Hommelvik Skole 125 år (1856 – 1981)

Kildemateriale til dette innlegget er et hefte som ble laget i forbindelse med Hommelvik Skole 125 års markering i 1981. Hefte er gjengitt i sin helhet, bare litt modifisert for web av HHV. Heftet ligger lagret i HHV sine arkiver. Det er gjengitt med tillatelse av Liv Aksnes som var rektor ved Hommelvik Skole i mange år. Heftet inneholder mye god skole-historikk, men også viktig Hommelvik-historie!

Hommelvik Skole 125 år

Ved en slik anledning er det naturlig å stanse opp og se tilbake på skolens utvikling i årene som er gått. Et forsøk er dette lille skriftet som er utarbeidet av en komite bestående av: Lorentz Svingen, Geir Widerøe, Tor Widding Jensen og Thorleif Bratvold.
Komiteen vil rette en hjertelig takk til Malvik skolestyre og formannskap fordi disse har gjort det mulig å gi ut dette skriftet. Det har ikke vært meningen med dette skriftet å skildre skolens historie gjennom disse 125 åra. Dertil har komiteen hatt altfor kort tid på seg, Hensikten har vært å gi noen spredte glimt fra skolen i fortid og nåtid.

Selve jubileet vil bli markert ved at skolen har en såkalt aktivitetsuke eller «jubeluke» der elever, lærere og foreldre sammen vil forsøke å presentere skolen vår i fortid og nåtid på forskjellig vis.

Hommelvik skole har gjennom de mange år fått bety mye for svært mange. Et lite bevis på dette er at nesten hvert eneste år samles gamle skoleklasser med sin lærer for å jubilere og gjenoppfriske minner fra sin skoletid.

I dag snakkes det så mye om at det gjelder å skape trivsel i skolen. Mitt jubileumsønske for skolen vår er at vi i framtida må lykkes å skape en skole der trivselen må herske. Dersom dette skjer, vil skolen i framtida fortsatt være en kulturfaktor og bety enda mer for bygda og lokalsamfunnet.

THORLEIF BRATVOLD
rektor

ELDRE HISTORIE


Av Lorentz Svingen

— «Den 27. januar 1856 flytta lærer Johan Petter Voldset med øverste klasse i roden inn i den nye skolen, og omgangsskolens dager i Hommelvik var dermed forbi . . .»
Slik beskriver Leif Halse i Malvik Bygdebok hendelsen som gjør at vi i 1981 feirer Hommelvik skoles 125 års jubileum.

Men, det hadde vært en lang og tornefull ferd for de som kjempet for å forbedre den allmenne utdannelsen i kommunen.
Vi kjenner til at det i gamle dager var kirken som hadde ansvaret for opplæringen og undervisningen, og at denne bare tok sikte på at folk skulle læres opp til å kunne sin barnelærdom. Og med barnelærdom mentes katekismen, hustavla og de bønnene som ble brukt i kirken.
Opplæringen var meget enkel. Ofte var det klokkeren som leste opp, og menigheten gjentok ord for ord, og setning for setning til lærdommen «satt fast».
Det sto også i loven at ingen kunne bli trolovet eller ektevigd før de kunne sin barnelærdom. De unge som kom og ba om velsignelse og vigsel, måtte ha med seg to troverdige menn til presten. Og disse to menn skulle garantere at de som skulle troloves, kunne sitt fadervår.
Kong Kristian 6. gikk kraftig inn for å fremme et rikere kirkelig liv i Danmark og Norge. Plakater og forordninger tok sikte på å løfte de to folk kristelig og moralsk.
Den viktigste av disse reformene var innføringen av konfirmasjonen i 1736, og denne reformen dro med seg forordningen om folkeskolen i 1739. Det ble da pålagt klokkerne «at holde skole paa dansk», og undervise i kristendom og lesning. Barna ble pålagt å gå på skole 3 måneder i året, fra de var 7 og til de ble 10 år. Hver bygd bar selv utgiftene til skoleholdet og skrev ut skoletoll som gikk inn i skoleklassen.

Johannes skolemester var den første lærer i Malvik, og virket rundt 1750.

I «Bygdebok for Malvik» henvises det til at det var presten Simon Wolf som fikk orden og plan over skolearbeidet i Strinda og Malvik. I en innberetning datert 11. oktober 1773 skriver han::
«I mine 3 landsmenigheter Lade, Malvig og Bratsberg var ved min ankomst til embedet (1755) ikkun en skoleholder, som reiste omkring overalt, havende til løn årlig 4 eller 6 skilling av hver mand, og kunde da neppe hvert andet år komme tilbage til samme. Men straks deretter bragte jeg det ved min forestilling dertil, at samtlige menighedens mænd frivillig erklærte at ville betale årlig i lønn hver gårdbruger 1 ort og hver husmand 12 skilling til skolemesteren. Ved denne ordning ble det lønn til en skolemester i hvert sogn.»

Men det var vanskelig å skaffe penger til skoledriften. Bønder og småbrukere var ikke alltid villige til å la skolemesteren holde skole hos seg. Det ble derfor påbudt ved lov, at «enhver avlsgårdseier og andre i prestegjeldet boende disting­verede folk, skal være pliktige til enten som bønderne at lade skolen sette på sin gård eller grund når omgangen kommer til ham og underholde skolemæsteren med den i bøygden brugende kost og med logemente, lys og varme, alt efter som årets tid det udkræver, den uge skolen holdes. De som ey ville eller kunde dette, må enten acordere med deres nabo til i deres sted at holde skolen og underholde skolemæsteren, eller skrive sig til at svare årlig 2 ort for skolemæsterens hushold og logemente, hvilke penger presten anammer, fører samme til indtægt i sit regnskab og besørger skolen satt hos de nærmeste bønder ,omkring imod betaling af tassen for skolemæsterens underholdning»
I instrukser som ble utarbeidet av pastor Wolf, het det at skolemesteren skulle «baade ugentlig og daglig holde skole på gaarder og pladser hvor mulig».

I tillegg ble han pålagt «å holde nøyaktig fortegnelse over de barn som søkte skolen og føre liste over «de forsømmelige barn og motvillige foreldre forat de kunde blive straffet». Han skulle lære barna den enfoldige kristendom, samt lære dem lese både inden- og udenad, og skrive og regne. Videre skulle han møte i kirken hver søndag prediken holdtes klokken 10 formiddag, og fra da av holde overhøring med ungdommen indtil presten kommer i kirken og gudstjenesten begynner. Hver 3. søndag skulle han møte i kirken og lese i postillen og tillige holde overhøring. Han skulle også oppta kollekt i kirken på fastsatte dager til skolekassen og oppkrevene skolepengene. Han skulle «nøye» seg med den fremsatte kost og oppføre seg som en rettskaffen skoleholder».

Skolen gikk på omgang på gårdene i bygda, og foregikk i samme stue som gårdsfolkene holdt til. Langbordet ble brukt som skolepult og skolemesteren satt i høgsetet.

De gamle lærerne var temmelig hardhendte, og lugging og ørefiker var dagligdags. Ble det for galt med julingen, hendte det at foreldrene møtte opp og holdt oppgjør med læreren.

Det var uråd for en lærer å greie alt skoleholdet i bygda på en forsvarlig måte. I 1832 ble derfor bygda delt i 2 skoledistrikter og en underlærer tilsatt. Første skoledistrikt besto av heile ytre Malvik med unntak av Forbordsgrenda. Barne­tallet var her 176. Annet distrikt besto av Hommelvik, Åsgårdene, Mostadmark og Forbordsgrenda, og her var også 176 skolepliktige barn. Hvert distrikt var delt i 4 roder, og de barna som hørte til samme rode gikk sammen på skolen. Skoletida var 24 uker i 1. distrikt og 21 uker i 2. distrikt — det vil atter si: 6 ukers skole på hvert barn.

Undervisningen den gang gikk hovedsakelig ut på å lære barna kristendoms­kunnskap, og deretter å lære dem å lese. Skriving og regning var det bare et fåtall av de aller flinkeste som fikk prøve seg på.

I 1838 ble undervisningen drøftet, og det viste seg at i skoledistrikt 1 i Malvik, var det kun 21 barn som fikk undervisning i skrivning, og 7 i regning av totalt 176 skolebarn. I distrikt 2 fikk 22 barn undervisning i skrivning, og 5 i regning av 158 barn.

Ved eksamener var det presten som eksaminerte og ga karakterer. De eldste skoleprotokollene har plass til karakterer for utenatlesning og innenat-lesning, og karakterene som brukes er «tålelig» og «godt». Fra 1837 blir i anmerknings­rubrikken innført: «øver i skrivning», «øver litt i skrivning» eller «øver i skrivning og regning». Samtidig blir to nye karakterer tatt i bruk: «meget godt» og «slæt».

Den første form for framhaldsskole dukker fram i denne tida. Skolekommi­sjonen vedtok nemlig i 1840 «at kirkesangeren ikke skal holde omgangsskole, men fast skole mandag og lørdag i den uge gudstjeneste holdes i Malvig imod 10 spd. godtgjørelse for husleie og brænde samt lys. Denne skole bliver stående under lensmandens og Malvigs sogns medhjelperes opsyn, og skal give adgang for confirmerede til undervisning i skrivning og regning forsåvidt de kunde komme overens med læreren derom».

Denne videregående skole var ikke i gang så lenge. Den ble innstilt etter vedtak i kommisjonen 26. mars 1841.

Det var bygda som skulle bære utgiftene til skolen, og hvordan fikk de penger inn i skolekassa? En stor del av den såkalte skoletoll ble likna ut på matriklen: Hver gård med større skyld enn 1 daler betalte 1 ort 8 skilling, og gårder med skyld under 1 daler betalte 1 ort. Husmennene betalte 16 skilling, og inderster måtte etter bygdekommisjonens vurdering betale fra 8 til 16 skilling. Ved konfirmasjonen var det også påbudt avgift til skolekassa:
Hvert gårdmannsbarn svarte 1 ort, og «hvert andet barn med undtagelse af fattige 12 skilling». Dertil måtte alle brudepar svare en avgift til skolekassa, og de var også gradert etter stand og stilling: gårdmenn betalte 2 ort 12 skilling, husmenn 1 ort 12 skilling og inderster 1 ort. Til sist plikta de gårdene der ingen skole ble holdt å svare ei årlig avgift av 12 skilling for hver skylddaler.

Da formannskapslovene trådte i kraft 1. januar 1837, ble det snart oppretta ei amtskasse som ga et lite tilskott til skolestellet i bygdene, men storparten av utgiftene måtte bygdene bære sjøl — som før. Inntil 1839 hadde de 3 sokn i Strinda prestegjeld sams skolekasse. Da ble det vedtatt «at hvert sogn for eftertiden og fra neste års begyndelse skulde bære sine egne utgifter for skolevæsenet».

Barnetallet vokste sterkt, særlig i den indre del av bygda, og det ble snart nødvendig med en tredje lærer i soknet. Bygda ble nå delt i 3 skoledistrikter, og den nye læreren skulle overta undervisninga i 3. distrikt: Åsgårdene og Mostad­mark.

Det smakte ikke noen å gå på skolen i lånte klær

Skolebarna var mye borte fra undervisninga, og det er særlig to årsaker som ofte blir nevnt: gjæting haust og vår og mangel på klær og sko. På et kommisjonsmøte i 1852 ble det gjort vedtak om «at der for hvert distrikt skulle indkjøbes 2 beklædninger for drenge og 1 dito for piger, hvilke klædninger skulde udlånes til dem der måtte trenge, de bliver at opbevare af tilsynsfogden og udlånes efter anvisning av vedkommende lærer». Vedtaket var sikkert godt meint, men klokt var det ikke. Det smakte ikke noen å gå på skolen i lånte klær — før satt de sikkert heime.

Hommelvik skole, ,Gammelskolen, bygget ca. 1905.

Et anna vedtak fra det samme møte gjaldt sangundervisninga. Vi leser i protokollen «at den ikke hittil var dreven på samme måte og i samme grad i de forskjellige distrikter». Kommisjonen gjorde vedtak om «at lærerne skulde anmodes om at tage den fornødne tid til at oplære børnene i sang og under denne undervisning benytte Lindemanns choraller». At kommisjonen meinte det alvor­lig med dette vedtaket, syner den ting at de i samme møte bevilga 10 spesiedaler til «anskaffelse av de dertil fornødne inventari».

Skolekista

Undervisningsmidler og undervisningsmateriell var det smått med. Det vesle som fantes fikk plass i ei kiste — skolekista, som læreren førte med seg fra rode til rode. I skoleprotokollen for Hommelvik og Mostadmark for året 1848 står denne lista over skolens inventarium: «Et sett skrivemodeller. En regnebog. Tre Pontopidans læsebøger. Et sett Junkers regnetabeller med facit. To Knudsens Første læsebog for børn. To Knudsens Billed ABC bøger».

På grunn av den nye industri som nå vokste fram i Hommelvik var det nokså stor innflytting til stedet, og barnetallet i skolen steig raskt. I 1853 vedtok skolekommisjonen å utvide skoletida i denne rode fra 10 til 20 veker om året. «Hvorvidt man burde lade roden deles i to eller betragtes som en medens børnene efter udviklingsgraden deles i to klasser, forbeholdes nærmere overveielse.»

Dette er første gangen vi hører om klassedeling ved noen skole i bygda. Den nærmere overveielse førte til at roden for det første ble delt i to, men et par år seinere var to-klasse-skolen gjennomført i Hommelvik.

Samtidig ble spørsmålet om fastskole i Hommelvik reist. Høsten 1854 satte formannen i skolekommisjonen, prost Essendrop, fram forslag «om en rodestues opprettelse i Humlevigen». Proprietær Johan Ricard Krogness på Karlslyst var nå medlem av kommisjonen, og han tilbød fri grunn til fastskolen nede på Moan.

rodestua

Den nye rodestua skulle være 15×12 alen og inneholde skolestue, 12 alen lang, 8 alen brei og 41/2 alen høg og dertil 2 værelser og kjøkken for vedkommende lærer, «hvoraf det ene værelset anbringes på qwisten». Foruten prosten og proprietær Krogness skreiv disse under på vedtaket: presten Th. Hirsch, Anders Haugan, Peder Halstad og Kristen Saksvik.

Seinere tilbød bøndene i grenda at de ville skaffe det tømmeret som trengtes mot at kommunen bar alle utgifter med bygginga. Arbeidet med den nye rodestua ble satt i gang høsten 1855, og på nyåret sto den ferdig til bruk. Regnskapet viser at den kosta 105 spesiedaler 18 skilling, og det er grunn til å tru at folk korsa seg over alle de pengene som gikk med.

Slutten for omgangsskolene

Den 27. januar 1856 flytta lærer Johan Peter Voldset med øverste klasse i roden inn i den nye skolen, og omgangsskolens dager i Hommelvik var dermed forbi.

Som sine forgjengere Angell og Carlsen var sokneprest Essendrop en ivrig opplysningsmann, og han arbeidde trutt for å gi bygda en bedre folkeskole.

I et møte på Haugan høsten 1855 la han fram en plan til forbedring av skolestellet. Han grunnga plana med at barnetallet for heile bygda nå var kommet over 300 og ville vokse ytterligere i åra framover «på grund af den tiltagende folkemengde i Humlevigen». Dertil peikte han på at loven krevde som det normale 3 måneders undervisningstid pr. barn, mens barna i Malvik bare fikk 50 dagers skole i året. Verdien av denne skoletida ble ytterligere redusert ved det høge barnetallet, som gjorde det nødvendig å dele elevflokken opp i partier. Etter prestens meining måtte en nå gå til en omregulering av skoledistrikta, slik at det kunne bli 4 i stedet for 3, og Hommelvik måtte bli eget distrikt. Denne omregulering og forbedring kunne en også få gjort uten synderlige utgifter for kommunen.

Det ble etter hvert tydelig at en måtte komme bort fra omgangsskolen og få fastskoler, og den nye skolelov av 1860 satte fart i dette arbeidet. Når det gjaldt skolene i Malvik, så var det Essendrop som også i denne sak gjorde opptaket og fikk gjennomført ordninga med rodestuer. For Hommeiviks vedkommende ble spørsmålet løst ved bygging av fastskole i 1856. I ytre Malvik og i Mostadmark fikk han leid rom til rodestuer på gårdene. I 1860 var det heilt slutt med omgangsskolen i bygda, det ble holdt skole i leide lokaler på Bjørnstad, Herjuan, Skjenstad og Stav for ytre Malvik, og på Halden, Snustad og Verket for Mostadmark.

lærerne tjente grovt med penger!

Så lenge skolen gikk på omgang hadde lærerne fri kost på skolestedet. Ved overgangen til fastskole falt kostholdet bort, og lærerne fikk vederlag for kosten i penger. Kostpengene utgjorde i 1860 1 spesiedaler pr. veke. Lærelønningene for heile bygda, som i 1844 var på 70 spesiedaler, var nå kommet opp i 188 spesiedaler pluss vederlag for kost. Det var ikke å undres på om folk i bygda syntes at lærerne tjente grovt med penger!

Etter skoleloven av 1860 hadde minst en lærer i hver kommune rett til jord. I Malvik falt det da naturlig å legge denne jorda til læreren ved den eneste virkelige fastskole i bygda: Hommelvik. Proprietær Johan Ricard Krogness kom med tilbud om å gi 22 mål av den jorda som lå nærmest skolestua på Moan til lærerjord, på det vilkår, at om skolen skulle bli nedlagt, skulle jorda gå tilbake til gården Karlslyst.

240 lass leire,

Jorda på Moan var ikke dyrka, og kommisjonen «indgik til kommunebesty­relsen med forslag om bevilgning af indtil 100 spesiedaler, for derfor at lade jorden bryde og påføre ler». I 1864 ble det påkjørt ikke mindre enn 240 lass leire, men det strakk ikke til for mer enn 2 mål av skolejorda. Samtidig med at jorda ble oppdyrka, ble det bygd uthus ved skolen med rom til buskap og avling. Skolestua i Hommelvik ble snart for lita, og lærerbustaden var i snaueste laget for en familiemann. I 1865 ble det satt opp ei ny og større skolestue, og den gamle skolestua ble gjort om til lærerbustad.

Sokneprest Essendrop var stadig frampå med forslag til bedring av forholda i skolen. I 1873 foreslo soknepresten «at lærerinde skulde søges bevilget til de små børn ved skolen i Hommelvig». Men her fikk ikke presten skolekommisjonens medlemmer og herredsstyret med seg,og det gikk enda mange år før det dukket opp ei lærerinne blant lærerne i bygda.

Om den gamle skolen på Moan i Hommelvik forteller Paul Moan og Olaf Svingen:

«Det var bare ett klasserom, og elevene var delt i to klasser: Storann og Småann. Utstyret i skolen var svært tarvelig. Der var ingen pulter, bare 6-7 smale benker uten ryggstø. Når barna skulle rekne eller skrive, holdt de steintavlene i fanget eller la dem ned på benken, og skrivestillinga ble alt annet enn fri og naturlig. Ved ene veggen var en skråpult der de sto og skreiv med penn og blekk, og ved denne pulten var det plass til 2-3 barn. På veggen hang et kart og noen ABC-plansjer. Ved et bord borte ved vinduet satt lærer Iversen, og oppe i vinduskarmen sto tobakkskoppen hans. Han var en ivrig røyker, og det var vanlig at han tente pipa i skoletimene. Han røykte heile dagen, fortelles det.

Iversen gjorde forskjell på barn. De barna han likte særlig godt, fikk komme fram og sitte i fanget hans, men de han likte dårlig, måtte sitte på bakerste benken.

monitører

Men han var flink til å lære fra seg — særlig skriving og rekning. I den tida var det vanlig at læreren brukte de flinkeste elevene til hjelpelærere — monitører. Disse monitørene hadde til oppgave å ta seg av særlig tungnemme elever og lære dem bokstaver og å stave.

Iversen var en streng lærer og holdt disiplin med hard hand. En gang dro han ei jente fram fra benken etter håret fordi hun ikke kunne leksa si, og en annen gang slo han gutten hans Mads Roten, så han blødde. Mads Roten hadde en gang vært i Stockholm, og det var mer framtak i han enn i husmenn flest. Han gikk til Iversen og trua med å klage til bispen, og da måtte Iversen be om godt vær.

I religionstimene snakka han mye om dommedagen som kunne komme når som helst, om helvete og svovelpølen, og da satt ungene musestille på benkene. Han skremte dem, så det hendte at de ikke fikk sove om natta.

Hans sans for økonomi var sterk, og det var vel grunnen til at han ble en velstandsmann. I skolen hadde han en facit liggende på bordet, og barna gikk fram og så etter i faciten om de hadde rekna rett. En gang sa Iversen, at han hadde ingen ting med å holde barna med facit, de kunne ta med noen øre hver og legge sammen til facit. Og det ble gjort. Faciten kosta 23 øre.

Martin Bakmark forteller:

Læreren øvde oss mye i sang, vi lærte en hel del sanger, også etter noter. Men det var en ting læreren hadde mye strev med under sangøvelsene: det var mange som ikke gapte høgt nok. Men da fant han på et godt middel: han delte ut passende trepinner, som vi satte inn i munnen. Da ble gapet høgt nok, og da sang vi så det ljomet.

røken sivet ut

Jeg minnes med gru de årene jeg satt på skolebenken. Der var bare tømmer­vegger, ingen panel hverken innvendig eller utvendig. Der var en liten ovn med en stor sprekk i den ene langsida, som røken sivet ut gjennom som av en skorstein. Ja, røyken var tildels så tjukk, at vi så ikke læreren.

I de kaldeste måneder om vinteren var det som vi satt på Nordpolen. Fingrene stivnet til, så vi greide ikke å holde pennen når vi skulle skrive, og føttene våre var som isklumper. Når det lei litt lenger ut på vinteren, og sola steig høgere og skein gjennom de største vinduene, ble det litt bedre, og vi begynte så smått å kjenne at vi hadde føtter.

skolestua på Nyhus at Johan Nygaardsvold

Her på Kommunegården holdt skolen til helt til 1883. Da ble den vesle skolestua som ennå står på Nyhus satt opp. Det var ei gammel stue som ble innkjøpt, den sto før nede i Modalen, og der står nå ei hustømmer-gran i kjellerhullet».

Det var i denne vesle skolestua på Nyhus at Johan Nygaardsvold fikk sin skolegang.

Opplæring i gymnastikk er nevnt første gang i forhandlingsprotokollen i 1875.

På samme tid hører vi om de første kveldsskoler i bygda: Høsten 1875 begynte den første aftenskole i Hommelvik med 14 elever. Hommelvik skole var nå i god stand med eget skolehus, lærerbustad og fjøs. Til skolen lå en jordveg med 24 mål, bygsla av proprietær Krogness i 1862. Seinere satte Krogness opp et gavebrev, som gav kommunen eiendomsrett til skolejorda. Nå hadde Karlslyst skifta eier, og den nye eieren, proprietær Weidemann, fant ut at gavebrevet hadde formelle feil, og på det grunnlag ble gavebrevet kjent ugyldig.

eksproprierte all jord innover Moan,

I 1875 begynte anleggsarbeidet på Merakerbanen. Staten eksproprierte all jord innover Moan, og både skolen og husmennene måtte av vegen. Av materialene fra husa på skolen bygde jernbanen 3 nye hus: Jernbanebolig 1,2 og 3 ved riksveg 50. A skaffe nytt skolehus for Hommelvik var ikke gjort i en fei. Kommisjonen kjøpte inn et eldre hus i Stjørdal og frakta materialene til Hommelvik, og proprietær Weidemann gav fri tomt til skolehuset og 2 mål jord til leikeplass oppe i Vikstykket.

Skolesletta

Den nye skolen ble satt opp tett ved Mobekken, og stedet kalles Skolesletta den dag i dag.

Skolehuset oppe i Vikstykket bar tydelig preg av å være lappet sammen av gamle materialer, og det måtte stadig repareres. 1883 ble det reist krav om at huset måtte gjøres ferdig, og kostnadsoverslaget for dette arbeidet lød på 300 kr.

Bedehuset leid til klasserom

«På grunn av det stegne og fremdeles stigende antall børn» heter det i kommisjonens forhandlingsprotokoll, ble det nødvendig å opprette flere klasser ved Hommelvik skole. I 1888 ble Bedehuset leid til klasserom for småskolen, og samtidig ble Andrea Størvold tilsatt som den første lærerinne i kretsen og i bygda.

Ti år seinere bevilga Malvik herredstyre «det aller nødvendigste til reparasjon av Hommelvik skole», og høsten 1898 sto denne notisen i lokalbladet Homla:

«Skolehuset i Hommelvik står igjen på svake ben. En vakker dag ramler nok det hele over ende. Rett som det er, må man koste på noen hundre kroner, men verre og verre blir det.

Byggmesteren fra først av har neppe hatt eksamen som sådan. Det klokeste måtte antakelig være å få et nytt, tidsmessig skolelokale så fort som mulig, da det gamle viser seg å være aldeles uforbederlig».

nye vedtak

Våren 1896 gjorde skolestyret vedtak om bygging av nye skolehus i Herjuan krets og i Hommelvik krets. Det ble satt ned en komite som fikk i oppdrag å kostnadsrekne begge bygg.

lite verdslige fag

I tida omkring 1850 var det religiøse livet sterkt i bygda med stor oppslutning om misjonsforeningene i Hommelvik, Mostadmark og ytre Malvik. «Leserann» så på skolen som en ren religionsskole, der barna skulle lære «det ene fornødne». Fag som historie, geografi og naturfag rekna de som verdslige fag som en skulle befatte seg minst mulig med. De kunne gå nokså vidt i sin fordømmelse av det verdslige. Oluf Normann forteller såleis «at Oline Halvorsplassen tok en gang en Norges-historie ut av hendene på mig, spyttet i boken og kastet den under benken».

Flere av lærerne i bygda var sterkt grepet av folkehøgskoletanken og kjærlig­heten til det norske.

Orienteringsfagene fikk en breiere plass i undervisninga ved sida av norsk og rekning, og det var et direkte utslag av dette nye nasjonale syn, når Malvik skolestyre i møte 30. oktober vedtok å føre inn Nordahl Rolfsens landmålsutgave som lesebok ved folkeskolene i bygda. Ved samme tid nevner skolestyret i ei melding til departementet «at under den muntlige undervisning anvendes for en stor del bygdemålet».

Etter vedtaket i 1896 skulle den nye skolebygninga i Hommelvik ha 3 klasserom, sløydrom eller gymnastikksal og lærerbustad. Brukseier Kielland tilbød fri tomt av den jorda som lå til husmannsplassen Korsveian.

voksende barnetall

Det tok tid før de vant å ordne tomtespørsmålet. På Karlslyst var det blitt ny eier, og han var ikke villig til hverken å gi bort eller å selge grunn, og så måtte tomtespørsmålet ordnes ved ekspropriasjon.

Egen byggekomite for Hommelvik krets ble oppnevnt i 1902, og det ble disse med: Torsten P. Buås, lærer Johan Berg og A. Hansen. De fikk i oppdrag å legge fram tegninger med kostnadsoverslag i samsvar med byggeplanen av 1896. Samtidig ble en kommisjon sendt til Ranheim for å se på den nye skolen der, og det ble seinere vedtatt å bruke Ranheim skole som mønster for det nye skolehuset på Korsveian. Husmannsenka Beret Korsveian hadde bygsel på den jorda som var utpeikt til tomt for skolen og fikk 100 kr. årlig for å avstå grunn.

Edvard Fossen hadde sendt inn anbud på byggearbeidet, og anbudet hans ble godtatt av skolestyret. Det var meininga at den nye skolen skulle stå ferdig til bruk fra nyttår 1905, men på grunn av forsinkelse med arbeidet ble ikke skolen tatt i bruk før høsten 1905.

Det første vedtak om bygging av skolehus i Herjuan ble gjort i 1896, men tida gikk, og ingenting ble gjort. I mellomtida hadde de begynt å bygge skole i Hommelvik, og alle pengene gikk med der.

I Hommelvik vokste barnetallet stadig vekk, og i 1908 ble det nødvendig med ei ny lærerinne i full post.

Tre år seinere hadde tallet på klasser gått ytterligere i været, så det ble bruk for enda en lærer. Skolen var dessuten blitt et så stort apparat, at den måtte ha sin bestyrer, og så ble Per Aarset tilsatt som den første bestyrer ved Hommelvik skole.

Fra århundreskiftet og utover begynte arbeiderne mer og mer å hevde sin klasses syn i bygdepolitikken og i skolestyret. Karer som Hågen Løvås og Johan Nygaaredsvold var ofte frampå med forslag og planer. Et av de forslag som hadde den største rekkevidde var forslaget om innføring av fritt skolemateriell. Forslaget ble tatt opp i 1911 og debattert i skolestyret i møte den 25. september. Da gjennomføringa av dette forslag hadde store økonomiske konsekvenser, ble det grundig forberedt og beregnet av bl.a. Hommelvik arbeiderparti og av lærerlaget i bygda.

kirkeklokker ca. 3 minutter hver aften

I Hommelvik vokste trafikken og folkemengden for hvert år, stedet ble mer og mer bymessig, og det ble stadig vanskeligere å få ungene inn i rett tid om kveldene. Høsten 1910 gjorde skolestyret vedtak om «å henstille til herredsstyret å bevilge det fornødne til ringing med Hommelviks kirkeklokker ca. 3 minutter hver aften i ca. 8-tiden for å varsle barna om å gå hjem i stedet for å oppholde seg ute på veiene i mørke». Og slik ble det: Hver kveld klokka 8 ringte kirkeklokkene, og ungene pilte heim så fort de kunne. — Forsettelsesskolen hadde vært i virksomhet nesten hvert år. I 1912 hadde den en lærer som hette Erga — en snodig kar som folk husker den dag i dag. Han bad skolestyret om attest og fikk denne:

«Lærer R. Erga forrettet som enelærer ved 8 ukers fortsettelsesskole i Hommelvik fra 18. januar til 18. mars d.å. Man fikk det indtrykk av hans undervisning at han forsøkte å legge kraft i arbeidet og oppnå så gode resultater som mulig». —

Tar vi så et oversyn over det tidsrommet vi har behandlet, blir vi slått av den veldige vekst og framgang som har funnet sted når det gjelder skole og opplæring. I 1812 var Sivert Olsen Øydahl aleine om alt skoleholdet i bygda. I 1912 var bygda delt opp i 6 skolekretser med tilsammen 13 lærere og lærerinner. Skolen i Hommelvik var blitt sjudelt med 2 parallellklasser. I Sandbakken og Leistadmoen kretser var skolen 4-delt, og i Sneisen, Bakken og Herjuan kretser 2-delt. Lesetida var jevnt over 12 veker årlig i storskolen og 10 veker i småskolen.

Lorentz Svingen:

OM SKOLE RUNDT 1920

Av Annie Kristiansen

Jeg er født i 1914, og begynte på skolen i 1922. For oss som bodde uti Rota, var det lang skolevei. Over en time hver vei. Vi dro kl. 08 om morgenen, og skolen startet kl. 9. Og skoledagen varte til kl. 14, med skolegang annenhver dag.

Vi gikk i de samme skolebygninger som de vi har nå. 6 klasser i «nyskolen» som vi kalte den den gang, og en klasse i «gammelskolen». Og, så vidt jeg husker, var det ca. 20 stk. i min klasse, og både jenter og gutter, men med overvekt av gutter tror jeg.

Vi hadde sammenhengende pulter, med plass for blekkhuset i et hull på toppen. I en hylle under, var det plass for bøker o.l.

Fagene besto av: Bibelhistorie, katekisme, regning, stil/diktat, og norgeshisto­rie. Videre hadde vi geografibok og naturfag. Og ikke å forglemme skjønnskrift-bok. Dette var en bok der bokstavene var trykket med rød farge. Her skulle vi så skrive oppå med penn og blekk. Under dette igjen, var det satt av plass der vi skulle skrive bokstavene selv, mellom en del støttelinjer, slik at skriften skulle bli jevn og pen. Dette med penn og blekk var ikke alltid så enkelt. Det var fort gjort at det kunne bli blekklatter, som var bortimot umulige å fjerne. Slike flekker hadde også en lei tendens til å innvirke på karakterene . . .

Det var også slik den gang, at leksene skulle læres utenat, altså ordrett. Dette gjaldt også salmevers, som vi måtte lære mange av. Likeledes var det kladdebøker, der vi kladdet stiler og regnestykker. Og det var egne innføringsbøker, der alt skulle føres nøye inn med penn og blekk.

Det var dårlig med penger den gang. Blyanter og penner måtte brukes til de var helt utbrukt. Blyantstumpene var ofte så små at de var vanskelige å holde i. Det var meget sjelden at vi fikk noen ører hjemmefra til å kjøpe slikt materiell. økonomien var slett ikke bedre der enn på skolen.

Når det gjaldt selve undervisningen, gikk det greit for de som hadde gode evner. De som hadde tyngre for å lære, fikk ikke særlig hjelp fra lærerne, og var derfor henvist til hjelp fra foreldre og andre hjemme. Ut over det at det ble skrevet på tavla og forklart der, var det lite individuell hjelp å få.

Om hjemmelekser husker jeg vi hadde en god del. Salmevers skulle læres, sammen med skriftlige kladd- og innføringsoppgaver. Det var derfor ofte kveldene som ble benyttet til dette. Når vi kom hjem fra skolen, var det ofte å hjelpe til med vasking og pass av mindre søsken, samt innkjøp. Og akkurat dette med innkjøp var noe vi fikk kjenne på kroppen. Når vi kom hjem rundt kl. tre om ettermiddagen, var det å finne seg noe mat som sto til varming i stekeovnen. Deretter måtte jeg ofte ta på meg ryggsekk når jeg skulle inn i Vika for å handle. Og dette med ryggsekk var ikke alltid så morsomt. Det hendte at jeg ble terget ganske kraftig. Men, når mel til matlaging, og grismel skulle bæres heim den lange veien, var de vanlige sponkurvene umulige å bruke. Jeg husker at reimene

Hommelvik skole, (Hovedbygningen», bygget 1916.

på ryggsekken laget røde merker på skuldrene, og at jeg brukte å la den tunge sekken kvile mot «stabbsteinan» langs veien, når jeg tok en pust og kvil. A få kjøre med toget med slike ryggsekklass, var meget sjelden, selv om vi hadde stoppested rett nedenfor heimen min. Prisen var tross alt 15 øre for slik luksus . .

Jeg hadde lærer Berg i de aller fleste fagene på skolen. Unntatt var sang, der vi hadde Knut Kallset og lærer Rian i Norgeshistorie. Lærer Berg var streng og brukte ofte pekestokken over fingrene på de som gjorde ugagn. Marit Reitan brukte pennalet til avstraffing. Hun var min lærerinne i småskolen, og var en meget streng og myndig frøken. Senere fikk vi lærer Holtesmo, som aldri gjorde forskjell på barna.

Lærer Berg var religiøs, og vi fikk derfor ganske mye religionsundervisning hos ham. Selv om han var en nøye mann, som ikke tålte bråk og støy i timene, kunne han ofte få fram latteren i timen. Han var ofte litt distr& og hadde to par briller. «Har di slett nå te brillan min, onga», kunne han f.eks. si, mens vi så at han hadde dem skjøvet opp i panna!

Jeg så aldri noen gjøre hærverk den gang, slik det dessverre er nå. At særlig guttene kunne finne på mye spilloppmakeri, var ikke uvanlig. Særlig var dette populært overfor den unge lærer Holtesmo, som hadde et hissig gemytt og som ble sprut rød «i toppen».

partipolitikken

At det var en viss forskjell på tilhengere av Høyre og Arbeiderpartiet, var det mange eksempler på. Min far, som var Arbeiderpartimann, mente at vi ikke behøvde å omgås «snobban» som høyrefolk ofte kaltes. Og på f.eks. 17. mai, som var en dag også høyrefolk feiret, var det ikke alltid far mente at vi behøvde å delta der. Men, det var jo også vår nasjonaldag, og vi møtte som oftest opp. Noe annet var 1. mai. Det var arbeidernes dag, og da gikk vi også i tog. Høyrefolk derimot, demonstrerte mot dagen ved å ha på seg det mest fillete og utbrukte som fantes av klær, og gjorde derved alt for å sverte oss som feiret 1. mai.

Et trist eksempel som sitter fast i meg ennå, gjaldt forskjellsbehandling av barn på 17. mai. Det var vanlig at vi fikk sjokolade og bolle den dagen. Men jeg husker at en dame av det borgerlige sjikt, annonserte på trappa «— at vi lar arbeiderbarna komme inn til servering først». Og vi fikk en kopp sjokolade og en bolle hver. Da de resterende barna, som da ikke var «arbeiderbarn» hadde gått inn, lurte vi oss til å ta en titt på hva de fikk. Og det vi fikk se, var at for dem var satt fram vaser og fat med boller, kavringer m.m og ikke bare en enslig bolle slik vi fikk. Sånt var trist, og risset seg inn i et barnesinn for alltid. Vi var jo ikke noe dårligere vi enn dem, ja kanskje var vi faktisk bedre . . .

Av fag utenom det boklige, hadde guttene sløyd, og vi jentene håndarbeide. Skolekjøkken fantes ikke dengang, men vi hadde frk. Fiskvik som lærte oss å sy og strikke. Vi lærte bl.a. å sy linnet, eller serk, av ubleket lerret.

For oss som bodde uti Rota, var det ofte en stri skolevei. Ofte blåste det til fonn utpå «Blåhåmmår’n» og jeg husker at min far måtte bære min søster, som var liten og spinkel, gjennom snøen til vi hadde passert dette området. Hesten med treplogen som skulle brøyte, kunne ofte komme langt utpå dagen. På hjemtur om vinteren fra skolen, prøvde vi ofte å lure oss til å sette oss på tømmerlasset til hestekjørerne fra Malvik, som hadde vært på Gjervskogen etter lass. Men, ikke alle likte den slags gratispassasjerer, og husjet oss av. Men, tross alt, vi hadde det stort sett trivelig på skolen og i den lille fritida vi hadde, slik at jeg stort sett har mest gledelige minner fra den gang jeg gikk på skolen. Etter konfirmasjonen var det vanlig at etter noen få dager kom foreldrene og sa: «No e du konfirmert, å du må sjå te å få dæ ett arbei’ . . »

Og med det var skole og barndomstida over . . .

SAMTALE MED SOLVEIG BYE

Av Geir Widerøe

I 1940 gikk jeg i 4. klasse. Jeg kan ikke huske noe spesielt fra tida før krigsutbruddet. Vi unger forsto ikke særlig mye av det som foregikk ute i Europa. Det var jo radio, men ikke TV, så vi fikk ikke krigen så inn på oss som vi ville ha gjort i dag.

Det som gjorde sterkt inntrykk på oss, var foreldre og andre voksnes voldsomme reaksjon på nyhetene om at Norge var i krig. Om morgenen 9. april var det et sjøfly som kretset over Hommelvik. Det var tysk, men vi kjente ikke kjenneteg­nene på det. Tyskerne kom ganske snart til Hommelvik.

brå slutt på skolegang

Det jeg husker fra dagen 9. april, var at vi på skolen stort sett hang i vinduene for å se hva som foregikk ute. Så snart vi hørte motordur var det å undersøke hva det var. Det ble i realiteten ingen skolegang resten av den våren.

Tyskerne tok skolen til hovedkvarter sammen med «Idrettens Hus» og «Strømmengården». Senere ble store deler av Mogjerdet militært område, sperret av med piggtråd og med porter som gikk inn i området. Høye porter med piggtråd på toppen. En mellom der barnehagen står i dag og skolen og en ned mot torvet i enden av Millers vei.

evakuering

De første reaksjoner var mange og merkelige. De fleste trodde at dette var noe som skulle være fort gjort, og at tyskerne ville dra igjen. «De må vel reise heim til helga», var det noen som sa. Dagene etter 9. april ble store deler av Hommelviks befolkning evakuert til Mostadmark, da mange fryktet bombing, da først og fremst av havna og også av flyplassen på Værnes (som da var minimal i forhold til i dag).

Det var forresten enormt mye snø den våren, så evakueringa ble strabasiøs for mange, og den foregikk nærmest hals over hode. De få bilene som var i Vika den gangen ble brukt, og det var ikke mange. Jeg tror nesten jeg kan si at de kan reknes på en hånd. Mange kom ikke tilbake til Vika igjen før i slutten av mai — begynnelsen av juni.

En historie fra 9. april forteller at det på havna lå et amerikansk skip som tyskerne prøvde å gå ombord i, men den amerikanske kapteinen sto klar med pistol ved landgangen, truet dem vekk og påberopte seg nøytralitet.

midlertidige skoleplasser

Da skolen skulle starte igjen høsten 1940, var det ordnet med skolerom rundt omkring i bygda. Et par rom på den gamle Aldersheimen Nesset ble brukt, Bedehuset og Losjelokalet og et rom i den gamle Rigstadgården som lå omtrent der hvor gatekjøkkenet er nå. I Rigstadgården var det temmelig mørkt og trist inne i gården. Det var utedo hvor rottene myldret, og det var å sparke og trampe i golvet om en dristet seg dit. Over hodene på oss hang det nesten alltid klær til tørk og det var ofte det dryppet i hodene på oss. Ellers var det rommet hvor skole ble holdt et fint rom. Det var tydeligvis ei tidligere «pen»-stue, med tapeter og brystpanel langs veggene. Under slike forhold ble det naturligvis bare teoretisk undervisning. Det ble overhodet ikke undervist i husstell, sløyd og håndarbeide så lenge krigen varte.

Som 4. klasse høsten -39 hadde min klasse begynt med håndarbeide. Bl.a. hadde vi strikket votter. De ble igjen da tyskerne tok skolen, og vi så dem aldri igjen. Det var bittert og en glemmer aldri slikt.

Når det gjaldt tyskerne og nazistene ble vi lært opp til å ta avstand fra dem og ikke på noen måte ha noen kontakt med dem. Jeg for min del var ganske enkelt redd dem, særlig nazistene. Enkelte unger, særlig var dette gutter, hadde likevel kontakt med tyske soldater, og de lærte det tyske språket.

Jeg husker at soldatene snakket til oss når vi gikk forbi skolen. Vi skjønte ikke noe av hva de sa, men at de gjerne ville ha kontakt med oss unger, det forsto vi. De hadde kanskje unger selv heime i Tyskland.

Jeg tror ikke at det var noen lærere med nazisympatier i Hommelvik og jeg kan heller ikke huske at det kom noen utenfra for å agitere for nazistenes syn i klassene. Men en ting husker jeg, og det er at bildet av Quisling hang på veggen i klasserommet. Det var nok bestemt fra høyere hold og vi hadde streng beskjed

om ikke å røre det. Det var noen få ungdommer som gikk med hirduniform her også, men det var etter skoletid. Den eneste form for uniformering som vi hørte om og var en del opptatt av, var at vi skulle få mørkeblå foldeskjørt som en del av en skoleuniform når tyskerne og NS hadde vunnet krigen. Det var litt spennende.

Det ble etterhvert knappe tider både med mat og klær. Jeg hadde sko laget av papir og fiskeskinn med tresåle. De første skoene som kom hadde stiv tresåle, seinere ettersom teknikken utviklet seg, fikk de på en eller annen måte laget bøyelig såle. Disse skoene egnet seg imidlertid dårlig til bruk i regnvær, da ville de nok mer eller mindre gå i oppløsning.

Mat ble det også mindre med etter hvert, og litt ut i krigen fikk vi «svenskesuppe» som ble kokt og delt ut i losjen. Dette var en slags velling eller suppe kokt på havregryn og tørrmelk så vidt jeg husker. Jobben med koking av denne suppa gikk visst på omgang mellom husmødrene. Senere kom det også en slags grønnsaksuppe for å bøte på vitaminmangelen som gjorde seg gjeldende. Tran fikk vi også utdelt på skolen. Vi måtte ha med egen transkje i første omgang, ble stilt opp på rekke og læreren gikk rundt med flaska og skjenket i skjeene. Det ble imidlertid oppdaget at trana ofte fant andre veier enn ned i magen på oss. Derfor ble det senere bare å gape opp og svelge unna ettersom læreren skjenket direkte inn i gapet på oss.

Noen direkte krigshandlinger var det ikke her, men hvis luftvernsirenene gikk sprang de fleste ut for å se istedenfor å søke tilflukt. Det var også dårlig med tilfluktsrom, vi hadde jo bare kjelleren, som ofte var dårlig egnet, å ty til. Jeg husker et flyangrep mot Værnes. Da var vi ute og så på granatene som fløy gjennom lufta.

krigens siste dager

Da det gikk mot slutten av krigen og tyskerne hadde blitt slått av russerne på Nordfronten, kom de marsjerende ned gjennom landet vårt i lange kolonner. Det var for det meste østerrikere med edelweiss i lua. Det var ikke mye igjen av den stolte tyske vernemakt, og soldatene gikk rundt i husene og ba om mat. Jeg kan ikke huske at vi følte noe slags hat overfor dem, og de fikk mat hvis folk hadde noe å gi. De tok til takke med det de kunne få, t.eks. kalde poteter, så det sto ikke rart til. De hadde kjerrer som de fraktet utstyr og seg selv på. Kjerrene ble dratt av hester og mulesler som var et tragisk syn, skinnmagre og sårete som de var. Det ble opprettet en slags «stall» på den gamle idrettsplassen hvor dyrene fikk litt stell i ly av plankegjerdet så lenge oppholdet her varte.

Det ble snakket mye om at krigen snart var slutt utover våren 1945, og allerede om morgenen 8. mai husker jeg at vi satt og hørte på radio, selv om den tyske kapitulasjonen enda ikke hadde kommet.

festrus av dimensjoner

1. og 17. mai ble jo ikke feiret under krigen, iallefall ikke åpenlyst. Det kunne medføre alvorlige ting. Men da freden og senere 17. mai 1945 kom, gikk det i ett i en festrus av dimensjoner, og alle de norske flaggene som hadde vært gjemt i 5 år kom fram. Det var fortsatt knappe tider og mye skulle bygges opp igjen etter krigen, blant annet måtte skolebygningen gjennomgå en grundig oppussing. Trappene og golvene var fullstendig nedslitte av soldatstøvler med hæljern. Men alle tok fatt med stor optimisme for framtida og utsiktene til bedre tider i et fritt Norge.

«ABLEGØYER PÅ GAMLEHJEMMET»

Rut Tellefsen forteller til Lorentz Svingen:

Før jeg kommer til ablegøyene, må jeg berette at jeg gikk i 3. klasse på Hommelvik skole da krigen kom. Husker 9. april veldig godt. Vi møtte opp før kl. ni v i, for krigen var ikke kommet til Vika enda — men ryktene svirret jo.

Gå hjem unger

Der sto vi da for å stille opp i geledd og marsjere inn som vi alltid brukte, men lærerne løp som gærne mellom storskolen og gammelskolen og la ikke merke til oss engang. Tilslutt var det en som fikk øye på oss i farta, viftet oss av gårde og sa: «Gå hjem unger, det blir ikke noen skole, det er krig».

Først da skjønte jeg litt av’ ordet «krig». Det var viktigere enn skolen.

Det sto helt stille for min barnefantasi, verden var gått av hengslene. Og det var den jo, vi kom aldri tilbake til skolen. I steden ble vi evakuert opp til Mostadmarka. Kjelketuren i djupsnøen står også som limt i erindringen. Vi var flyktninger. Og katta Mons måtte bli igjen hos pappa som dro ned igjen. Så «pendlet» han opp og ned de første helgene, og vi hadde en underlig vår. Jeg husker jeg var svimmel hele tiden, men så kom det geitekillinger og lam i fjøset, og da ble det så moro. En gang i uken kom det rykter om at Hommelvik var nedbomba, men det var aldri sant, heldigvis.

4. klasse på Gamlehjemmet

Så ut på sommeren dro vi heim igjen, og om høsten begynte jeg i 4. klasse på Gamlehjemmet oppå Nesset. Og det var egentlig det jeg skulle fortelle om.

To klasser hadde fått plass der, og det ble et syndig leven på gamlehjemmet. Når vi dundret opp og ned med beksøm i frikvarterene, var det en del hytting med stokken og skjenn fra enkelte. Men de gladeste «gamlingene» syntes vi livet opp i landskapet, og slik delte de seg i ett parti mot oss og ett med oss. Særlig frk. Strand ble vi perlevenner med, de sa hun var smårar og gjorde natt til dag, men vi satt der og spiste småkaker hos en eventyrfe.

Skuespillerspiren

Hvem som sa det første ordet vet jeg ikke, men snart var vi igang med å lage teater av et eventyr. Det første var «Kloke Else», og ved hjelp av teatret var snart vår lykke gjort. «Kloke Else» var kjedelig og jeg husker ingenting av det, men jeg hadde fått blod på tann. Skrev et melodrama på 17 småscener om en forfulgt sigøynerske fordi mamma hadde flotte portiere-ringer til overs som måtte brukes til noe.

Og så spilte jeg Rumleskaft. Brødrene Grimm holdt oss med stoff stort sett. Rumleskaft var en uskikkelig nisse som spratt høyt og lavt og gjorde ugagn i en fin familie. Og nå kommer historien jeg egentlig skal fortelle. Det skjedde noe under forestillingen som gjorde meg så forbauset at jeg gikk og lurte på det i årevis etterpå. Det hadde seg slik at Greta Aas hadde vært borte da rollene ble utdelt, og da hun kom tilbake, måtte hun nøye seg med en liten rolle som stuepike. Hun hadde pen, rustrød kjole, med hvit krave og kappe på sitt gullblonde hår, og så bar hun brett inn til fruen. Den artigste rollen var jo Rumleskaft, og jeg rumlet og tumlet, og publikum humret. Men den store forløsende latteren var det stuepiken som utløste.

Vi sloss om nøkkelhullet ute på gangen for å se hva som foregikk der inne. Ut kom hun i full fart, sprutrød i toppen og fryktelig flau. Hun hadde snublet med brettet og falt så lang hun var. Og sånn som de hadde ledd av henne!

Det var like før hun brast i gråt da lærerinnen vår stakk hodet ut, smilte over hele fjeset og sa hun skulle hilse fra de gamle og si at det v a r så morsomt da Greta falt, og om hun ikke kunne være så snill å falle neste gang hun kom inn også?

Tårer ble til smil, vet du, og spillet gikk videre, men jeg lærte at publikum det var et underlig vesen som ingen kunne spå noe over. Ja, dette tenker jeg nå lenge etterpå, den gangen var det bare spørsmålstegn å spore i mine øyne.

Siden ble jeg en stor elsker av «situasjonskomikk», for det var jo det det var. Folk som faller, bløtkaker i fjeset, fins det noe morsommere?

JOHANNES OG JEG

Kåre Halse forteller i samtale med Lorentz Svingen:

Femti år etter at jeg selv gikk i 3. klasse ved Hommelvik skole opplever jeg å ha en dattersønn gående i samme klasse. Og selv om jeg ikke har snust så nøye i hans skoleransel og heller ikke studert hans bøker alt for nøye, så vet jeg at mye er forandret på disse 50 åra. Johannes og jeg har gått på vidt forskjellige skoler, selv om de het det samme.

Nå kjenner jeg heller ikke til hva for lærebøker og undervisningsopplegg og metoder som nyttes ved skolen i dag, men rent generelt har jeg et visst innblikk i den Mønsterplan som norske skoler følger i dag og de lærebøker som det kan være aktuelt å bruke i de forskjellige fag. Og dette da sammen med den erfaring som en må ha fått etter å ha vandret i norsk skole praktisk talt hver eneste dag i snart 52 år, gir et visst perspektiv.

Kristendomskunnskap het religion da vi gikk på skolen. De første åra begynte det nok som nå med lærerens fortellinger og vising av plansjer som alltid sto lenge med baksida fram og pirret vår nysgjerrighet før de omsider ble snudd i all sin fargeprakt.

Men snart ble det lekser i bibelhistorie for oss, først hver dag, og siden i storskolen en dag hver uke, mens vi på de to andre dagene hadde katekisme og kirkehistorie. «Derfra og Hit» i lekse i alle bøker og høring på skolen neste dag. Katekismen eller forklaringa som vi gjerne sa, var jo skapt for slikt bruk. Ikke bare skulle vi lære alle bud og artikler og bønner utenat, men også Luthers forklaring av hver av dem, lange, ofte uforståelige formuleringer som skulle pugges til de satt — om mulig. Og siden svarene på de mange spørsmålene i denne lille boka som var pensum for hele det norske folk på skolen og ikke minst ved konfirmasjonen. Forfattere som Egge og Falkberget forteller om ungdom som kunne sin katekisme, og det gikk rykte om at enkelte også kunne boka baklengs.

Hvis det ikke er akkurat slik i dag, så har nok det flere grunner. Først at skole hver dag nødvendigvis har satt en stopper for en så intens lekselesing i dette faget som i alle andre. Dernest har flere lærere kviet seg for å drive så intens høring i dette faget av frykt for at dette kunne gi ubehagelige opplevelser i et stoff som bør gi det motsatte. Endelig har Mønsterplanen satt sine mål også for dette faget på en noe annen måte enn Normalplanen som den avløste, og det har nok igjen sin grunn i den sekularisering av samfunnet og annen utvikling i det som vi har hatt i seinere år.

Faget regning har ikke bare skiftet navn til matematikk, men det har også endret seg kolossalt i form og innhold, metode og omfang, ikke minst det siste tiåret. For få år siden gikk hele Norge over til ny eller moderne matematikk, og samtidig med dette hadde vi en intens debatt om dette nye. Og debatten fortsatte, kanskje ikke minst blant foreldre som ikke maktet å hjelpe sine barn når de sto fast med dette nye.

Hommelvik skole, «Paviljongen», bygget 1958. (bildet er fra 1959-60). Taket på leskuret ble påbygd etter skoles-åpning)

Men forholdet var nok at det tilbud vi i skolen ga våre elever var noe gammelmodig og akterutseilt når vi sammenlignet oss med andre land vi burde måle oss med. Og selv er jeg ikke i tvil om at Johannes får en langt bedre opplæring enn den vi fikk. For det aller meste ble vi drillet med oppstilte stykker, rekke på rekke av dem, om og om igjen, monotont og lite inspirerende. Drill og talleksersis etter formler og mønstre som måtte læres og huskes. Stakkars den som glemte selve metoden og framgangsmåten. Han satt der, hjelpeløs og fortapt.

Dagens lærebøker i faget tar nok mer sikte på å få eleven med hode og forstand, få ham til å være med å løse problemene ved eget tankearbeid for slik å gi forståelse og innsikt. Her angripes problemene fra flere kanter fra første stund, og det tumles med mengder og størrelser og jaktes på den ukjente x langt nede i klassene.

Og framfor alt etterprøves resultater og svar ved at elevene oppøves i å se om de er kommet fram til et rimelig resultat. Og oppgavene tas ut av barnas hverdag og er både matnyttige og mer forståelig slik. Det skulle vært moro å legge hans og min oppgavesamling ved siden av hverandre og sammenlignet. Mine stabler av stykker med tall ville falt skammelig igjennom sammenlignet med den varierte og utfordrende oppgavemasse i dagens lærebøker.

ORIENTERINGSFAGET

I timen etter langfriminuttet vekslet det altså mellom naturfag, geografi og historie. Våre læreverk var laget av Holmsen, Horn og Hæreid, tre sterke H’er. Naturfaga som boka ble kalt av oss, var i bruk de fire siste åra.

Her startet vi med katta og alle de andre dyra før vi fortsatte med fugler og fisker og planter og blomster. Alt veldig systematisk som f.eks. Linns ordninger etter antall støvbærere og støvdragere, kronblad og dekkblad osv. som ga lite av innlevelse og kjærlighet til naturen.

Slik fortsatte det med tenner og klør/klover på dyra ispedd enkelte finesser som fire mager hos kua og lite om den melka den ga.

Geografi var som Kielland hadde skildret det i Gift mange år før, byer i Belgia og floder i Frankrike, fjorder i Finnmark på rams og byer på Sørlandskysten likeså. For ikke å snakke om vassdrag, Skiensvassdraget var selve promenade-nummeret med et utall av kilder av små elever som rant inn og ut av sjøer og sammen med hverandre og gikk i fosser og sluser og ble til et helt tre med greiner og kvister på en tykk stamme plantet langt nede i Grenland.

Hæreids Norges Historie har jeg vært på jakt etter i seinere tid, for det kunne vært moro å sammenligne den med dens arvtakere i dag. Liten i format var den i min erindring, trolig bare 15-16 cm x 12-13 cm, ganske tynn også, men med få bilder og mye tekst med mange årstall og navn på konger og steder der de hadde herjet som verst eller best. Vi fikk sjelden mer enn 3/4 side i lekse og slik varte boka i fire år, den også. Og lite ga den i forhold til den fortelling og utbrodering som læreren ga til beste. Den ga også næring for vår leik der jeg husker at jeg var Hårek fra Tjøtta føre slaget på Stiklestad. Det siste ble det heldigvis ikke noe av, da grunneieren kom og reiv ned barhyttene våre og ga oss så grundig kjeft at det stoppet den leiken.

Nå er disse tre faga sammen med mer integrert eller slått sammen til en enhet der man i stedet for å studere hver ting i sin bås, prøver å se det hele under ett og i sammenheng. Tar man utgangspunkt i dyrene i Afrika så blir også deres natur og langskap med, med de navn som er aktuelle, og fugler og planter — og selvsagt befolkningen og deres liv i nåtid og fortid, kort sagt tar med flest mulig sider av det tema som det arbeides med, så aktivt som mulig ved at elevene selv er med og finner stoff.

Dagens elev skal gjennom 0-faget som det kort blir kalt, hjelpes til å orientere seg i sitt nærmiljø, i heimstedets, i bygda, i kommunen og fylket, i landet og verdensdelen, i hele verden så godt som mulig. Det er en voldsom ramme og et vell av stoff som ingen kan lese seg til alt sammen, men de fleste bør lære å finne fram til det stoff som er aktuelt og lese i de mange kilder som er tilgjengelige.

Det er en oppgave og en utfordring som er større enn stor, og det gjelder framfor alt å bevare nysgjerrigheten og letetrangen og leselysten og kunnskapstørsten, og den håper og tror jeg er større hos dagens elev enn hos oss.

DE TO SISTE TIMENE

I femte time var det norsk skriftlig, hver dag i alle år. Det var Olav Skulstads oppgavebøker som ble brukt, en for hvert år, og jeg kan ikke si at de har etterlatt noen varige minner hos meg. Formaløvinger det aller meste, og lite som appellerte til unge elever i folkeskolen.

Derimot skrev vi jamt våre egne stiler, og selv om dette skjedde på rettskrivinga før 1937, så var det langt på vei våre egne ord vi brukte. Jeg så med glede igjen en av mine egne fra 4.-5. klassen og var også glad over at det var gjort færrest mulig korrigeringer av den. Annenhver setning begynte med: Så tok vi og gjorde det . . . Og så tok vi og laget det . . . Det virket ekte og sjarmerende og kanskje også litt aktivt og virksomt.

De beste stilene ble i vår klasse lest høyt for klassen, og det bidro sikkert til at vi ikke bare skrev for å tekkes læreren, men også for å fortelle noe for klassen. Siden ble disse stilene skrevet inn i en spesiell bok, og slik har det seg at enkelte av dem finnes den dag i dag.

Ellers var det med oss som med mange av dagens unge, at vi nok fikk lære noe grammatikk, men husket lite av det. Men så er den jo også så abstrakt og lite nødvendig i den praktiske hverdag, at det er lite annet å vente.

Nå ser jeg med glede at mange av dagens oppgavebøker i norsk skriftlig henter sitt stoff nettopp fra elevenes hverdag og omgivelser. øvingene virker så praktiske og realistiske og slik overførbare og anvendelige at de bør kunne engasjere på en langt bedre måte enn de vi møtte.

Men om det som vi slik møtte og lærte i den skole vi gikk, kan synes magert og mangelfullt på mange vis, så kom da de av oss som kom til andre skoler, videre på det grunnlag vi sto og med de kunnskaper vi tross alt hadde. Og det er vel trolig at også våre nye klassekamerater hadde fått omtrent den samme opplæring som vi fikk på Hommelvik skole i åra 1939 til 1946.

IDRETTSLEIK

Skoledagen var inndelt i timer å 45 min., med friminutter imellom på 10 min. og med langfriminutt da vi spiste. Siden var det ut til leik i skolegården som vi må si var stor og rommelig.

«Å slå ball» var den mest populære leiken. Min far fortalte at han hadde lært et reglement for den hos vår olympier Helge Løvland som i alle år agiterte nettopp for denne «Langballen» som den ble kalt, men da han kom til Vika, fantes det der et enklere og mer lett forklarlig reglement som var langt å foretrekke. Jeg vet ikke om jeg husker alle detaljer, men noen sitter som spikret fast: Først ble de to velgerne pekt ut. Ved hjelp av balltreet avgjorde de hvem som skulle velge lag først og hvem som skulle være ute og inne. Klokker som skulle «gi opp» ballen som skulle slås, ble utpekt som en meget viktig person. Hver på innelaget hadde ett slag, og de som slo over utemålet, fikk ett poeng for slag. Sistemann hadde tre slag. De som hadde løpt fram og tilbake, fikk ett poeng for løp og fikk slå på ny som ved starten og i den rekkefølge de kom inn. Hvis noen slo over gjerdet mot vest, var det forbudt å løpe, og hvis det skjedde tre ganger, byttet laga ut — inn.

De som tok imot en slått ball på utepartiet, fikk ett poeng for lyr, og tre lyrer gjorde at utepartiet byttet til inneparti. Inn kom de også hvis alle kom seg inn på mål, enten inne- eller ute-målet uten å bli stukket, etterat en av dem hadde greidd å stikke en som løp for innelaget. Slik stikking ga ett poeng pluss for laget som stakk og ett minus for det som ble stukket. Det laget som hadde flest poeng til slutt, vant hvis forskjellen var større enn ti. Mindre var uavgjort. Balltreet var relativt langt og tynt og gjerne litt tungt lengst nede. Ballen skulle være liten og tung og kompakt og med god sprett. Med dette utstyret ble det slått ganske langt

i følge det som blir fortalt, og en var ikke respektert før en slo så langt som vannposten ved trappa på gammelskolen. Og hvis det gikk en rute under leiken, var det langspleis på glass til en ny som vi ba vaktmester Evensen om å sette i.

Slåball var stort sett den kroppsøving vi fikk. Rett nok hadde vi en skidag hver vinter hvor hopprennet for guttene var det virkelige høydepunktet. Jenteidretten var ikke kommet i siget enda da. Dertil var vi i landsmålestokk tidlig ute med prøver for Folkeskolens idrettsmerke takket være foregangsmenn i lærerkollegiet. Prøvene var nok også de bare for gutter, og de hadde noe andre krav som dels var strengere enn dagens. Bl.a. var ikke kast med stor ball kommet med på programmet. I stedet var det armhevninger i bom, opp så en kunne se over, så helt ned før neste hevning, så mange ganger som kravet var. Dette foregikk i stigen som sto rett utafor lærerrommet. Og jeg husker spesielt da Kristian som var et år eldre enn de andre, skulle greie 16 ganger, noe han nok hadde trent hardt på. Hele skolen sto og heiet da han var i gang mens hele stigen ristet helt opp til takrenna over 3. etasje, og han klarte kravet med glans og fikk sitt gullmerke til applaus.

Det har alltid vært hyggelig å møte gamle kjente og minnes gamle hendinger og episoder. Og når vi husker karrige kår i de harde 30-åra og ser tilbake på vår egen skolegang da, ser vi at det har gått framover. Barneskolen har fått sitt tilbygg på Venn-reina der vi sparka fotball og laget is-karusell, og ungdomsskolen har fått sine prektige bygg som også omfatter svømmehall, på Marka-jalet.

Og når det gjelder skolens indre liv og dens innhold og mening, så har jeg altså gjennom et barnebarn i 3. klasse en viss kontakt med det og kan med glede konstatere at her er det skjedd en evolusjon, en utvikling som langt overgår de forhåpninger vi måtte ha hatt for bare noen få år siden. Hommelvik skole har sammen med norsk skole gjennom 125 år vokst fram til å bli en god skole og et godt tilbud til de unge som her kan utvikle sine evner og anlegg og lære både kunnskaper og ferdigheter.

Vi misunner ikke Johannes og kameratene hans dette. Tvert om er vi glade på deres vegne over at de kan få gå i en skole som gir et langt rikere tilbud enn det vi fikk. Kunnskap er makt, heter det, og her ved vår 125 år gamle skole rike muligheter til å skaffe seg slik kunnskap, utvikle sine evner og muligheter og legge et godt grunnlag for sitt seinere liv.

Og vi takker vår gamle skole for alt den har gitt og fortsatt gir årskull på årskull med elever, og ønsker den lykke til i åra som kommer.

LITI’ OM SKOLENS UTVIKLING FRA 1945

Av Thorleif Bratvold

I sitt møte 6. april 1956 vedtok Malvik skolestyre å bygge en paviljong ved Hommelvik skole, med 3 klasserom for småskolen under forutsetning av at daværende realskole fikk overta hele gammelskolen. Som byggenemnd ble valgt: Martin Øren, Leif Halse, Robert Granaas, Oddmund Rykkvin, Sverre Thors­haug og Signe Svingen.

I 1958 ble finansieringsplanen for paviljongbygget vedtatt, med en totalkost­nad på kr. 271.666,—.

For at gammelskolen fortsatt skulle tjene som skolelokaler for realskolen, ble det i 1959 besluttet å foreta en del ominnredningsarbeider på denne, og kostnadene beløp seg til ca. kr. 60.000,—.

Gammelskolen huste så realskolen helt fram til 1968 da ungdomsskolen sto ferdig på Marken i Hommelvik.

Etter at barneskolen fra 1968 har fått disponere sine egne lokaler fullt ut, har en stadig vært opptatt av å ominnrede og pusse opp lokalitetene, i første rekke da på gammelskolen og i hovedbygget. Der er blitt lagt golvbelegg i samtlige klasserom, ganger, korridorer og trapper. Videre er det lagt isolasjon både i vegger og tak på samtlige klasserom. Vinduer er blitt skiftet overalt, og samtlige klasserom i begge disse bygninger er blitt malt og pusset helt opp. Ei tid var det på tale å rive taket på hovedbygningen og fjerne 3. etasje på denne. Heldigvis var det vanskelig å få noen til å ta på seg dette arbeidet, og seinere ble det lagt fram nye planer som gikk ut på at 3. etasje skulle beholdes fortsatt, men at denne skulle ominnredes til lærerrom, kontor- og administrasjonslokaler. Disse planer ble vedtatt i samtlige rådsorganer ved skolen, av skolestyre, formannskap og kommunestyre, og 1. desember 1980 kunne en ta i bruk rommelige og trivelige kontorlokaler, samt lærerrom i skolens 3. etasje. De fremtidige arbeider ved skolen går ut på fullstendig oppussing av paviljongen, samt planting på og omkring skolegården, slik at også denne skal kunne bli triveligere i framtida.

I løpet av siste skoleår er det blitt innredet filmrom i kjelleren i paviljongen, og her har elevene dekorert veggene med motiv «Fra havets bunn» — et konkret resultat av de såkalte aktivitetsdagene våren 1980.

Hovedbygningen er nylig blitt malt utvendig, samtidig som den har fått nytt tak og nye takrenner.

I løpet av de siste 10 årene er det brukt store summer for å gjøre skolebygnin­gene så trivelige som mulig både innvendig og utvendig. Men dette har vært nødvendig. I tida fra 1945 og fram til 1965 ble det hvert år brukt et beskjedent beløp til det aller mest nødvendige vedlikehold. Etter hvert ble bygningene mer og mer nedslitt, og en måtte foreta ominnredninger og hovedoppussing overalt. Ved 125-årsjubileet kan vi, både elever og lærere sammen, glede oss over å ha trivelige skolelokaler. Alt skulle ligge til rette for å kunne skape et godt miljø, der alle trives og føler seg heime.

Den generelle lærermangel i tida etter krigen har også virket inn på

lærersituasjonen ved vår skole. Det har til dels vært stort skifte i lærerstaben, og dette har sikkert hatt uheldige følger for elever som gjennom sin skoletid har hatt opptil 15-20 forskjellige lærere på folkeskolen. Etter hvert som det har blitt utdannet flere lærere har situasjonen bedret seg betraktelig, og i dag har skolen en stor stab av unge lærere, hvorav flere tilhører bygda og fortsatt akter å slå seg til ro her.

Ved 125-årsjubileet har skolen ca. 380 elever og ca. 20 lærere. De nye skoleplanene gir skolen muligheter til å tilby elevene såkalte valgfag på enkelte klassetrinn. Ved skolen vår har elevene i 4. og 5. klasse de siste årene hatt muligheter til valgfag, som f.eks. folkeviseleik, drama, musikk, svømming og kroppsøving, heimkunnskap, sløydforming, tekstilforming, natur og miljøvern og fluebinding. Dette at elevene selv har fått være med å velge fag, har vært svært populært.

Våren 1980 startet det blant skolens lærerpersonale et kursopplegg, der hovedhensikten var at lærerne skulle lære seg å samarbeide mer enn de hadde gjort tidligere. Dette har vist seg å være meget vellykket, og oppslutningen til dette kurset har vært 100 prosent. Psykolog Leiv Moksnes ved PPD-kontoret har vært en dyktig og inspirerende leder av denne kursvirksomheten. Til neste skoleår er vår skole tatt ut til å være med på kursopplegget «Miljø og ledelse» — et kurs i organisasjonsutvikling som er lagt opp av Skoledirektøren i Sør-Trøndelag, og en stiller store forventninger til dette.

Skolen har også et foreldrelag/foreldreråd, som til dels har arbeidet meget bra, men oppslutningen til møtene har vært sterkt varierende gjennom årene. Mange emner er her tatt opp til drøfting gjennom foredrag og diskusjoner. Nåværende formann i foreldrerådet er Olav Svendsen.

De fleste klassene ved skolen har valgt klassekontakter. Hovedhensikten med disse er at de skal være til hjelp for lærerne og klassen når det måtte være behov for det, som f.eks. ved arrangering av turer, elevmøter og elevfester. Flere av skolens elever er medlemmer i Hommelvik Juniorkorps, korpset har ellers ingen direkte tilknytning til skolen, men drives av Hommelvik Musikkorps.

Hommelvik skolekor og Hommelvik skoles aspirantkor drives av et styre, der bl.a. korforeningen og skolen er representert, og likeledes foreldrene. Mange av skolens elever, særlig da blant jentene, deltar ivrig i sangen på sin fritid. Takket være foreldrerådets innsats har skolen fått anskaffet både piano og TV, noe vi er svært takknemlige over.

Samarbeidet mellom skolen og foreldrene har vært meget godt gjennom årene, og en kan blant foreldrene merke en stadig økende interesse på dette felt. A drive skole i våre dager er ikke noe enkeltmannsverk. Dersom gjerningen skal lykkes, må det alltid være et godt og nært samarbeid mellom lærere, elever og foreldre. Sammen må vi dra lasset, og sammen må vi løse oppgavene som ligger foran oss!

I de siste årene har skolens administrasjon brukt mye tid og krefter på å gjøre skolens lokaliteter så trivelige som mulig. Måtte det lykkes for oss i framtida å satse mer på, skolens indre liv. Det er viktig med en fin ramme omkring, men vi må aldri glemme det som er inne i ramma!

 

Bilde av skolens lærere i jubileumsåret.
  1. Rekke f.v: Geir Widerøe, Jan Ragnar Setsaas, Thorleif Bratvold, Terje Dragvoll, og Tor Widding Jensen
  2. Rekke f.v: Tove Kvamseng, Anne Grete Larsen, Mary Kvidal, Turid Gjøl Haug, Siri Pettersen, Marith Skogmo, Astrid Binde
  3. Rekke f.v: Elisabeth Mjaavatn, Guri Ulstad, Solveig Holberg Dahl, Anne Mette Snustad
  4. Rekke f.v: Heidi Sandstad, Brit Bonaunet Thoresen, Aud Molde Spets.
  5. Rekke f.v: Jorunn Thunem og Eli Brøseth.

LÆRERE PÅ HOMMELVIK SKOLE

Følgende personer har vært lærer på Hommelvik minst 1 år:

Voldset, Johan Peter Ansnæs,
Sivertsen, Jon
Iversen, Kristian
Størvold, Andrea
Reitan, Marit
Berg, Johan 0.
Røstad, Ole A.
Høvik, Kristian
Fandrem, Sigrid
Aarset, Per
Bertheussen, Anna
Brøndbo, Olav
Heir, Borghild
Arntsen, Finn Arnljot
Askjem, Astrid
Barbala, Helen
Barø, Erna Helene
Bjørvig, Elsa Berg
Røndbo, Bergljot
Djupdal, Lars
Edvardsen, Anne Margrethe
Eidshaug, Ing
Ellingbø, Thorleif
Fjæran, Bjørg
Forseth, Åsta
Fossum, Even
Gjervan, Dagrun
Grande, Sigrid
Hagen, Birthe Helene
Halse, Leif
Hjelsvold, Anne
Hoffmann, Gunhild
Hofstad, Brit
Husby, Hans L.
Iversen, Jens Petter
Ivers’en, Margrethe
Jenssen, Karen Agnethe
Jøssing, Agnes
Jøssing, Erling

Kajanus, Astrid
Kallset, Knut
Kallset, Per
Kjøsnes, Halldor
Kosberg, Kjellrun Li
Kvaal, Leif
Kaarbø Reidunn
Malvik, Pål
Molde, Klaus
Myhre, Magnhild
Nilsen, Steinar
Nykkelmo, May Sissel
Olsen, Jorunn
Petersson, Nina
Rabås, Berit
Maske
Rian, Unni
Rist, Brit
Ryan, Jon
Rønsberg, Nils Ivar
Røsæg, Eli
Sagevik, Harald
Sandrød, Kjersti
Sjølie, Gerd
Snekvik, Rannveig Straume
Solstad, Diana Faye
Størdal, Eiliv
Sæther, Ruth Hindrum
Ulvund, Nils
Valsø, Grete Karin
Vrålstad, Johanne
Wang-Hansen, Liv
Ward, Bjørn
Ward, Ragnhild
Wiig, Ingrid Ygre
Aanonlie, Anne Marie
Aalstedt, Finn

Skolen har hatt følgende skolestyrere/rektorer:

Per Aarset — 1911—

Knut Kallset — fram til 1953

Leif Halse — 1953-1963

Thorleif Bratvold — 1963-1981

Vaktmestere:

Johan Evensen — 1924-1951 Henry Røsæg — 1951-1977 Ivar Bjørkli — 1977—

Andre tilsatte i jubileumsåret:

Kirsten Byberg, reingjøringsassistent Solveig Bye, kontordame

Magnhild Haukeberg, reingjøringsassistent Mary Martinsen, reingjøringsassistent Gjertrud Thoresen, reingjøringsassistent

Hommelvik skole

Hommelvik skole, der går jeg.
Det er en ære for deg og meg.
Skolen er gammel
som mose på tre,
men den er bra nok for det.

Åse Røkkum

 

Til Hommelvik skoles

125-års jubileum

Vi hedrer deg Hommelvik skole i dag.
Et jubileum vi feire skal.
Tenk at 125 år er gått,
siden den gang du åpnet—-
så stolt og så flott.

Men tiden den flyr,
så forandret alt blir.
Du pyntes og males og alt blir som nytt.
Men tenk om du kunne få være som før.
Men tiden forandres og du med den gjør.

Til slutt vil vi ønske deg lykke til,
i mange, mange år ennå
bruke deg vi vil.
Hurra, for vår skole, vi roper i kor.
Ta vare på fortidens minne.

Inga Berg

Søk