. Men dårlige tider tvang Astrup til å legge ned drifta i 1892.

I 1870-åra oppførte eieren av Karlslyst, Robert Weidemann, ei sag som fikk navnet til hans etterfølger på godset, Jacob Kielland – «Kiellandsaga». Denne saga brant ned i 1898. Et aksjeselskap ble starta av Jacob Kielland, Lauritz N Jensen og noen kapitalsterke svensker. Apropos svensker: Allerede hadde noen slått seg ned i Vika under bygginga av Meråkerbanen, og Lewis Miller ordnet med arbeid til mange svensker på sine tomter. Med Bruket kom også flere svensker til Hommelvik for å søke arbeid da det var dårlige tider i nabolandet for småkårsfolk. Av navn som huskes og som etterslekten ennå bærer, nevnes: Julin, Viklund, Bykvist, Bergkvist, Eriksson, Forslund, Alexanderson, Stenbom, Stadin, Berg og Johanson — Folke og Bror.

Nybruket fikk navnet Hommelvik Industri AS. Saga Jenssen hadde oppe ved Mostadmark Jernverk ble revet og flytta ned til Hommelvik hvor et nytt, moderne sagbruk ble bygd. Dammen ved Nesset ble anlagt og vann ledet inn i en turbin som ga sagbruket 100 hk i form av taugoverføring samt en dynamo som skaffa lys til sag, tomter, Karlslyst og andre hus som hadde med Bruket å gjøre. Den nye saga ble tatt i bruk året 1900. Men selskapet gikk konkurs allerede høs­ten etter. En av de mange som ble arbeidsledig var Johan Nygaardsvold som året etter emigrerte til Canada, og etter kort tid der, til USA, for å kunne brødfø familien.

Hommelvik Bruk, oppstår

Konkursboet ble solgt til konsul Ivar Huitfeldt som tok i bruk navnet Hommelvik Bruk. I 1905 fikk Meraker Brug AS kjøpe saga og skogene. De nye eierne bygde et damp­drevet tørkehus og anla tømmerbasseng i Sandfjæra. I 1908 ble kjerraten som dro tømmeret opp og inn på saga, ferdig­bygd. Samme året som kjerraten sto ferdig, brant saga ned.

Ny sag sto ferdig i 1910, og denne saga var intakt til ny sag ble bygd i 1957/58 på Bomberget/Sandfjæra. Da nytt sag­bruk kom i gang i 1910, ble det, og resten av Meraker Brug, ledet av Nils Olaf Young Fearnley. Sammen med Elias Kiær var han en av eierne av godset. Fearnley var da 28 år gammel. Han var en særdeles godt likt arbeidsgiver. Da han slutta i 1912 for å ta over Union i Skien, skrev bladet «Homla» en lang, rosende omtale av Fearnley. I hans tid var det ikke arbeidskonflikter ved Bruket, noe som skjedde ved Millerbruket, grunnet uenighet om timelønna.

Arbeidskonflikter og dårlige tider

Fearnleys etterfølger ble Christian Saxevig, senere eier av Karlslyst gård. Det var hans bror, Harald, som sto for gjen­oppbyggingen av den nye saga. Om det skyldtes ledelsen, eller for store krav, skal ikke sies, men i 1913 ble det streik ved Millerbruket, og heller ikke ved Hommelvik Bruk ble det enighet om kravene. Ledelsen ville ikke forhandle før høstjakta var over. Denne arrogansen provoserte arbeiderne. På Millertomta ankom det fire svenske streikebrytere, men etter noen dager klarte fagforeningen å overtale dem til å reise tilbake til Jåmtland. Her spilte Johan Nygaardsvold en aktiv rolle, også ved de påfølgende forhandlinger i Oslo, men de måtte ta til takke med et magert resultat.

Arbeidsgjeng ved kjerraten. Fra venstre: Hans Fossum, John Haug, Oskar Stokbak,
Audun Erlandsen, Aksel Sandstrøm, John Garberg og Ola Lindberg.

Under denne streiken viste arbeiderne solidaritet ved at det nødsfondet Nygaardsvold hadde fått til ved Handelsforeningen kom til nytte. Ved at fagforeningen stilte garanti, fikk de streikende innvilget kreditt for inntil 60 kro­ner. I stedet for å skyve dem i fra seg, fikk også de uorgani­serte nyte godt av denne ordningen.

Lewis Miller døde i 1910, og etter hvert som skogen i Jåmtland var hogd ned, ble det mindre virksomhet på tomte­ne i Hommelvik, og i 1918 var det hele over. Tomtearealene ble overtatt av Meraker Brug og Brødrene Hanssen. Under første verdenskrig 1914 – 18 oppsto det en del vansker for trelastindustrien. Bl a hindret mangel på skipstonnasje eksporten av trelast. På den annen side medførte krigen stor aktivitet på havna fordi Russland ble utestengt fra Østersjøen og brukte havner i Norge for sin eksport/import. Det samme gjaldt svenskene.

Etter første verdenskrig ble det trasige tider med flere arbeidskonflikter, både streiker og lock-outer. Arbeidsløsheten økte i takt med kollapsen i verdensøkono­mien utover i 1920-åra. Splittelsen i den norske arbeiderbe­vegelsen i 1923 bidro også til organisasjonsmessige proble­mer ved enkelte arbeidsplasser.

Arbeidstakerne tar over Bruket

Meraker Brug sin sag i Hommelvik gikk dårlig økonomisk, og det ble signalisert nedleggelse grunnet mangel på drifts­kapital. Allerede før jul i 1929 ble nesten 70 mann sagt opp. Meraker Brug forhandla med Malvik formannskap om muligheter for videre drift. Kommunen betinga seg litt tid for å finne løsninger, men i januar 1930 fatta Meraker Brug vedtak om nedleggelse av Bruket. Ytterligere 30 ble sagt opp. Med dette var 250 ledige innenfor industri, bygg og anlegg i Malvik. Dette utgjorde 58 % av de som arbeidet innenfor de nevnte bransjer.

Kommunen undersøkte muligheten for et driftslån på en halv million hos de statlige myndigheter, og her spilte Johan Nygaardsvold en avgjørende rolle. Lån i Kommunalbanken på kr 400.000.- ble gitt sammen med et lån på 100.000.- fra Sosialdepartementets nødsfond. Sammen med det Meraker Brug kunne bidra med av kapital, kr 200.000.-, samt trelast og tømmer på lager, ble det en løsning med at arbeiderne selv kunne overta drifta. Arbeiderne måtte gå med på å bli trukket 20 % av sin lønn, og fikk 80 såkalte C-aksjer i Bruket. To B-aksjer ble eid av kommunen og Meraker Brug. Dette ble ikke godtatt av LO, og fagforeningen ved Bruket ble ekskludert av sitt fagforbund. Forbundet så lønnstrekket som et angrep på tariffavtalen og egentlig lønnsnedslag.

Som disponent ble ansatt Reidar Jenssen, tidligere ordfører for Høyre 1923 – 26. Drifta av Hommelvik Bruk gikk godt, og etter hvert ble arbeidernes lønnstrekk redusert til 15 % så 12,5% og så 10% fra 1939. I 1944 var alle lån innfridd. Reidar Jenssen omkom i 1943, da han ble påkjørt av et tog på veg opp fra Millertomta. Ny disponent ble Lars Kalseth. Han var gift med Synnøve Aag fra Hommelvik.

Under krigen rekvirerte tyskerne tomter og lagerskur, og da freden kom ble lagrene tømt. Mye våpen og ammunisjon ble kasta på sjøen utenfor Meråkerkaia (Brukeskaia) av engelsk­mennene som hadde tatt over ryddingen. Det ble sagt at de ville sikre at de selv fikk selge våpen etter krigen.

Gode etterkrigstider

I etterkrigsåra ble det behov for mye trelast. Hele Finnmark var jo brent ned av tyskerne da de trakk seg tilbake sør­over. Men ikke bare boligbygging i Finnmark og Troms, over hele landet var det behov for nye boliger. Regjeringen Gerhardsen satte i gang med en storstilt sosial boligbygging, særlig i byene. Men det var mangel på alt av byggevarer og sterk regulering ble iverksatt. Myndighetene tillot ikke at trelast ble eksportert til utlandet, og de regulerte trelast- og tømmerprisene for at kostnadene på boliger skulle holdes nede i de første etterkrigsåra. Dette ga dårligere inntjening for sagbrukene. Samtidig var bruka nedslitt under krigen hvor tilgang på maskindeler var vanskelig. Men Hommelvik Bruk hadde flinke folk i egen smie som visste å løse teknis­ke problemer ved å lage nye elementer og reparere gamle. Torstein Pettersen var et slikt unikum av en smed som red­det Bruket titt og ofte, og de klarte å holde hjulene i gang.

Det var mye avfall etter produksjonen. Det dårligste ble kalt «råddå» og ble samlet i en stor kasse oppå en tralle. Etter at det som kunne nyttes til ved var sortert ut, ble resten av avfallet fylt ut i skråninger mot elva, sikret med peler og plank Den rene sagflisen ble også fylt ut på samme måte, men mye av den ble brukt til strø i fjøsa, som isolasjon i gulv m.v. Kutterspon fra høvlene ble også nyttet til ulike formål.

Fra en reportasje i Arbeider-Avisa 15. august 1951, kan vi lese at Bruket hadde suksess med å nytte sagflisen til å lage brenselsbriketter. Brikettene ble framstilt ved at sagflis ble presset sammen under høyt trykk. I 1951 hadde Bruket 180 arbeidere, og det ble kjørt to skift fra kl 06.00 til midnatt. Samtidig var det 300 mann sysselsatt i skogene. Det ble frakta tømmer sjøveis ved slep, fra for eksempel, Steinkjer og Stjørdal til Sandfjæra, med mellomlagring i Muruvika. Fløtinga i Homla var over etter at tømmeret nå ble frakta på biler, senere også fra Meråker.

Nedslitt bruk og kapitalmangel

Men saga i Hommelvik var gammel og tungdreven. Arbeiderne som drev Bruket så seg ikke økonomisk i stand til å modernisere eller bygge ny sag. De eide dessuten ikke noe selv og måtte si opp kontrakten med Meraker Brug fra 1957 av. Dermed var det arbeiderstyrte industriforetaket over og ut. Et betydelig kapittel i Hommelvik sitt industri­eventyr på arbeidernes premisser tok slutt. De hadde hatt en god og sikker arbeidsplass, og kommunen en sikker skatte­messig inntektskilde.

Foruten arbeid og lønn hadde arbeiderne også andre fordeler som bedriften så seg råd til. Det kunne være gratis ved etter turnus og kanskje litt rabatt ved materialkjøp m.v. Like etter andre verdenskrig ordnet Bruket med radioer til ansatte til gunstige priser og hjalp til med finansieringen Hvert år ble det kjøpt inn flere elger, slik at det ble noen kjøttmåltider på hver. Bruket støttet også sine arbeidere ved sykdom og annet om det trengtes. Arbeiderne ga støtte til syke kolleger på en liste som gikk rundt.

Meraker Brug bestemte seg for å bygge nytt sagbruk på nordsiden av jernbanelinja på Bomberget og i Sandfjæra.

Nysaga sto ferdig i 1959. Denne moderne saga, nytt høvleri og moderne tørke, krevde langt færre ansatte, og bare 40 – 50 fikk fortsette. Fredrik Kiær ble ny disponent fra 1959 ­64. Lars Kalseth sluttet i 1960. I 1964 ble Arnulv Hemb ny disponent, da Kiær gikk tilbake til Ranheim Papirfabrikk.

Nytt bruk, men tite stabil drift

Alt fra starten i 1959 ble det satset på nye produkter. Foruten vanlig trelast satte de i gang med limtreproduk­sjon i en hangar som tyskerne hadde brukt til sine sjøfly. Hytteproduksjon og et «prekapp-anlegg» ble bygd, samt at Bruket fikk rettighetene i Norge for å produsere såkalt «honeycomb». Denne ble brukt til plater, dørblad og i kjøk­keninnredninger. Antall ansatte økte etter hvert. Men Bruket ga ikke de forventede økonomiske resultater. Investeringene fra 1959 til 1971 var på 14 millioner, og 7,5 millioner ble avskrevet som tap.

Om arbeiderboligen, kalt «Kasernen», medførte tap vet vi ikke, men mye husleie ble betalt i mange år etter den ble oppført i 1902. Tidligere hadde den stått i Sverige. Den møtte sitt endelikt i 1970, da den brant ned til grunnen. Meraker Brug gjorde mange tiltak for å få kontroll på øko­nomien som til tider holdt på å velte hele konsernet. Til slutt kom de fram til at de måtte selge Hommelvik Bruk til brødrene Torbjørn og Trond Dalseg fra Trondheim. De drev fra før et sagbruk i Trøgstad. De ansatte var i mot salget, og en tid var det snakk om at arbeiderne på ny måtte drive Bruket med daværende disponent Gunnar Holm som leder. Dette ble det ingen ting av, og Dalsegbrødrene tok over i 1980. Arealene i Sandfjæra var begrenset – og det ble i 1984 satt i gang mudring og pumping av sand fra sjøen for å fylle opp et stort område innenfor en anlagt molo av stein mot sjøen. Kommunen var med på prosjektet ved å garantere for lån, og tapte flere millioner da det høsten 1986 ble konkurs. Ny eier for ei stund ble Overhalla Industrier før de også «konket» med en gjeld på 39 millioner. Bruket ble kjøpt av

Kjeldstad Sagbruk & Høvleri i Selbu. De drev bruket fram til 2002, da de flytta hele virksomheten til Selbu.

Med dette var det endelig slutt på en godt over hundre års tradisjon som hovedpulsåra til Hommelvik sitt industri­hjerte. Bare en symbolsk plankebærer utenfor rådhuset gir oss minner om de som skapte Bruket gjennom sine dyktige arbeidere og ledere, og en solid forankring i fag- og arbei­derbevegelsen.

  • Kilder:
  • Leif Halses bygdebøker
  • Kåre Forbords bygdebøker
  • Harald Berntsen bok: I malstrømmen, Aschehoug 1991
  • Meraker Brug sin 100-års beretning
  • Leif Fredriksen. «Vika og Sagbruket» Årbok 2001
  • Peder Slind: «På saga i Hommelvik» Årbok 2009