Salutt for Norge!

En Artikkel skrevet og levert av: Rainer Benjamin Hoppe.
(Tilrettelagt for Web av HHV Bilet over viser «Berlin» desarmert og internert på Hommelvik..)
Alle bildene er lagt til fra HHV sitt bildearkiv.

Den vellykkede interneringen av hjelpekrysseren „Berlin“ i Trøndelag (1914-1919)

Den 16.11.1914 snek seg den tyske hjelpekrysseren «Berlin» forbi nøytralitetsvakten på Agdenes, seilte til Trondheim og vekket byen med 21 skudd salutt. Norges nøytralitet ble grovt krenket, og skipet straks desarmert og internert på Hommelvik. Men hva skulle man gjøre med et mannskap på rundt 450 menn? Historien om «Berlin» begynner med beretningen om båten og dens krigstokt, fortsetter med problematikken rundt norsk nøytralitetspolitikk under den første verdenskrigen og forteller så interneringens historie samt de ringvirkningene som oppsto i «Berlin»’s mektige kjølvann.

En knippe av mannskapet på Berlin, Offiserer og underoffiserer i front

I nattens ly og mørke

Innseilingen av hjelpekrysseren «Berlin» inn til Trondheimsleia og videre til krigshavn Trondheim natten fra 15. til 16. november 1914 var en svært risikabel sak. Ikke på grunn av nautiske problemer; det nøytrale Norge hadde ikke slukket fyrlyktene. Slik kunne båten seile direkte til Halten fyr, som «Berlin» passerte kl. 01.55. Deretter gikk reisen gjennom Frohavet sørvest mot Tarva og videre sør til Kråkvåg. Farvannet er ganske bredt, men på grunn av holmer og skjær ikke helt uproblematisk. I de kraftige snøbygene måtte skipet stoppe flere ganger. Ved Kråkvåg kom båten inn i den trygge Trondheimsleia og seilte mot øst.[1] Det var nå det gjaldt: ved innseilingen inn i Trondheimsfjorden måtte det tyske krigsskipet passere den norske nøytralitetsvakten ved Agdenes. Siden krigsskipet tilhørte en krigførende nasjon, hadde den generelt ikke lov til å anløpe Norge og særlig ikke en krigshavn som Trondheim. Agdenes festninger kunne lett ha stoppet «Berlin» med sine kanonstillinger ved Brettingen, Hysnes og Hambora, til sammen 16 kanoner av ulike kaliber. Men den hvitmalte 17.000-tonneren med en lengde på rundt 180 meter og høyde på 60 meter – en vegg av et skip! – passerte Agdenes ubemerket. Det ble aldri fullstendig oppklart hvordan dette kunne skje, men en ting er sikkert: Været var med «Berlin». Som sagt snødde det en del, noe som satte festningens lyskaster ut av spill; og på grunn av nymåne var det bekmørkt. I tillegg blåste det kraftig, slik at bølgegangen gjorde det umulig å bruke den lille patruljebåten festningen hadde til rådighet.[2]

Det var egentlig ikke «Berlin»’s frekke seilas som utviklet seg til en skandale de neste ukene. Verre var det, at «Berlin»’s innseiling indirekte ble begunstiget av Forsvarsdepartementets egen politikk. I undersøkelsene som var rettet mot Agdenes’ kommandant major Ørstad, prøvde den nokså selvbeviste forsvarsminister Holtfodt, som ledet avhøret av Ørstad personlig, å velte hele skylden på majoren. Det lyktes ikke. I kritiske presseartikler og et parlamentarisk nachspiel, den såkalte Ørstad-affæren,[3] kom det frem, at man ikke bare hadde avslått Agdenes’ kommandantens ønske om større patruljebåter, men tvertimot hadde redusert deres antall til en. Forsvarsdepartementet hadde også oppfordret festningene til å bruke lyskastere minst mulig; man skulle spare på de kostbare kullbrikkene. Men verst av alt var, at Norges troverdighet som nøytral nasjon nå sto på spill. Skipets uhindrede adgang til Trondheim viste tydelig at nøytralitetsplikten ikke ble tilstrekkelig fulgt opp. Dette kunne, særlig i forhold til Storbritannia ha fått fatale følger for Norge, som f. eks. reduksjon eller utsettelse av de livsviktige britiske kull-leveringene, minelegging av norske havner og farvann eller provosert til og med en engelsk invasjon i Sør-Norge.[4] Den britiske admiraliteten var uansett konstant mistroisk overfor Norge og lurte på om tyske ubåter ikke brukte Norge som en base for sine aktiviteter i Nordsjøen. Disse hadde tilføyd den britiske marinen betraktelige tap. Derfor var «Berlin»’s innseiling ekstra problematisk for Norge. Men hva slags båt hadde egentlig sneket seg inn i Trondheimsfjorden, og hvor kom den fra?

Keiserens pirater

Etter at «Berlin» hadde passert Agdenes festninger, seilte hjelpekrysseren direkte til Trondheim; kl. 08.20 falt ankeret ved Munkholmen. Mannskapet var lettet over at den anstrengende ferden var slutt, og noen beskrev det første møte med byen Trondheim med nesten poetiske ord: «en liten havneby, som strekker seg langs en snødekket bakke og viser et pent syn.»[5] Siden Trondheim var krigshavn, avfyrte «Berlin» 21 skudd salutt for det norske flagget. Forvirringen på land må ha vært formidabel, og det tok lang tid før man klarte å svare på denne salutten. Forvirringen skyldtes sannsynligvis ikke bare salutten, men også det faktum at den ble avfyrt fra et stort passasjerskip. «Berlin» tilhørte før krigen rederiet Norddeutscher Lloyd, ble bygd i 1908/9 og hadde betjent atlanterhavsruten Genova – New York. Ved krigsutbruddet i august 1914 ble den toppmoderne «Zweischrauben-Salondampfer» rekvirert av den keiserlige marinen og utrustet til å tjene som hjelpekrysser og minelegger.

Hjelpekryssere var en ny type krigsskip som opprinnelig hadde blitt utviklet av den russiske marinen.[6] Handelsskip ble utrustet med artilleri, slik at russerne under Krim-krigen hadde «noe», som de kunne sette inn mot den mektige britiske marinen. Skipene kom heldigvis aldri til innsats. Derimot tok den britiske marinen opp ideen og systematiserte den. På nybygde, hurtiggående passasjerdampere ble blant annet dekkene forsterket, slik at båtene ved krigsutbrudd kunne utrustes med lett skipsartilleri. De britiske hjelpekrysserne skulle bare overta defensive oppgaver og hjelpetjenester, f. eks. overvåke egen kyst og sperre farvann. I den tyske marineledelsen ble innsatsen av store passasjerbåter som hjelpekryssere og mineleggere også diskutert og fulgt opp.[7] Deres konsept var et annet: de tyske skipene skulle hovedsaklig føre handelskrig mot fiendtlig, kommersiell båttrafikk eller nøytrale båter som transporterte gods for fienden, såkalt krigskontrabande. Tyske hjelpekryssere skulle – kamuflert som et skip fra en nøytral nasjon – jage handelsskip på de syv verdenshav. Disse skulle stoppes med et varselsskudd og hjelpekrysseren måtte da avsløre sin sanne identitet ved å sette flagg. Viste det seg at vedkommende handelsskip ikke førte kontrabande eller tilhørte fienden, kunne den fortsette sin ferd. Ellers ble båten senket eller tatt som prise og sendt til Tyskland eller et nøytralt land for å selge lasten. Men det tyske konseptet viste seg allerede i den første fasen av verdenskrigen å være feil, med få unntak. Notorisk kullmangel gjorde de store passasjerskipene sårbare, og dessuten var de lett gjenkjennbare. I mars 1915 var alle de fem tyske hjelpekrysserne satt ut av spill.[8]

Kortreist: «Berlin»’s krigsferd

Dette gjaldt også for «Berlin», som nå ankret fredelig foran Trondheim og snart ble voktet av den norske panserkrysseren «Harald Haarfagre». Hjelpekrysseren hadde gjort flere forsøk på å bryte gjennom den engelske blokaden og kom seg den 16.10.1914 endelig ut av Nordsjøen til sitt første og eneste krigstokt. Om bord befant det seg 200 miner, som var lagret ubeskyttet, dvs. upansret på mellomdekket, hvor man hadde fjernet lugarene til 3. klasse-passasjerene. De høyeksplosive og tunge minene senket ikke bare skipets hastighet til 16,5 knop, men også mannskapenes moral. Den ellers meget patriotiske matrosen Rudolf Kämmerer noterte pessimistisk i sin dagbok: «I dag kjørte vi med 30 offiserer og 438 mannskaper fra Bremerhaven antagelig «auf Nimmerwiedersehen».»[9]

«Berlin» seilte under kommando av kommandør Pfundheller som hadde vært kommandør på den lette krysseren «Danzig» fra 1910 til 1912. Farten gikk nordvest mot Island, men så snudde Pfundheller og seilte sørvest i retning Skottland. Innsatsordrens pkt. 1 lød på å minelegge Firth of Clyde, skipsinnløpet til Glasgow. Da dette etter Pfundhellers mening viste seg å være meget risikabelt, ble minene lagt ved Tory Island, på nordvestkysten av Irland, en viktig innseilingsrute til Liverpool og Glasgow. Første offer for minene var et handelsskip, «Manchester Commerce», som sank den 26.10. Og en dag senere gikk det britiske slagskipet «Audacious» på en av minene; et av de mest moderne slagskipene og stoltheten til den britiske Grand fleet gikk tapt.[10]

På dette tidspunktet befant «Berlin» seg allerede mellom Island og Grønland, hvor man overhalte kjelene. Ordrens pkt. 2 gikk ut på å ødelegge de britiske og franske fiskeflåtene foran Island. Været ble i midlertidig så dårlig at sannsynligheten for å treffe fiskebåtene var meget liten. Derfor gikk Pfundheller direkte over til oppdragets pkt. 3, å føre handelskrig mot skipstrafikken mellom Arkhangelsk og Storbritannia. Det er merkelig fordi kommandør Pfundheller visste at handelsskipstrafikken fra Arkhangelsk ble innstilt mot slutten av oktober; det står i hans innsatsordre.[11] Allikevel seilte «Berlin» nesten helt frem til den russiske byen og krysset senere frem og tilbake ved Nordkapp og i Norskehavet, selvfølgelig uten å sikte på noen handelsskip. Selv om de hadde siktet på noen, gjorde det stormfulle været det umulig å fire ned en båt for å kontrollere et handelsskip. Så måtte «Berlin» flykte fra det som man mente var en engelsk krysser. Etter rundt to uker begynte situasjonen å bli prekær, fordi «Berlin» fortsatt ikke kunne drive handelskrig, men begynte istedenfor å gå tom for kull, mat og vann. Det var på grunn av denne situasjonen at kommandør Pfundheller bestemte seg for å bryte den norske nøytraliteten.

Etter folkeretten kan et krigsskip fra krigførende nasjoner bare søke nødhavn i et nøytralt land hvis det har kommet i havsnød eller det foreligger en annen, minst like rimelige grunn, som for eksempel en defekt maskin eller mangel på kull, mat eller vann. Oppholdet er da begrenset til 24 timer; blir skipet lengre, må det interneres. «Berlin» var hverken i havsnød eller ikke manøvreringsdyktig, selv om skipets kjeler angivelig måtte overhales. Båten begynte å gå tom for kull, men det hadde vært fullt mulig å komme seg tilbake til Tyskland ifølge en av skipets offiserer.[12] Pfundheller oppga at båten hadde kull for 2.000 sm om bord, og sjøveien fra Trondheim til Hamburg måler bare ca. 800 sm. Det vil si at «Berlin» hadde en reserve på hele 150 % for å unnvike fienden, kjøre sikksakk-kurs eller annet. Ifølge skipets maskinsjef var kjelene og maskinen heller ikke i så dårlig stand.[13] Men kommandør Pfundheller så annerledes på det. I skipets loggbok skrev han, at kullforrådet og en del «rusk i maskinen» gjorde at «Berlin» ikke kunne gå med full hastighet og at den ikke kunne kjøre de evt. nødvendige unnamanøvrene.[14]

Den tyske admiraliteten hadde på dette tidspunktet ikke hørt noe fra «Berlin» på omtrent en måneds tid, og man hadde avskrevet båten. Etter å ha kommet til Trondheim, sendte Pfundheller en meget kortfattet redegjørelse for reisen. Admiraliteten svarte med en rekke spørsmål: etter kullforrådet (Pfundheller: for 2.000 sjømil), hvorfor maskinen var i så dårlig stand (Pfundheller: sterkt forurenset og mindre lekkasjer), hvor hurtig båten seilte da man besluttet å anløpe Trondheim (17 sjømil) og hvorfor kommandanten ikke hadde protestert mot desarmeringen og krevd en lengere frist for reparasjoner. Svaret er interessant: «Ikke nedlagt protest fordi ankomsten etter gjennomføring av kjelenes reparasjon ville ha blitt kjent, og et gjennombrudd dermed sjanseløst.»[15] Med andre ord: britiske krigsskip ville ha ventet på «Berlin» utenfor den trønderske kysten. Båten måtte bare bli i Trondheim.

I bildet passer også det faktum, at Pfundheller aksepterte interneringen nesten uten protest, noe den tyske ambassaden bekreftet ovenfor utenriksministeriet i Berlin.[16] I en intern marinerapport ble han sterkt kritisert for akkurat dette, men også for hele gjennomføringen av oppdraget. Man anmerket kommandør Pfundheller’s «atskillige nervøsitet», som førte til skipets ville sikksakk-kurs og stadige unnamanøvre. Mineleggingen ble heller ikke nådig bedømt, fordi Pfundheller ikke en gang hadde prøvd å kaste minene på Firth of Clyde. Oppsumeringen var entydig: «Operasjonen er mislykket. Kommandanten har ikke løst oppgaven han ble satt til. En overdreven engstelse, som lammet enhver energi hindret ethvert forsøk på å gjennomføre oppgavene. Den samme engstelsen gjorde at han la opp et brukbart skip i en nøytral havn, uten å gjøre et eneste forsøk på å overføre skipet til hjemlandet og på denne måten bevare det for krigføringen.»[17]

Rapportens harde dom og hans egne offiserers kritiske anmerkninger skadet ikke kommandør Pfundheller som senere ble admiral i den tyske marinen. Kommandøren kunne dessuten påberope seg på sin innsatsordre, som åpnet for internering i et nøytralt land: „Etter å ha utført oppgavene i 1) og 2) skal De ved å utnytte gode værforhold prøve å komme hjem. Lykkes det ikke, skal De legge opp [skipet] i en egnet nøytral havn, hvis mulig i en norsk, svensk eller dansk havn, som såvidt mulig har en jernbaneforbindelse.“[18] Dette var nesten en blankosjekk for interneringen. Men Pfundheller hadde også en helt annen grunn for å bruke denne sjekken. Etter den stormfulle og nervepirrende reisen var han svært syk og ble allerede den 23.11.1914 overført til St. Elisabeth-Hospital i Trondheim.[19] Skulle kommandøren på den andre side, og mot all formodning ha trodd at Norge ikke tok nøytralitetsvernet bokstavelig og at man ikke tolket reglene så strengt, så hadde han i hvert fall tatt grundig feil. Men hvorfor ble reglene rundt nøytraliteten tolket så strengt?

Norge viser handlekraft ovenfor Storbritannia og ryktemakeri – hvorfor «Brandenburg» og «Berlin» måtte interneres[20]

Siden 1905 hadde den norske nøytraliteten utviklet seg på bakgrunn av de økende spenninger mellom Storbritannia og Tyskland. Norge selv var delt i sin sympati: mens store deler av den unge nasjonens økonomi var bundet opp mot Storbritanna, fantes det sterke bånd til Tyskland innenfor teknologi, kunst, arkitektur og høyere utdanning. I en slik «double bound»-situasjon og innklemt mellom to stormakter, ble den norske utenrikspolitikken en slags balansegang. Derfor var det meget viktig, at de europeiske stormaktene med integritetstraktaten fra 1907 garanterte Norges territoriale integritet – i fredstid. Da den første verdenskrigen brøt ut og kampen om kontrollen over Nordsjøen var i gang, var denne integriteten langt fra å være sikret. Engelsk som tysk militæret vurderte faktisk en invasjon i Norge, men sannsynligheten for noe slikt var ikke særlig reell.[21]

Norge hadde fulgt opp nøytraliteten sin med «Flåteplanen av 1912», en relativ stor ekstrabevilgning til forsvaret og særlig til marinen. Nøytralitet som folkerettslig prinsipp og forpliktelse til upartiiskhet, måtte også i praksis kunne oppfylles av forsvaret, det vil si i en krigssituasjon. Dette gjaldt spesielt for et av de mest problematiske områdene i det komplekse, men uprøvde internasjonale lovverket rundt nøytraliteten, Haag-konvensjonen fra 1907 og London-erklæringen av 1908/09. Her finnes det klare regler for den aktive og/eller passive bruken av nøytrale farvann av skip til krigsførende nasjoner. Som nevnt ovenfor, kunne et krigsskip ligge lengre i nøytral havn for å søke ly eller gjennomføre nødvendige reperasjoner. I tillegg bestemte artikkel 19: «If, in accordance with the law of the neutral Power, the ships are not supplied with coal within twenty-four hours of their arrival, the permissible duration of their stay is extended by twenty-four hours.»[22] Det fantes med andre ord et folkerettslig grunnlag for å tillate «Berlin» de nødvendige reparasjoner og overtakelse av kull utover 24 timer. At Norge ikke valgte folkerettens relativt store handlingsrom for å forlenge interneringen, kan ses på som et uttrykk for man vil prioritere: å rette opp i denne direkte utfordringen av nøytraliteten.[23] Og dermed også blidgjøre Storbritannia.

Under den første verdenskrigen overvåket Storbritannia nøye de norske havnene og all skipstraffik langs kysten. Selvfølgelig forlangte man straks at «Berlin» skulle interneres. For å få gjennomslag for sitt krav satte den britiske konsulen i Trondheim, ambassaden i Oslo og selveste admiraliteten i gang et – med dagens øyne – nesten hysterisk ryktemakeri. Den britiske admiraliteten mente at «Berlin» kunne fungere som en forsyningsbåt for de fryktete tyske ubåter.[24] Dette ryktemakeriet hadde nådd et høydepunkt i Trondheim allerede et par uker før «Berlin»’s innseiling. Passasjerskipet «Brandenburg», som også tilhørte Norddeutscher Lloyd, hadde den 06.09.1914 kommet til Trondheim. Uten å snike seg forbi Agdenes, fordi det «som fremmed Kofardiskip [=handelsskip] og som saadant hadde det rett til aa passere [Agdenes].» [25] Båten kom fra Philadelphia med 5.000 t kull og skulle seile videre til Bremen.[26] Den britiske konsulen i Trondheim mente at det var svært mistenkelig, at «Brandenburg» tok store mengder ferskvann ombord i Trondheim og det fikk et nytt mannskap av menn i vernepliktig alder. Ikke nok med det: han mente også, at det kunne ligge miner gjemt under kullet. Den britiske ambassaden forlangte en inspeksjon av båten, noe de norske militærmyndighetene gjennomførte – uten å finne noe mistenkelig. Samtidig ble «Brandenburg» satt i forbindelse med forberedelsene til et anti-engelsk opprør i Irland, som Tyskland ville støtte med våpen. Nå mente britene at «Brandenburg» kunne seile tilbake til Irland for å levere våpnene. Båten ble gjennomsøkt på nytt, igjen uten resultat; mistanken ble ikke bekreftet.[27] Allikevel ble båten internert på grunn av britisk press. Den største delen av besetningen og kapteinen kunne reise hjem til Tyskland.[28] Dette var ikke mulig for mannskapet på krigsskipet «Berlin», som ble internert «med mann og mus».

Udramatisk desarmering – men hva gjør man så med en 17.000-tonner og nesten 500 menn?[29]

Desarmeringen av hjelpekrysseren omfattet demonteringen av sentrale maskindeler (røkrørene), telegrafi og kanonens sluttstykker, slik at båten hverken kunne rømme, skyte eller sende. Alt foregikk helt udramatisk, noe som gjenspeiler kommandør Pfundhellers siste innførsel i «Berlin»’s loggbok:

„kl. 9.20: 24-timers-fristen utløper uten at de annonserte representantene for regjeringen har kommet om bord. De kommer kl 09.20 på langsiden med en torpedobåt. Jeg forklarer, at reparasjoner ikke lønner seg, at skipet må legges opp. Jeg blir gjort kjent med betingelsene (se vedlegg). En kommisjon blir værende ombord til desarmeringen av artilleriet er avsluttet. Hele ammunisjonen og [offiserenes] pistoler forblir ombord.

kl. 3.00 [= kl. 15]: Desarmeringen er avsluttet bortsett fra maskinen. Kommisjonen begir seg i land med torpedobåten. Signering av æresord om at man ikke forlater landet uten tillatelse ble avvist av meg og hele offiserskorpset.

Avluttet, Trondhjem, den 17. november 1917. Pfundheller, kommandør.[30]

Ifølge folkeretten var Norge nå forpliktet til å bevokte båten og mannskapet. Problemet var at det hverken fantes retningslinjer for eller praktiske erfaringer med internering. Dermed fikk både den norske regjeringen og militæret et dobbelt problem. For det første skulle Norge med gjennomføringen av interneringen vise, at landet var fullkomment nøytralt, slik at hverken Storbritannia eller Tyskland, hver på sin måte, kunne bruke «Berlin»-affæren som et påskudd til å innskrenke Norges nøytralpolitiske handlingsrom. Med henblikk på Storbritannia var dette foreløbig et mindre problem; hjelpekrysseren ble jo internert. Men man lyktes også med den tyske siden. I et telegramm meldte den tyske ambassaden den 21.11.1914, at «desarmeringen hadde blitt foretatt av de norske myndighetene på en hensynsfull måte.»[31] Til og med det ultrakonservative bladet «Deutsche Zeitung» bekreftet at interneringen hadde «foregått på korrekt måte.»[32]

Det andre problemet var mer komplisert og langvarig: Hvordan kunne man gjøre oppholdet for mannskapet så friksjonsfritt som mulig samtidig som man måtte passe på dem? De var ingen krigsfanger, bare internerte, som det norske militæret måtte vokte, men ikke fengsle. Det fantes ikke noe regelverk for dette, slik at man måtte utvikle reglene «underveis». Først og fremst ville man unngå situasjoner som i Nederland, hvor de belgiske internerte høsten 1914 hadde gjort opprør og blitt skutt av de nederlandske vaktmannskapene.[33] I Norge var utgangspunktet for «Berlin»’s menn nokså gunstige. Mennene måtte ikke flytte til en elendig brakkeleir, men kunne forbli på båten, dvs. i sine vante omgivelser. I tillegg forble de under tysk kommando. Det betyr at mannskapet ombord stort sett var sin egen herre.

Boligforholdene for mannskapet var preget av skipets originale oppgave: å transportere passasjerer på tre klasser mellom Europa og USA. Skipets innredning gjenspeilte klasseskillet mellom passasjerene og senere, på samme måte, den herskende miltære rangorden ombord.[34] På øverste promenadedekk residerte skipskommandoen og offiserskorpset hadde innlosjert seg i de meget luksuriøse 1.klasse-lugarene – nesten hver av dem med eget badeværelse. Et dekk under, i 2.klasse-lugarene, holdt underoffiserene til. Mannskapene derimot, måtte ta til takke med emigrantsove- og spiserommene på mellomdekket. 3. klasse-lugarene, som egentlig skulle være deres bosted, hadde blitt fjernet for å gi plass til de 200 minene. Allikevel var dette mye bedre enn å flytte til en brakkeleir, eller enda verre, til skyttergravene.

Dessuten ble «Berlin»’s mannskaper møtt med en god del velvilje, både innenfor den norske regjeringen, i Stortinget og generelt hos folk i Trøndelag. På den andre siden fantes det en sterk mistro om tysk spionasje, både i befolkningen og på Stortinget; det var ikke bare Storbritannia som underholdt et utstrakt nett av agenter i Norge for å overvåke utenrikshandelen og særlig skipstraffiken.[35] Da den sjømilitære distriktskommandosjefen i regionen, kommandørkaptein Frisak, hadde utpekt Hommelvik som egnet ankerplass for «Berlin», meldte mistroen om tysk spionasje seg med en gang. Den 21. november 1914 ble skipet flyttet til Hommelvik. Et par dager senere protesterte en av Hommelviks «plankeadel», Høyre-mannen Peter Collett Solberg, til utenriksminister Ihlen mot innkvarteringen av «Berlin». Han mente at det var fare for industrispionasje; tyskerne kunne lett få oversikt over skipstraffiken til England, godstogforbindelsene til Sverige og videre til Russland.[36] Solbergs kritikk ble ikke tatt til følge, hverken av utenriksministeren eller av generalmajor Spørck, sjefen for den Trondhjemske brigaden og dermed den offiseren, som var ansvarlig for håndteringen av interneringen. Kritikken mot Hommelvik som interneringssted, og mistroen om tysk spionasje, stilnet aldri helt, tvert imot. Men nå, i november 1914, hadde bygda først og fremst fått en skikkelig sensasjon.

Hommelvik ble valgt som interneringsplass for «Berlin» fordi avstanden til byen Trondheim var passende, på grunn av gode togforbindelser, et relativ stort kaianlegg og tilstrekkelig vanndybde. Dessuten var forholdsvis få forberedelser nødvendig; på kaia måtte man bare støpe inn jernpæler for «Berlin»’s svære aktertrosser. Skipet kom liggende foran anker og i retningen nord-sør. Det holdt en viss avstand til land, slik at sterk vind ikke skulle presse den mot kaia. Minst like viktig var det: for å kunne vokte skipet og forhindre at de internerte flyktet. Akkurat dette bekymret man seg også for i pressen.[37] Og som vi vil se: med god grunn.

Forsyninger: mat, vann, kull – og øl!

Forsyningssituasjonen ble derimot mer komplisert; båten trengte kull, mannskapet mat og begge deler trengte vann. Skipsledelsens «intendant» kjøpte forsyningene selv inne på land. Siden Hommelviks dagligvareforretninger neppe kunne forsørge 450 mann, kom mange av varene fra Trondheim og ble levert med den lille dampbåten «Einar» eller med tog. Den første tiden måtte mannskapet hente alt på stasjonen, senere kjørte NSB godsvogna helt ned på kaia. Her ble forsyningene omlastet til «Berlin»’s åpne redningsbåter, som fungerte som traffikbåter. Om vinteren, og ved sterk vind og sjøgang, kunne dette være nokså farlig, selv om mannskapet laget en liten kran for å heise varene ned til båten. Framme ved skipet måtte alle forsyningene enten bæres opp landgangen, eller de ble heist opp med en av skipets store lossebommer. Styrmann Niebuhr bemerket lakonisk: «Verste jobben hadde mannskapet med alle ølkaggene, og det var det mange av, for øl måtte det være ombord, hvis der skulde være fred.»[38]

Lettere – i hvert fall for mannskapets vedkommede – var det å forsyne båten med vann. I den første perioden ble dette levert en gang i uka med lekteren «Øger» fra Trondhjems lekterkompani. Den løsningen ble alt for kostbar. Etter å ha kommet overens med brukseier Jenssen på Halstad gård, la mannskapene selv en vannledning fra Stavsjøen-vannreservoar ned til båten.[39]

Dessuten måtte «Berlin» forsynes med kull. Kullet var helt nødvendig for å holde dynamoen, donkeykjelen[40] og skipets dampoppvarmingssystem i gang. Akkurat som vannet ble kullet først levert med lektere, og det var akkurat like møysommelig og dyrt. Siden det meste av det norske kullet var importert fra Storbritanna, og fordi den britiske regjeringen nektet Norge å bruke britisk kull til å forsyne «Berlin», ville de norske myndighetene bruke kull fra Svalbard. Men britene la også inn protest og trusler mot dette; ethvert selskap eller individ som hjalp Tyskland og tyske skip, risikerte å bli svartelistet. Først etter skriftlige forsikringer fra både norske og engelske myndigheter ordnet kullforsyningen fra Svalbård seg til slutt. Men allerede i mai 1915 protesterte den britiske ambassadøren Findlay igjen til utenriksminister Ihlen mot kullforsyningen til «Berlin»; han forlangte en umiddelbar inspeksjon av skipet.[41] Den britiske handlemåten rundt kullforsyningen viser ikke bare hvor velinformert de britiske diplomatene var; det viser også hva slags press det norske Utenriksdepartementet, nøytralitetspolitikken og håndteringen av interneringen ble utsatt for. Og presset kom fra begge sider. Den tyske ambassaden krevde på sin side, at Svalbard-kullet måtte losses til «Berlin». Utenriksminister Ihlen måtte forsikre den tyske ambassadøren om at «Berlin» i hvert fall skulle skal få kull. Saken løste seg til slutt dithen at den norske staten fikk tak i tysk kull.[42] Fra høsten 1915 begynte tyske kullbåter å forsyne «Berlin» regelmessig. Den direkte omlastingen fra båt til båt skjedde under ekstra skjerpet norsk bevoktning. Etter avsluttet lossing ble kulldamperen meget nøye gjennomsøkt etter flyktninger. Tross alt styret med vakthold, var lossingenen kjærkommen avveksling for mannskapene i det ellers ensformige livet på «Berlin».

«Mennesket var ikke tilfreds med seg selv» – om livet om bord.[43]

«I dag [=12.12.1914] 15 grader kulde, om bord ikke en eneste varm flekk å finne. Vi frøs til og med i køien. Skipsveggen var helt dekket med rim innvendig.»[44] Skipets dampoppvarmingssystem klarte ifølge matrosen Kämmerers dagbok ikke alltid å hamle opp med de harde norske temperaturene. Allikevel var det ikke vinteren og kulden som plaget mannskapet mest, men mangelen på arbeid og oppgaver. Skipskommandoen hadde etter interneringen gått fra krigs- til fredstjeneste og klarte noenlunde å opprettholde disiplinen. Offiserene fant på nye sportslige aktiviteter, gjennomførte en del eksersis og favoriserte renhold og vedlikeholdsarbeider. Allikevel ble mannskapene «noe sløve» og prøvde å unndra seg arbeidet. Det ble gitt milde straffer i form av arrest, og kommandanten måtte bare ta dette med humor, «for med makt var her ingenting å gjøre […].»[45]

Med et par tiltak prøvde man å få opp humøret hos mannskapene. General Spørck sendte divisjonsmusikken og underholdningskunstnere, som var meget velkomne ombord. Mest populær var de ukentlige kinovisningene, som kinoeier Kreusel satte i gang. Besetningen selv organiserte et eget orkester, et sangkor og til og med et sither- og mandolinensemble. Allikevel var det kortspill som ble det største tidsfordrivet ombord. Siden mannskapet fikk utbetalt sine lønninger fra Tyskland, ble innsatsene og kortspillets omfang skrudd opp til ganske faretruende dimensjoner. Ellers kom tyske delegasjoner fra Trondheim og Bergen på besøk, og fra Oslo kom den tyske pastoren Günther, som avholdt gudstjenester ombord. Senere spanderte også Forsvarsdepartementet en juletrefest for «Berlin»’s besetning. «De har det jo heller ikke for morsomt», lød Forsvarsdepartementets begrunnelse. Og generalen var tilstede.[46]

Det som virkelig var et regelmessig avbrekk i den monotone hverdagen ombord var helgebesøkene. Like etter at «Berlin» var fortøyd i Hommelvik, kunne nordmenn besøke «Berlin» hver lørdag fra kl. 15 til 21 og søndag fra kl. 11 til 21. Og «alle» kom for å se på det store skipet, inkludert menn fra de norske vaktstyrkene. Selvfølgelig var besøket av kvinner mest attraktivt for mannskapet; og omvendt. Siden «Berlin»’s innredning på 1. klasse ikke hadde blitt forandret, ble de besøkende møtt med en luksus de neppe hadde sett før. Emil Simonsen, soldat i vaktstyrken, fortalte: «Men det va ein flott båt ja. Du skoill ha sjett den bar’n, gett. Det va ein disk der me ein svær, blank beholder. Det va bare å skru på så kom det øl. Og det va fine kunstverk malt på væggan, mainn.» Båten var ikke underlagt norsk avgiftspolitik, og man kunne nyte alkoholen «taxfree», en dram for 10 øre og en øl for 25. Da kunne til og med de norske vaktmannskapene forsvinne inn i en av lugarene under inspeksjon av båten; og «dæm satt der og pjoltra me ein tysker».[47] Men for helgebesøkene fantes det også andre motiver, som i mindre grad dreide seg om billig sprit eller sølvbestikk, porselen og krystallglass. For det første kunne nordmenn og mannskapet knytte kontakter, som senere, da mannskapene fikk landlov, skulle vise seg som svært verdifull for begge parter. For det andre prøvde særlig offiserene å knytte kontakter til nordmenn, som var villige til å hjelpe dem med å flykte fra båten.

Totalt sett artet interneringen seg absolutt som levelig, men allikevel må tomgangen ombord ha ført til en del frustrasjon. Hjemlengselen kommer i tillegg. Siden verdenskrigen mot all formodning ikke ville komme til en snarlig slutt, ble også følelsen av å være nytteløs for et fedreland i krig sterk blant mennene, særlig offiserene. Mange av de gjennomsnittlig eldre matrosene og fyrbøterne hadde familie i Tyskland som de begynte å savne. Det overrasker dermed ikke, at folk rømte fra båten – på tross av et forholdvis behagelig liv ombord. Et liv som sto i svært stor kontrast til livet til de norske vaktmannskapene

«Dæven, at vi itj krepert»: Norsk vakthold, flukt, en ny lov og en mislykket fangeutveksling

Forsvarsdepartementet satte inn en forholdsvis stor vaktstyrke, ca. 100 mann fra Nordre Trondhjems infanteriregiment nr. 13, pluss en artilleriavdeling fra feltartilleriregiment nr. 3 med to kanoner og 30 mann. Bo- og livsbetingelsene for vaktmannskapene var særlig elendige i den første tiden. De ble inkvartert i et sterkt forfallent hus som tilhørte Hommelvik Arbeiderforening.[48] Vakten måtte ligge på et loft over lokomotivstallen. Emil Simonsen: «Og lokomotivan sto ne’i stallen der og dampa kolrøyk. […] Ja, det va et fint losji, det! Svart, skitat, va det og. Dæven, at vi itj krepert.»[49]

Idrettens Hus, eller Arbeiderforeningen som var bygningens opprinnelige navn, ble oppført i 1892 etter at
Hommelvik Arbeiderforening var blitt stifta i 1889. Det var brukseier Jacob Kielland på Karlslyst som
stilte tomt til disposisjon, og en del arbeidere garanterte for et lån på 3000 kroner. Ellers var det basarer
og innsamlinger som gjorde det mulig å få reist forsamlingshuset. Hommelvik Arbeiderforenings hus ble
i sin tid et stridsspørsmål i den politiske kampen (se underkapitlet «Fra klassekamp til Folkets Hus», kapittel
14). I 1914 ble huset leid av de militære myndigheter som innkvarterte vaktmannskapene over hjelpekrys‑
seren «Berlin» (se kapittel 16). I 1919 overtok Hommelvik Turnforening huset og ga det navnet Idrettens
Hus. Huset ble revet i 1977 og erstatta med en barnehage. Bildet er fra 1915.
Belegningen var i køysenger i egnede rom.

Vaktstyrken ble ikke plassert på selve «Berlin», men passet som vanlig båten kontinuerlig fra land ved hjelp av tre, senere fire vaktposter, pluss en motorbåt som patruljerte rundt «Berlin». For de norske menige soldatene var vakttjenesten en ensformig, kjedelig affære og om vinteren en hard prøve, som til og med vekket medlidenhet fra de voktedes side.[50] Den kjedelige vakttjenesten ble sjelden avbrutt, men det skjedde; for eksempel når noen ombord laget en «sånn hælvedes sjau». Vaktene signalierte da med lykt til telefonposten ved fjæra, som ringte opp vaktstyrken. Så gikk en offiser med noen mann ombord for å få slutt på bråket.[51] Den eneste regelmessige inspeksjonen ombord ble gjennomført hver andre uke av de to overkanonerer Brandtland og Fossnår, som inspiserte skipsartilleriet. På grunn av sin vennlige og korrekte opptreden var de «til sist blitt alles venner og høit aktet.» Selv om disse inspeksjonene ifølge styrmann Niebuhr var fullstendig meningsløse, ja pinlige, utviklet det seg et hjertelig forhold mellom norsk og tysk befal.[52]

Det må ha vært frustrende for vaktstyrken, at de ikke klarte å forhindre flukt fra «Berlin», ja om vinteren 1914/15 en hel fluktbølge. Flyktningene kunne gjemme seg i strømmen av nordmenn som var på vei fra skipet tilbake til fastlandet etter et helgebesøk. I sivile klær, som man hadde skaffet seg på forhånd fra nordmenn, og på grunn av slapp personkontroll, kunne flyktningene lett passere kontrollen ved kaia. Fortsettelsen var vanskeligere, nemlig å komme med et tog opp til Storlien; Meråker stasjon ble overvåket av politiet. Men var en flyktning først kommet til Sverige, ble han hjulpet videre til Tyskland. Til tross for at mange rømlinger ble tatt ganske fort og ført tilbake til «Berlin», forsvant allikevel hele 29 personer fra skipet frem til april 1915.[53] Mest spektakulær var offiserenes flukt fordi disse misbrukte et internasjonalt reglement, som gikk ut på at offiserene kunne bevege seg fritt etter å ha avgitt æresord på at de ikke ville forlate landet. Kommandør Pfundhellers flukt fra Fjellsæter sanatorium i påsken 1915 ble fulgt av den norske pressen med kritiske spørsmål og smededikt.[54] Det tyske utenriksministeriet tolket eller rettere sagt: mistolket fluktbølgen som vennlig norsk politikk ovenfor «Berlin» og Tyskland.[55] Tvertimot utløste fluktbølgen i april 1915 en Stortingshøring, hvor spesielt de tyske offisererenes brudd på æresordet ble kritisert av forsvarsminister Holtfodt:

«Jeg tror at kunne karakterisere forholdet der hen, at den opfatning av en æresforpligtende erklæring, som de norske officerer er tilbøielige til at ha, ligger noksaa fjernt fra, hvad tyskere mener med det ord, efter hvad der er passert. Derimot tror jeg, at den ligger meget nærmere den oppfatning, som gjør sig gjælende i England […].»[56]

Brudd på æresord hadde ingen følger for offiserene, en æresrettslig undersøkelse av den tyske marinen mot Pfundheller ble høsten 1915 innstilt.[57] Derimot ble menige som senere misbrukte permisjonsordningen, sendt tilbake til Norge.[58] Bakgrunnen for tilbakesendingen av mannskap var at den tyske ambassaden hadde gitt sitt æresord for vedkommende, dvs. den tyske staten hadde «kausjonert» for ham. Hos offiserene derimot, gjaldt det personlige æresordet. Den tyske marinen hadde nok et (klasse-)delt syn på æresord.

Fluktforsøkene toppet seg igjen i august 1915, da hele 25 mann prøvde å svømme i land. De ble stopped av den norske vaktstyrken med skarpe skudd. Episoden, som også vakte en del oppsikt i tysk presse,[59] førte umiddelbart til skjerpet vakthold, besøksforbud fra land og senere ble besøk fra land betydelig innstrammet.

Disse fluktepisodene, samt de britiske soldatenes flukt fra Jørstadmoen høsten 1915, førte til et nytt lovverk for rømlinger. Hensikten med den nye loven var at man ville ha en mulighet til å straffe rømlingen uten å måtte komme til enighet med den rømtes ansvarlige offiser; og at man kunne straffe eventuelle sivile medhjelpere. For å skremme bort de sivile medhjelpere og rømlingene, ble strafferammen satt drastisk høyt, to års fengsel for rømningsforsøk. På den andre siden var man romslig nok til å trekke inn «formildende omstendigheter» som strafferabatt; ingen ble dømt til to års fengsel. Da en rømling fra «Berlin» etter den nye loven ble dømt til 90 dagers fengsel, ble han etter tysk protest satt fri etter at halvparten av straffen var sonet.[60]

Til tross for den milde anvendelsen, var den nye loven et godt redskap i den vanskelige balansegangen med å opprettholde sine forpliktelser som nøytral stat og samtidig behandle de internerte på beste måte. Men egentlig ville den norske regjeringen helst kvitte seg med de internerte fra både Tyskland og Storbritannia, og dermed også med det vanskelige og dyre vaktholdet. Derfor tok Norge allerede tidlig i 1915 initiativet til en fangeutveksling. Dette ble avvist av den tyske marineledelsen. Her argumenterte man med at de britiske fangene i Tyskland var de «gissler» for de tyske sivilfangene i Storbritannia. Dessuten mente de, at hvis det var sjømenn blant britene, ville en slik utveksling bare styrke den britiske handelsflåten som manglet personell.[61] Etter at initativet til fangeutvekslingen hadde strandet, ble de norske myndighetene klar over, at man måtte tenke i langsiktige og nye baner når det gjaldt mannskapets ved og vel. Dessuten begynte moralen ombord å falle. Det er derfor ikke noen tilfeldighet, at man lettet kontinuerlig på interneringsbetingelsene fra sommeren 1915. Særlig begynte man å oppfylle besetningens største ønske: å gå i land.

Her er noen av Matrosen på landlov med Norske vakthold på tur i Hommelvik, Her er et av høydepunktene å gå på kafe. Dette bildet er fra trappa på kafe Corner, sammen med lokale barn og betjeningen på kafe Corner. (som lå ved oppkjørsel Selbuvegen).

Endelig på land med sport som «den hittil aller beste adspredelsen»[62]

Grunnen til at det tok så lang tid før mannskapene fikk lov til å gå i land, var en rådende usikkerhet. Haag-konvensjonen ga klare føringer for hvordan internerte offiserer skulle behandles, men sa ingenting om menige. Derfor hadde man valgt den sikre måten med å holde mannskapene ombord. Til tross for det behagelige livet ombord var faktumet at mannskapene nå hadde vært innsperret i over et år; man måtte dem tilby noe. Som første tiltak vinter 1914/15 tillot derfor distriktskommandoen utmarsjer for avdelinger på 50 mann. De sto under tysk kommando, ble bevoktet av norske soldater og gikk langs tre nøye, fastlagte og ca. fem km lange ruter rundt Hommelvik. Allikevel var utmarsjene bare en mager trøst for mannskapets rastløshet. Med 400 mann ombord tok det dessuten lang tid før hver enkelt mann hadde vært i land. Neste tiltak var, at man utover sommeren 1915 tillot gymnastiske øvelser på et jorde ikke langt fra kaia og roing og bading på et avsides liggende skjær, som ingen kunne flykte ifra. Fotball var selvsagt mest populært, og ifølge ryktene var det «Berlin»’s mannskap som innførte de europeiske off-side-reglene i Hommelvik. Også for vaktmannskapenes vel ble det organisert ukentlig fotballkamper mellom vaktstyrken og et lag fra «Berlin» – med supportere på begge sider.

Etter at en gruppe fra «Berlin» allerede i mars 1915 hadde blitt invitert til en skitur rundt Gråkallen, kom vintersporten til å bli et fast innslag. Mannskapet hadde fått 30 par ski i gave fra en hr. Schulz fra Steinkjer. Under sakkyndig hjelp fra vaktmannskapene og hommelvikingene, øvde en del menn seg på skigåing, først i nærheten av kaia, senere i mer kuppert terreng. Andre hadde snekret seg kjelker ombord og fikk lov til dra opp til en seter for å ake med kjelkene sine eller med en stor tømmerslede. Styrmann Niebuhr: «Jeg må si, at efter en sådan mosjonstur, enten med ski eller kjelker, var troppen som nyfødt og ventet bare på snarest å komme på land igjen.»[63]

Selv om sporten bidro til å lette stemningen ombord, hadde mannskapet egentlig et annet mål, nemlig å komme seg til byen, til Trondheim. For å oppnå dette brukte mennene alle slags knep, for eksempel å delta på en katolsk gudstjeneste eller å få behandling hos tannlege. Men da det viste seg at oppholdet i byen på en søndagformiddag var innskrenket til bare gudstjeneste og en liten frokost etterpå, skrumpet deltakelsen drastisk. Det ble også langt færre søknader om permisjon for tannlege-besøk fordi «pasientene» måtte betale tannlegen selv og fremvise kvitteringen. På den andre siden ble det vinteren 1915/16 gitt flere og flere permisjoner for lengre turer utenfor Hommelvik, og våren 1916 startet man med turer uten norsk eskorte. Styrmann Niebuhr var ofte med som ansvarlig offiser på disse turene, som gjerne gikk på tvers av Bymarka «med sang og klang» – og med mange damer. Til tross for at mennene konsumerte en god del alkohol på slike turer, oppførte mannskapene seg ifølge Niebuhr på beste måte.[64] Alle viste hva det gjaldt: at det ble gitt alminnelig landlov. Den kom endelig i juni 1916 og interessant nok på grunn av press fra de lokale bedrifter på Hommelvik, som på sin side begynte å bli presset på grunn av mangel på arbeidskraft.[65] Det var nå at helgebesøkenene på «Berlin» betalte seg – for begge sider.

Hommelvik – industri, innvandring og en bygd i vekst
Hommelviks spesielle historie skulle komme til å prege «Berlin»’s besetning; derfor et kort historisk tibakeblikk. Tettstedet hadde helt fra 1850 gjennomgått en rivende utvikling med opprettelse av sagbruk, spinneri, skipsverft, teglverk og flere bruk som drev med utskiping av diverse varer. Gründere fra Trondheim, Bergen og til og med fra Stockholm, hadde engasjert seg tungt og gjort Hommelvik til en industribygd. Med åpningen av Meråkerbanen i 1881, og dermed med en direkteforbindelse til Sverige samt byggingen av dyptvannskaiene, fikk bygda en ekstra stor industriell impuls.[66] Og det kom ikke bare svenske investorer, men også en god del svenske arbeidere; i 1892 fantes det i alt 48 (registrerte) svensker bosatt i kommunen.[67] Industrialiseringen, innvandringen og en tradisjonell sosialistisk orientering blant befolkningen, hadde skapt en egen mentalitet og bidratt til et mer innvandringsvennlig og solidarisk klima, enn man vanligvis forventet i en norsk bygd. Bygdas meget mangfoldige flora av diverse organsisasjoner taler for seg selv.[68]

Interneringen av «Berlin», pluss innkvarteringen av vaktmannskapene med sine rundt 130 mann, satte den bestående infrastrukturen, f. eks. bygdas postkontor,[69] på en hard prøve. På den andre siden førte interneringen til mange nye aktiviteter i bygda eller utvidet de som allerede eksisterte. Siden interneringen dro ut i tid, begynte vaktmannskapene å innrette seg i Hommelvik; rom og hybler ble utleid, og nye hus ble bygd. Vaktmannskapenes forpleining samt klesvask og andre tjenester, skapte en del kvinnearbeidsplasser.[70] Kvikke forretningsmenn fant nisjene for service: en herr Brædland brukte sin motorbåt til en ferje-service mellom kaien og «Berlin» etter at det siste toget hadde kommet fra Trondheim og mennene måtte komme seg ombord. Mannen tjente godt og åpnet senereen liten butikk i Lofjorden for å forsørge «Berlin»’s mannskap.[71] I Hommelvik må omsetningen av tobakk samt matvare- og detaljhandelen ha økt voldsomt, fordi «Berlin»’s mannskap fikk utbetalt sine lønninger under hele interneringen. Dermed var de et kjøpekraftig publikum. Nå, da landloven ble gitt, tjente en god del av mannskapet ganske bra og kunne også unne seg «noe godt». Dermed oppsto for eksempel tre nye kafeer i Hommelvik – i en bygd med rundt 1.500 innbyggere.[72]

«Arbeit macht frei!»

Uttrykket, som først senere fikk sin beryktede konnotasjon,[73] beskriver kort og treffende den funksjonen, som arbeidet fikk for «Berlin»’s menn. Selv om det norske regelverket satte strenge regler for hvordan arbeidsforholdet skulle organiseres, ble arbeidet oppfattet som en stor befrielse. Og en frihet man helst ikke vil miste: styrmann Niebuhr beskriver flere ganger mannskapets eksemplariske oppførsel mens de var på jobb og generelt ute på byen. Selvfølgelig oppsto det konflikter, også av voldelig art, men mannskapet gikk så langt i forsvaret av «det hittil opnådde resultat», at «folkene passet på hverandre i tilfelle der var en som ikke hadde bedre forstand […].»[74] Selvjustisen holdt det norske politiet og militærmyndighetene effektivt utenfor; avisene rapporterte bare en eneste voldsepisode, hvor en nordmann ble lettere skadet.[75]

I starten var det meste av arbeidet knyttet til vei- og jernbaneutbygging, og dermed til prosjekter som krevde mye håndarbeidskraft. Mannskapet jobbet først i Stjørdals-området, men utvidet etter hvert sin radius voldsomt. Høydepunktet for denne typen arbeid var deltagelsen på NSB’s bygging av Dovre-banen, hvor man startet med 50 mann, men på slutten av 1916 endte opp med 150 menn ved Ulsberg stasjon.[76] Dette eksempelet viser godt, hvor fleksibel myndighetenes håndtering av det norske regelverket nå hadde blitt. Mennene bodde ubevoktet i brakker ved banen og returnerte bare i helgen og etter eget forgodtbefinnende til «Berlin». Menige med arbeid i Hommelvik eller Trondheim, måtte derimot returnere til båten hver dag senest kl. 19. Men også denne tidsfristen ble utvidet til kl. 21 på sensommeren 1916.[77]

Arbeidet som «Berlin»’s menn fikk i Trondheim var av en helt annen karakter. De fleste menn ombord var enten reservister eller tilhørte stambesetningen fra fredstiden. Blant maskinpersonalet fantes det mange faglærte håndverkere som f. eks. mekanikere, blikkenslagere og rørleggere; blant dekkspersonalet fantes det bakere, slaktere, kelnere osv. Med andre ord: Her kunne de norske arbeidsgiverne – presset av krigskonjunkturen og full sysselsetting – bare velge. Det gjorde de, og de «bestilte» seg bestemte menn fra «Berlin» hos 5. distriktskommandoen; for eksempel kjøpmann Hennrik Disch som gjerne vil ha båtsmannsmat Kienscherper til sin butikk.[78] Også offentlig eide bedrifter forsynte seg fra dette reservoaret for arbeidskraft. Ved siden av det allerede nevnte NSB, var det gassverket i Trondheim, som beskeftiget to spesialister over lengre tid.[79] Distriktskommandoen kunne avvise bedriftenes søknader om arbeidskraft av to grunner: at tyskeren tok jobben fra en en nordmenn eller at arbeidet ga innsikt i militære forhold og kunne være skadelig for norske interesser. Dette gjaldt vel mest for arbeid forbundet med sjøfart,[80] men det gjaldt i hvert fall ikke for arbeidet i hotellnæringen. Det er kanskje derfor ikke helt tilfeldig at den mest kjente og betydningsfulle historien om arbeidskraft fra «Berlin» stammer fra hotell Britannia. I 1916 startet to menn sine karrierer her: Hugo Biedermann, som senere ble kjøkkensjef, og Anthon Färber, senere hovmester. Sammen med Hugo Müller, som ikke kom fra «Berlin», dannet de i mellomkrigstiden «grunnstammen i mellomledelse, som skulle komme til å løfte Britannia opp på et meget høyt nivå.»[81]

Med den brede arbeidsdeltagelsen oppsto det et sosialt problem ombord på «Berlin». Mens en del av mannskapet tjente godt på land etter norsk tariff, måtte den resterende delen av mannskapet ombord arbeide med vedlikehold av båten. Skipskommandoen løste problemet med godt gjennomtenkte sosiale og solidariske tiltak. Generelt ble familiefedrene prioritert til å få arbeid på land. Fra lønnen deres trakk man «en viss procentsats», som kom de matrosene og fyrbøterne til gode, som overtok arbeidet ombord. Ikke nok med det. Etter at man hadde trukket solidaritetsavgiften trakk kommandoen i tillegg en bestemt sum fra lønnen, «og disse penger blev så sendt til vedkommende familie.» På denne måten gikk hver måned «et par tusen kroner» til Tyskland «for å hjelpe de mer og mer nødlidende familier.»[82] Selv om disse ordningene sikkert ikke var så velkomne hos alle ombord, var takknemligheten stor hos besetningen. På denne måten kunne de endelig hjelpe sin nødlidende familier.[83] På den andre side hjalp dette bare i liten grad mot savnet etter sine egne.

Gjensyn med familiene

For den norske balansegangen – å holde mannskapet under oppsikt samtidig som man skaffet levelige kår – måtte man derfor finne nye tiltak.[84] For det første begynte man å gi mennene individuel feriepermisjon. I utgangspunkt fikk de enkelte bare permisjon hvis noen hjemme var syke. Så utvidet man ordningen, og best sjanse til å få permisjon hadde de, som hadde vist god oppførsel i Norge; permisjonen ble med andre ord gitt som en slags belønning. Senere fikk alle permisjon. For å få reisetillatelse måtte den tyske ambassaden avgi et æresord på vegne av den permiterte. Hvis noen misbrukte denne ordningen, måtte de – som allerede nevnt – regne med å bli sendt tilbake til Norge av de tyske militærmyndighetene.[85] Permisjonen varte som regel i fire uker, men kunne utvides betraktelig, helt opp til 10 uker. 25 mann kunne reise samtidig, og fra august 1917 ble det organisert felles turer med 50 mann. Slik kunne alle mann ombord reise to ganger til Tyskland i 1917 og 1918.[86]

Permisjonene lettet selvfølgelig mannskapets hjemlengsel. Men de permitterte ble møtt av et sjokkerende syn i Tyskland; den tyske sivilbefolkningen led under en hungersnød uten sidestykke.[87] Det var bare naturlig at mennene prøvde å smugle så mange matvarere som mulig til Tyskland, noe, som i starten ble møtt med en viss forståelse av de norske tollerne. Senere ble varene beslaglagt, men ikke inndratt; tollen leverte matvarene tilbake på reisen inn til Norge.[88]

Det andre tiltaket for å lette situasjonen for mannskapet og særlig for familiefedrene, nemlig familiegjenforeningen, var også utvilsomt av humanitær karakter. Skipskommandoen hadde sendt mannskapets søknad til de norske myndighetene hvor den ble møtt med stor velvilje, inkludert passkontoret i Oslo. Allerede i 1916 kom de første tyske kvinner og barn til Hommelvik. I begynnelsen måtte de finne seg til rette alene; mennene hadde ennå ikke fått landlov. Ifølge Niebuhr ble de møtt av Hommelviks befolkning «så vennlig stemt og imøtekommende som mulig.» Dette kan delvis skyldes at man i bygda helt fra det siste århundret var vant med integrering av utlendinger; og delvis en politisk kultur hvor solidaritetstanken sto sterkt. Fordi de tyske kvinner og barn tilsynelatende opplevde få kulturkollisjoner og gjorde gode erfaringer med de nye livsvilkårene sine, fulgte mange andre etter. Frem til høsten 1917 hadde det oppstått en liten tysk koloni hvor det var mulig å etablere «et ekte familieliv, takket være de norske myndigheters imøtekommenhet.»[89]

«Berlin» under en nesten skyfri himmel

Takket været de sistnevnte tiltakene, et fungerende lovverk mot rømninger og et mannskap med allminnelig landlov, hadde de norske myndighetene i midten av 1917 ikke bare full kontroll over «Berlin»’s internering; den hadde også blitt en suksess. Nøytralitetsforpliktelsene hadde blitt fulgt opp: forsyningene til båten var velorganisert, fluktbølgen stoppet og livsforholdene for mannskapet var preget av så mye frihet som overhodet mulig i en slik situasjon. I tillegg profiterte den midtnorske økonomien på «Berlin»’s arbeidskraft. Denne suksessen skyldtes også, at de norske myndighetene hadde fulgt opp den linjen, som man også fulgte i Sverige og Danmark.[90] Dette betyr ikke at interneringen nå var helt uten konflikter og problemer. Men de var av mindre betyding og utløste til og med litt ufrivillig komikk. For eksempel ved «Berlin»’s forsyning med brennevin under forbudstiden. Det begynte med at Trondhjems samlag i midten av 1917 ikke ville levere alkohol til «Berlin». Skipsledelsen henvendte seg derfor til Forsvarsdepartementet og spurte, om det dreide seg om en misforståelse. Med dette begynte det hele å utvikle seg til en «innviklet sak», som beskjeftiget flere departementer. Det endte med at ekspedisjonssjef Wyller i Socialdepartementet ga dispensasjon fra forbudsbestemmelsene, og at «Berlin» til slutt fikk sine flasker. Wyller føyet ironisk til: «Dessuten kunde det jo være bra at samlaget fik litt omsætning i disse pinaktige tider.»[91]

Et mer alvorlig problem var derimot at Storbritannia fortsatt «voktet» hjelpekrysseren «Berlin». Som allerede utført i sammenheng med kulleveransene, ville britene med hjelp av trussel om svartelisting forhindre, at norske firmaer kunne utføre vedlikeholdsarbeider for «Berlin» eller levere skipsutstyr. I midten av 1916 hadde skipsledelsen henvendt seg til et verft i Hommelvik for å få reparert dekkene sine, og til en metallbedrift for reparasjon av livbåtene. Bedriftene rettet en forespørsel til den engelske konsulen i Trondheim. Han svarte kontant, «that you should undertake no work of any art for the auxiliary-cruiser ‘Berlin’». Arbeidet ble derfor ikke utført av bedriftene, men provisorisk av egne krefter om bord. Dette førte umiddelbart til tyske protester. I sin svarnote beklaget utenriksminister Ihlen ikke bare det som hadde skjedd, men innrømte også, at man – som de andre nøytrale land – ikke hadde lyktes så godt å motsette seg utpressingsforsøk.[92]

Til tross for slike mindre «glipp», og tatt i betraktning at det i 1914 ikke fantes noe regelverk for interneringen, hadde Knudsen-regjeringen, og særlig Forsvarsdepartementet, styrt hele interneringen meget fornuftig og i nasjonens interesse som besto i å opprettholde det nøytralitetspolitiske spillerommet. Hva de derimot ikke kunne styre – eller bare til en viss grad – var folkeopponionen og pressen. Det var nettopp disse to uberegnelige faktorene som skulle sette «det hittil opnådde resultat» i fare.

«Spioncentralen i Hommelvik»[93]
Som allerede nevnt, fulgte mistanken om spionasje «Berlin» helt fra den første dagen i Hommelvik, selv om skipets telegrafstasjon og antennen var demontert. Mannskapets brev ble sensurert internt på båten[94] og av det norske militæret.[95] Dessuten var det med datidens kommunikasjonsmidler ikke mulig å formidle aktuelle opplysninger om trelasttransport og skipstraffikk fra «Berlin» til Tyskland eller til et tysk marinefartøy, for eksempel tyske ubåter. Selv om dette var et ubestridelig faktum, vokste mistroen mot «Berlin» og tyskerne generelt ganske sterkt i løpet av 1917.

Mistroen mot tyskerne var ikke tatt helt ut av lufta. Mens Storbritannia bare drev handelsspionasje som skulle forhindre norsk-tysk handel i det stille, [96] var den tyske spionasjen aggressiv og rettet seg med forsøk på sabotasje direkte mot sjøfarten. Utover 1916 og i løpet av 1917, oppdaget politiet en rekke tyske spioner, og spionhistoriene begynte å gjøre folk oppmerksomme og mistroiske. Mest kjent er Rosen-saken fra januar 1917 og Rautenfels-saken fra mai samme år, som begge vakte stor oppsikt. De to tyske baronene hadde innført store mengder sprengstoff, livsfarlige bakterier og annet sabotasjeutstyr.[97] Da det begynte å brenne på forskjellige steder i Norge, blant annen i juli 1917 på transittlageret i Trondheim havn, ble disse brannene raskt koblet til de utenlandske agentene.[98]

Den allmenne uroen skapte også i Hommelvik og omegn en flora for «grenseløst latterlige ‘spionaffærer’».[99] Rykter om at det ble telegrafert fra «Berlin» til tyske båter i fjorden, ble så ofte gjentatt og kolportert, at myndighetene til slutt så seg tvunget til å reagere. En militærkommisjon gjennomsøkte «Berlin» uten resultat, men dette roet ikke ned gemyttene, heller tvertimot. Som kapiteloverskriften viser, lånte til og med offentlige etater sitt øre til bygdesladderen.

Pressen drev sin egen kampanje for å få flyttet «Berlin». Den 12. juli 1917 spurte Trondhjems Adresseavis forventningsfult «Blir ‘Berlin’ flyttet fra Hommelvik?», og refererte til distriktskommandos leting etter en ny ankerplass i den indre Trondhjemsfjorden. En uke senere fryder en N. T. i samme avis seg over ryktet, om at alle tyskere som jobber på land har mistet sin stilling fordi:

«[…] det grænser nærmest til det skandaløse at det har faat lov til at gaa saa lenge som det har, naar man betænker den store anledning alle disse internerte har hat deroppe til at iagtta og rapportere hvad de har set […]. Men vore autoriteter har sovet simpelthen, og sover fremdeles, indtil «Berlin» er fjernet fra Hommelvik.»[100]

Innlegget slutter med en grotesk henvisning til Rosen-affæren i Oslo, og at man sto i fare for å få de samme tilstandene i Trondheim, hvis ikke «Berlin» flyttes. I slutten av juli skrev Adresseavis igjen under tittelen «Berlin skal flytte», og på lederplass, at «vore myndigheter er under opinionens tryk». Redaktøren nevner ettertrykkelig de tunge konsekvenser som en omlegging ville føre med seg, særlig for de rundt 40 tyske familiene i Hommelvik. Allikevel mener han, at denne kolonien og «Berlin»’s mannskap utgjør en så stor fare for «trafikcentrum Hommelvik», at en omlegging er påkrevd, «og jo før der handles, des bedres.»[101]

Adresseavisens redaktør måtte ikke vente så lenge. Allerede den 20. august besluttet generalstaben, at man måtte flytte skipet.[102] Flyttingen skjedde ifølge tyske dokumenter, mot Forsvardepartementes eget ønske: «Da det ble klart, at [de norske] militærmyndighetene, som selv ikke ønsket å flytte skipet, måtte gi etter for presset fra den offentlige oponionen, virket det klokere, å finne seg i et fait accompli.»[103] De tyske myndighetene hadde for sikkerhets skyld, og med «Berlin»’s kommandør Schreyer i spissen, lagt ned en protest mot flyttingen. Med denne protesten reserverte de seg ovenfor den norske staten mot alle kostnader ved flyttingen, eventuelle skader på båten og negative følger for dens mannskap.[104] Ellers viste de tyske myndighetene noe de ikke var kjent for, nemlig diplomatisk tilbakeholdenhet.

Bemerkelsesverdig er at propagandaen mot «Berlin» ikke sluttet etter omleggingen til Lofjorden. I en like negativ som banal reportasje om «Berlin»’s situasjon på Lofjorden fra november 1917, fryder Adresseavisens reporter seg blant annet over de tyske familiene, som ikke fikk bolig i Lofjorden, og måtte vende hjem til Tyskland etter at de «hadde leved hoit og urasjonert» i Norge.[105] I samme måned trykte avisen Politiken en artikkel, hvor det ble gjengitt private bemerkninger om «Berlin», som en redakteur Knudsen fra avisen Dagsposten tidligere hadde ytret i et privat selskap. Dette førte til og med til diplomatiske forviklinger. Etter press fra det tyske utenriksdepartementet og ambassaden i Oslo, ble Knudsen innkalt til divisjonssjefen, generalmajor Ræder. Knudsen bedyret foran Ræder og «Berlin»’s kommandant Schreyer, at han ble sitert feil i Politiken og at han allerede hadde bedt om en rettelse.[106] Den kom aldri. Etter omleggingen sto også politiet fortsatt i kamp med «spioncentralen». I mars 1918 ble maskinist Rogge på grunn av mistanke om spionasje, arrestert og avhørt av politiet i Trondheim. Etter nesten to måneder ble Rogge løslatt; beskyldningene hadde vist seg som ren sladder. Den generelle mistanken ble derimot hengende over «Berlin» og dens besetning.[107]

Det ble aldri gjort et forsøk på å sette den uønskete omleggingen i sammenheng med den norske nøytralitetspolitikken. Det finnes heller ikke noe spor av britisk påvirkning eller forsøk på det. Og omleggingen – som generalstaben selv anførte – hadde ingenting å gjøre med å forbedre nøytralitetsvakten. Det var rett og slett bare slik at bygdedyret hadde seiret.

Ut på landet: «Berlin» på Lofjorden

Det fantes også et saklig argument for å flytte skipet; ved sterk vind fra nord og nordvest, lå den nokså utsatt og hadde allerede en gang slitt seg løs under en storm om natten 13. til 14.02.1917.[108] Den nye ankerplassen i en liten bukt i Lofjorden, ga god ly for vind fra vest og nordvest, og fjorden ble også senere brukt for lengre opphold av større skip.[109] Sensommeren 1917 hadde man begynt å forberede flyttingen av «Berlin», og den 30.10.1917 seilte «Berlin» for egen maskin til »den gudsforlatte plassen», slik styrmann Niebuhr uttrykte det.[110] Sammenlignet med Hommelvik var dette neppe en overdrivelse. Til kolonialhandelen og togstasjonen var det ca. 90 minutters til fots på dårlige og om vinteren delvis ubrøytete veier. Togene kjørte mye sjeldnere til Trondheim enn fra Hommelvik, og togreisen tok ca. 3 timer en vei.[111] Det fantes heller ingen infrastruktur for skipet, hverken vannforsyning eller en vei til varetransport, bare en nybygd kai og nye fortøyningspeler.

Derfor måtte «Berlin» forsørges med en lastebåt. Det norske militæret stilte den lille dampbåten «Einar» til disposisjon. Den seilte hver dag kl 8 under bevoktning til Trondheim, og tilbake kl. 18. Ulempen var et den bare kunne ta med seg 10-12 mann, og ved dårlig vær kunne ikke «Einar» seile i det hele tatt.[112] De dårlige traffikforbindelsene bidro til at arbeidsforholdene og kontakten med byen generelt smuldret bort.

Enda verre var det for de familiene som hadde kommet fra Tyskland til Hommelvik. Fordi brakkene til den norske vaktmannskapene ikke var ferdigstilte, ble vaktmannskapene inkvartert på de omliggende gårdene.[113] Derfor ble det ikke mye plass til overs til de tyske familiene, og 2/3-deler av dem måtte reise hjem. Heldigvis var besøk ombord tillat på de samme vilkår som i Hommelvik, men besøkene fra Trondheim, mest «damebekjendskaper» (Niebuhr), ble mye mer komplisert. Ifølge en folkelig vise fra denne tiden ble det likevel ikke færre besøk av det.[114]

Besetningen ble også møtt med en slags kulturkollisjon. Det var generelt vanskeligere å komme i kontakt med bøndene enn med hommelvikingene, som man ifølge Niebuhr «helst måtte regne som byfolk».[115] Men etterhvert begynte også folk fra de omliggende bondegårdene å komme ombord. På den andre siden kunne mannskapene besøke gårdene og hjelpe til, særlig under slåttona.[116] Det ble en del gode kontakter og vennskap, som senere til og med førte til noen giftemål. Det var en helt annen ting som uten tvil også bidro til den gode kontakten, den nye «glimrende forretningen» (Niebuhr) svineavl. Besetningen hadde begynt med dette allerede i Hommelvik. Til å begynne med fôret man opp grisenemed kjøkkenavfall fra offisersmessen ombord på båten. Men avlsbedriften utviklet seg, slik at man måtte bygge grisebinger for 25 par avlsdyr på land i Lofjorden. Grisene var populære og ble solgt til bøndene omkring.

Det mest positive med oppholdet i Lofjorden var, at mannskapene var «som frie fugler, så snart de var kommet i land.»[117] Den nye friheten blant annet benyttet til å gå lange turer. Om sommeren ble det arrangert svømmekonkurranser, mens andre bygde seg seilbåter og seilte regatta, noe som også krevde et dødsoffer; maskinist Eickmann kullseilte i august 1918.[118] Vintersporten var kanskje enda mer populær. En tredje del av mannskapet gikk på ski, mens andre kjørte med sine selvbygde kjelker, drev med isfiske eller, ifølge Niebuhr, meget intenst med isseiling og skøitesport: «Man kan vel trygd si at en mere sorgløs tilværelse enn den vi førte, kunde vel neppe tenkes.»[119] Dette stemmer ikke helt.

For det første publiserte Adresseavisen i juli 1918 igjen en artikkel, om at «Berlin»’s menn spionerte og stjal hos kjøpmenn i Lofjorden. Og igjen viste det seg at dette var rent oppspinn eller en «kolossal overdrivelse». Både vaktmannskapenes kommandant marinekaptein Laur. Aas og kjøpmann Lars L. Tvete avviste beskyldningene. Ass karakteriserte mannskapets oppførsel som «gjennemgaaende mønsterverdig, […] beskjedent og høflig.» Og Tvete ga Adresseavisen et lite sidespark fordi «den tjenstivrige reporter ikke var godt underrettet.»[120] For det andre, og langt mer alvorlig var, at verdien av den tyske marken hadde begynnt å falle mot den norske kronen i 1917; besetningen fikk dermed kjøpt mindre for lønningene sine, som ble utbetalt i tyske mark. Livet ble særlig hardere for de resterende familiene, som måtte leve på en lønning. Også resten av besetningen fikk føle dyrtiden, og at Norge var under rasjonering. For det tredje rammet spanskesyken Norge i tre perioder fra sommeren til vinteren 1918/19. Tre fjerdedeler av «Berlin»’s mannskap ble angrepet av sykdommen, og to menn døde.[121]

Med samme intensitet angrep spanskesyken de norske vaktmannskapene og krevde også her dødsoffer.[122] Styrken ble så desimert, at vaktholdet ikke kunne opprettholdes. Kommandøren måtte be «Berlin»’s kommandant å sørge for at besetningen ikke vil foreta seg «noe», dvs. prøve å flykte.[123] Det var egentlig ikke lenger et problem, siden fluktforsøkene allerede i Hommelvik hadde blitt sjeldne. Allikevel ble nøytralitetsvakt opprettholdt, til tross for et mannskap, som beveget seg som «frie fugler» og som opplevde det norske vaktholdet som en ren inn- og utgangskontroll. Ikke nok med det: Ved siden av den relativt meningsløse vakttjenesten, gjentok den samme sørgelige situasjonen seg for vaktmannskapene som de allerede hadde opplevd i Hommelvik. Mens «Berlin»’s menn bodde relativt komfortabelt ombord, og drev med all slags sport, måtte vaktmannskapene fryse seg gjennom sitt vaktskifte[124], bo i utøybefengte brakker og drikke tykt leirvann. «Berlin» ble derimot igjen forsørget med ferskvann fra Trondheim.[125]

Slike forhold tatt i betraktning er det ikke merkelig at de norske vaktmannskapene – fortsatt 130 mann, som ofte kom fra gårdene i nabolaget – prøvde å kjøpe seg fri fra tjenesten med en stedfortreder. Det ble satt annonser i avisene hvor man lokket med «stor betaling». Omvendt var situasjonen for noen av kvinnene i Lofjorden og omegn; de var heldige og fikk arbeid. Fra november 1917 av jobbet 9 kvinner på brakkeleirens kjøkken.[126] Dermed ga også interneringen av «Berlin» i Lofjorden en del økonomiske ringvirkninger, men i langt mindre grad enn i Hommelvik.

Det hører med til historien om Lofjorden, at et annet tysk krigsskip ble internert og bevoktet sammen med «Berlin». Den dagen Tyskland kapitulerte, den 11.11.1918, seilte den tyske ubåten «U 157» (eller «M 156 Bayern») inn til Norge ved Stadt på grunn av maskinskade. Et par dager senere var båten fremme ved Lofjorden, hvor den ble desarmert og sammen med sin 80 manns besetning internert. Men i motsetning til «Berlin» ble interneringen av «U 157» nokså kortvarig. Allerede to uker senere, den 25.11.1918, kunne reise båten sørover.[127] Slik gikk det ikke med «Berlin».

Et meget langt nachspiel

Etter å ha vært internert i nesten nøyaktig fire år, gledet mannskapet seg til å komme hjem i november 1918. Men før hjemreisen ble det en slags revolusjon ombord. Bakgrunnen for dette var matrosopprøret i Kiel.[128] Også ombord på «Berlin» ble det røde flagget heist og et soldatråd dannet. Allikevel behandlet mannskapet de gjenværende offiserene ombord (som fortsatt bar sine håndvåpen for å kunne opprettholde disiplinen ombord) ikke særlig hardhendt. Bare den meget upopulære første offiseren måtte forlate båten, mens kommandøren Schreyer forble på sin post, fordi «han hadde vist seg som en meget lojal herre.»[129]

Etter revolusjonen fikk «Berlin»’s mannskap et saftig lønnspålegg, som satt i gang store innkjøp; på sine besøk i Tyskland hadde mennene sett elendigheten i hjemlandet, og hamstret nå alt som kunne hamstres, men særlig fetevarer. Etter at interneringen av mannskapet ble opphevet i slutten av november 1918, reiste ifølge Niebuhr ca. 80 mann hjem; 65 mønstret av og gikk i land for å ta regulært arbeid i Norge; resten ble ombord.[130] Men hvorfor kunne ikke «Berlin» reise?

Allerede før man undertegnet Versailles-freden ble det bestemt, at Tyskland skulle utlevere hele 90 % av sin handelsflåte til de allierte og nøytrale land som Norge. Årsaken var at disse landene hadde mistet opp til halvparten av sin handelsflåte på grunn av Tysklands uinnskrenkete ubåtkrig. I «Brüsseler Handelsschiffsabkommen» ble skipene fordelt, og «Berlin» skulle utleveres til Storbritannia. Men Norge vil ikke slippe båten fri før Tyskland hadde betalt regningen for interneringen.

I den norske pressen ble det offentliggjort et regnskap for interneringen av utenlandske soldater under den første verdenskrigen, ca. 450 tyskere, rundt 100 britere og 16 finner. Kostnadene omfattet deres innkvartering og det norske vaktholdet. Ifølge Aftenposten dreide det seg totalt om ca. 2,5 mio kr. og bare for de tyske soldatene om ca. 1,5 mio kr. (i dagens kroneverdi ca. 34 mio kr.).[131]

Allerede i begynnelsen av mars 1919, før det norske kravet ble fremsatt, begynte det tyske utenriksminsterium å mase energisk på den tyske ambassaden. Den skulle påvirke den norske regjeringen slik at båten endelig kunne seile til Tyskland, hvor man ville reparere maskinen, demontere det militærske utstyret og tilbakeføre båten til sin opprinnelige tilstand, dvs. å sette inn 3. klasse-lugarer. Det virker som om de tyske myndighetene var ganske opptatt av å oppfylle sine forpliktelser ovenfor de allierte.[132] Samtidig avviste den tyske marinen nokså bestemt det norske forsøket på å få «Berlin» utlevert som en del av en tysk krigsskadeerstatning til Norge: «En slik innrømmelse […] ville også føre til ytterligere fordringer av de andre øvrige nøytrale stater.»[133] Det dreier seg med andre ord om to ting: Norge ville, at Tyskland skulle betale for «Berlin»’s internering, pluss at man samtidig prøvde å få skipet som en del av en allmenn krigsskadeerstatning. Utenriksminister Ihlen hadde i en privat samtale med den tyske ambassadøren sagt, at «det måtte jo være i Tysklands interesse, at ikke alt tilfalt de allierte.»[134]

Den tyske marinen og utenriksministeriet gikk absolutt ikke med på det, tvert imot. Angående en betaling for interneringen, anerkjente tyskerne Norges generelle krav (som ennå ikke var fremsatt i kroner og ører), men avviste Norges tvil om den tyske betalingsevnen; forøvrig la tyskerne vekt på, at man bare var forpliktet til å betale etter at en fredsavtale hadde blitt inngått. Nå, i begynnelsen av mai 1919, måtte Norge bare «oppheve interneringen straks og betingelsesløst.» For å sette den norske regjeringen under press, stilte man den ovenfor et fait accompli: den tyske marinen ville sende et nytt mannskap på 80 mann, samt et kullskip til «Berlin».[135] Det var ikke bare tomme trusler. Den 29. mai skulle kullskipet «Eddy» med 80 mann reise fra Emden til Trondheim, og den 1. juni ankom «Berlin»’s nye kommandant til Oslo.[136] Taktikken fungerte. Den norske regjeringen ga etter og opphevet interneringen den 28. mai – på tyskernes vilkår.[137] I den diplomatiske noten til det tyske utenriksdepartementet finnes det ikke et ord om krigsskadeerstatning eller betaling før utlevering av skipet, bare selve regningen, 1.485.790 kr. per 01.01.1919.[138] Aftenposten hadde regnet nokså nøyaktig.

Samtidig var man på norske side klar over, at det kunne bli meget vanskelig å få erstatning fra et sjakkkjørt Tyskland, som sto ved randen av økonomisk ruin. I juni 1919 hadde den totale regningen kommet opp på rundt 1,7 mio kr., men etter tysk protest trakk man de rundt 0,2 mio kr., som flyttingen til Lofjorden hadde kostet; den tyske regjeringen hadde jo lagt ned protest mot den. Den 10.01.1920, da Versailles-freden trådte i kraft, ble også den norske fordringen rettskraftig. Ifølge de store krigsskadeerstatningene til de allierte, den tyske hyperinflasjonen og innenpolitisk kaos, kunne ikke Tyskland begynne å betale den norske regningen før april 1925. Da hadde Norge allerede redusert regningen til 800.000 kr.[139]

Den 13.06.1919 dro hjelpekrysseren «Berlin» fra Lofjorden, og lokalbefolkningen vinket farvel fra land og fra båter. I Trondheim måtte man kompensere kompassene etter den lange liggetiden. Den 14.06. kl. 17 brummet «Berlin»’s mektige tyfon tre ganger et fredelig farvel til Trondheim. Med dette sa besetningen også „takk for all vederfaren elskverdighet og imøtekommenhet, såvel fra myndighetenes som befolkningens side […].“.[140] Men hjemreisen hadde startet alt annet enn idyllisk. De 140 mann som var kommet fra Tyskland hadde opplevd krigen, nød og hunger; de hadde blitt brutalisert, oppførte seg udisiplinert, til og med kriminelt. Alt man kunne selge på land ble stjålet ombord, sengetoy, mahognimøbler, bestikk. Den gamle besetningen fortvilte; styrmann Niebuhr: «Vi hadde vernet om alt på bord, mens de nye gjorde det stikk motsatte. Selveste ‘Soldaterråd’ kunne ikke holde denne bande i tømmer, men var helt maktesløs.»[141] Situasjonen roet seg etterhvert, men ga mannskapet en dyster forsmak på det som ventet dem i Tyskland.

Hjemreisen var udramatisk selv om man flere ganger måtte passere minefelt. I Bremerhaven ble skipet i henhold til avtalen ført tilbake til peace-time-standard. Storbritannia brukte skipet først som troppetransporter til India, men solgte det allerede i 1920 til White Star Line, hvor skipet fikk navnet «Arabic». Skipet gikk i persontraffik på Nordatlanteren og ble ombygd flere ganger, før det ble vraket i 1931.[142] Av mannskapene ble hele 65 menn boende i Norge, antageligvis de som mønstret av allerede i november 1918. Enktelte, som styrmann Niebuhr, reiste også straks etter hjemkomsten til Tyskland, tilbake til Norge. Bortsett fra mennene på Britannia-hotellet finnes det relativt få spor etter ‘Berlinerne’ i Trondheim, Hommelvik og Lofjorden. I 1939, da Niebuhr publiserte sine erindringer, hadde de fleste allerede reist fra Norge, enten tilbake til Tyskland eller videre til Nordamerika; bare 13 var igjen.[143]

Sluttbetraktning

Det er meget sjelden at man i sammenheng med krig kan snakke bare om vinnere, men «Berlin»’s interneringshistorie byr på en av disse sjeldenheter. Dens mannskap levde ombord i en nokså komfortabel situasjon hvor de kunne organisere sin tilværelse selv.[144] Den andre vinneren er den norske regjeringen og militæret, som fra ‘intet’, dvs. uten eksisterende lovverk, skapte en fungerende interneringspraksis, som viste mer og mer sjenerøsitet ovenfor de internerte soldatene. Tatt i betraktning Norges prekære stilling mellom Storbritannia og Tyskland, det store presset særlig fra Storbritannias side og regjeringens knappe utenrikspolitiske spillerom,[145] er dette en betydelig prestasjon. Balansen mellom vakthold og mannskapenes bevegelsesfrihet ble godt ivaretatt, slik at hverken de britiske eller de tyske myndighetene kunne klage. En tredje vinner var uten tvil det midtnorske næringslivet, som fikk tilført verdifull kompetanse og arbeidskraft under krigen og senere. Hvor mye disse mennene selv vant, kan ikke bedømmes. I hvert fall avslutter styrmann Niebuhr sine erindringer i desember 1939 med stor takknemlighet og det løfte, at vi «vil også for fremtiden gjøre alt som står i vår makt for å vedlikeholde det gode, forståelsesfulle forhold overfor alle vi kommer i berøring med og gjøre vår plikt som fredelige borgere i vårt annet fedreland […]»[146] Rundt fire måneder før den tyske invasjonen virker disse ordene i dag nesten tragiske.

Historien om «Berlin» kan også på en annen måte settes i forbindelse med den andre verdenskrigen. Den 9. april 1940 seilte igjen tyske krigsskip forbi Agdenes festning. Etter krigen ble denne saken minst like kontroversiell for kommandant Frithjof Jacobsen som for major Ørstad ved «Berlin»’s innseiling i november 1914. I 1915 ble Ørstad avløst av oberst Birger Eriksen, som satte seg grundig inn i omstendighetene rundt «Berlin»-innseilingen. Denne kunnskapen, og hans like ensomme som modige beslutning førte til, at Birger Eriksen – nå kommandant på festningen Oscarsborg – rundt 25 år senere åpnet ild mot «Blücher» – med alle de kjente følgene. Dermed kaster den forholdvis politisk og militært ubetydelige «Berlin»-saken allikevel en lang skygge inn i den norske historien.

Litteraturfortegnelse

Andersen, Jesben, Interneringen av hjelpekrysseren Berlin. Interneringspolitikk i Norge under første verdenskrig. Masteroppgave i historie-Lektorutdanninga. Trondheim, NTNU, 2015.

Andersen, Røy, 1914: Inn i katastrofen. Oslo (Aschehoug) 2014.

Baumeyer, Stig, Hjelpekrysseren «Berlin»s reise – et hundreårsminne» I: Nord-Trøndelag historielag, Årbok for 2015, s. 145-166.

Bjørntvedt, Helene, Historien om «L 20» og «Berlin». [uten sted] 2016.

Forbord, Kåre, Malvik bygdebok bd. 5, Malvik (Malvik kommune). 1993: 355-358 (Interneringa av Hjelpekrysseren «Berlin» – en episode i Hommelviks historie).

Forbord, Kåre, Malvik bygdebok bd. 4, Malvik (Malvik kommune). 1993: 95-107 (Grotid for industri og handel).

Haug, Karl Erik: Den tysk-norske spenningen under Første verdenskrig. Oslo (Institutt for forsvarsstudier) 1994 (IFS-Info Nr. 5).

Jensen, Johan O., Da «Berlin» kom til Hommelvik. I: Arbeiderbevegelsens historielag i Trøndelag, Årbok 2013, s. 36-43.

Jensen, Johan O., Britannia hotel: tradisjon og atmosfære. Trondheim 1996.

Kämmerer se Weblinks, Om „Berlin“.

Kludas, Arnold, Great Passengerships of the World, bd. 1. Translated by Charles Hodges. Cambridge (Patrick Stephens) 1975.

Kludas, Arnold, Passagierdampfer als Hilfskreuzer. Kurze Geschichte der Entwicklung einer Schiffsgattung. I: Deutsches Schiffahrtsarchiv bd. 18. Bremerhaven, 1995, s. 151-162.

Langås, Arne, Hjelpekrysseren «Berlin» i Lofjorden. I: Nord-Trøndelag historielag, Årbok for 2017, s. 119-136.

Lian, Trygve, Ringen sluttes I. Åsen (Dokumentarforlaget) 1992.

Namentliches Verzeichnis der Besatzung S.M. Hilfskreuzer „Berlin“. Trondhjem, A/S Nidoros og Trøndelags Trykkeri. 1915.

Melien, Tor Jørgen, Vakt og vern. Marinen og kystartilleriet 1914-1918. Oslo (Institutt for forsvarsstudier) 1995 (Forsvarsstudier 1/1995).

Niebuhr, Gustav, Fire års internering i Trondhjemsfjorden. Erindringer fra livet ombord i hjelpekrysseren „Berlin“ i Hommelvik og Lofjorden. Dagsposten, 23 artikler fra 16.11. til 13.12.1939; innledende artikkel 14.11.1939.

Schmalenbach, Paul, Die deutschen Hilfskreuzer 1895-1945. Oldenburg, Stalling, 1977.

von Waldeyer-Hartz, Hugo, Der Kreuzerkrieg 1914-1918. Das Kreuzergeschwader Emden, Königsberg, Karlsruhe. Die Hilfskreuzer. 1931, Stalling, Oldenburg i. O. (Marinearchiv. Einzeldarstellungen des Seekrieges 1914-1918. Bearbeitet unter Benutzung der amtlichen Quellen des Marinearchivs Berlin. Bd. II: Der Kreuzerkrieg)

Walter, John, Piraten des Kaisers. Deutsche Handelsstörer 1914-1918. Stuttgart, Motorbuch-Verlag, 1994 [Engelsk originaltittel: The Kaiser’s Pirates, 1994].

Avis:

Trondjems Adresseavisen 1914-1919.

Arkiv

Bundesarchiv:

R 901/86787: «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914 – 1919».

RM 5/1004: Admiralstab der Marine. Acta betreffend Seebeuterecht, Kreuzerkrieg vom Januar 1903 bis November 1908.

RM 5/1837: Admiralstab der Marine. Acta betreffend Einrichtung von Streuminendampfern vom November 1908 bis November 1912.

RM 5/1838: Kaiserliches Kommando der Marinestation der Nordsee. Acta betreffend Augmentationsschiffe für Minen C/A (Hilfsstreuminendampfer) vom Mai 1896 bis Dezember 1912.

RM 33/41: Kaiserliches Kommando der Marinestation der Nordsee. Spezialakten betr. Ausrüstung von Augmentationsschiffen als Kreuzer und Avisos. Bd, 4 von Dez. 1906 bis November 1919.

RM 99/609: Admiralstab der Marine, Kriegstagebuch, Hilfskriegsschiff «Berlin», F.Kpt. [=Fregattenkapitän] Püllen, Pfundheller vom 2.8.14 bis 17.11.14, Bd.1.

RM 99/610: Kriegstagebuch des Kommandos S.M. Hilfskreuzer „Berlin“. Kommandant: Kapitän zur See Pfundheller, 16.09.1914-16.10.1914.

RM 99/611: Kriegstagebuch des Kommandos S.M. Hilfskreuzer „Berlin“. Kommandant: Kapitän zur See Pfundheller, 10.10.1914-23.11.1914 (Kopie av Kriegstagebuch i RM 99/609).

RM 99/612: Telegramm-Briefbuch S.M. Hilfskreuzer „Berlin“ [udatert].

Riksarkivet:

RA/RAFA-3763/U/L7365 (Passbilder av mannskapet)

Weblinks

Allmenn:

http://avalon.law.yale.edu/20th_century/hague13.asp

https://www.yr.no/sted/Norge/Tr%C3%B8ndelag/Agdenes/Agdenes/almanakk. html?dato=1914-11-16

https://www.der-mond.org/aktuell/alle-mondphasen-bis-4712-n-ch/?auswahl=0&monat=11&jahr= 1914.

https://no.wikipedia.org/wiki/Spionasje_i_Norge_under_f%C3%B8rste_verdenskrig#Tysk_og_ britisk_spionasje

Om «Berlin»:

[Kämmerer, Rudolf] Kriegstagebuch mit handgefertigten Zeichnungen von Rudolf Kämmerer, SM Hilfskreuzer «Berlin». Europeana 1914-1918, https://transcribathon.com/en/documents/id-1495/

https://de.wikipedia.org/wiki/Berlin_(Schiff,_1909)

https://erikstenvik.com/2014/11/10/vakt-over-hjelpekrysseren-berlin/ = Bestefar minnes: Vakta over hjelpekrysseren «Berlin».

Om „Brandenburg“:

https://de.wikipedia.org/wiki/Köln-Klasse_(NDL)

http://www.ekneinfo.com/ss-brandenburg-paring-ekne.html

http://www.norwayheritage.com/p_ship.asp?sh=brand

  1. Kriegstagebuch (=loggbok) «Berlin» i «Admiralstab der Marine, Kriegstagebuch, Hilfskriegsschiff «Berlin», F.Kpt. [=Fregattenkapitän] Püllen, Pfundheller vom 2.8.14 bis 17.11.14, Bd. 1 (BA, RM 99/609). Se også detaljkart hos Andersen 2015: 14; Baumeyer og Kämmerer skildrer innseilingen overdreven dramatisk og feilaktig. Trondheimsfjorden er hverken trang eller omkranset av høye fjell. Britiske kryssere voktet under den første verdenskrigen ikke systematisk norske havn, og det fantes ingen norske kryssere, bare mindre panserskip. Dessuten er det teknisk umulig at ilden fra kjelene kan stå ut av skipets skorstein mens den går i full fart. (Baumeyer 2015: 157ff: Kämmerer, item 65, (16.11.1914)
  2. Vær Agdenes/Trondheim 16./17.11.1914 se

    https://www.yr.no/sted/Norge/Tr%C3%B8ndelag/Agdenes/Agdenes/ almanakk. html?dato=1914-11-16. Ifølge rapporten falt denne natten 4 cm snø; månens stilling se

    https://www.der-mond.org/aktuell/alle-mondphasen-bis-4712-n-ch/?auswahl=0&monat=11&jahr=1914.

  3. Detaljert hos Andersen 2015: 23ff. Major Ørstad ble først fratatt sitt kommando, men fikk det tilbake senere. I 1915 ble han flyttet til Bergen og fikk stilling som nestkommandere festningskommandant. Det kan tilføyes, at Stortingets budget- og militærkomiteen uttalte seg derhen, «at major Ørstad ikke kan sies at nogen skyld i, at den tyske hjelpekrysser «Berlin» slapp ind forbi Agdenes befestninger uten at han bli praiet.» Fremtiden, 10.06.1915.
  4. Melien 1995: 28, Andersen 2015: 12f.
  5. „Eine kleine Hafenstadt, die sich an einem mit Schnee bedeckten Abhang erstreckt und einen schönen Anblick bot.“ Kämmerer, item 65 (16.11.1914).
  6. For utvikling og historie av denne skipstypen og de tyske hjelpekryssere se Kludas 1995.
  7. Diverse dokumenter viser at antallet hjelpekrysserere skulle økes; «Berlin» ble i denne sammenhengen nevnt. („Reserve für unsere Schnelldampfer zur Verwendung als Hilfskreuzer.“; Staatssekretär des Reichs-Marine-Amts, 9.8.1909. Bundesarchiv RM 33/41). Å legge miner med hjelp av store handelsskip ble ennå i november 1911 avvist som „et for stor tvangstiltak.“ («Admiralstab der Marine. Acta betreffend Einrichtung von Streuminendampfern vom November 1908 bis November 1912. Bundesarchiv RM 5/1837) «Berlin»’s innsats som minelegger viser at den tyske marineledelsens holdning endret seg fram til 1914.
  8. 2 av hjelpekryssere ble senket, 3 internert (1 i Norge, 2 i USA). De to i USA internerte skipene hadde oppnådd forholdsvis stor suksess og senket til sammen 26 skip med rundt 100.000 BRT. Først i desember 1915 tok den tyske marinen igjen opp handelskrigen, den gangen med hurtiggående handelsskip. Det kan tilføyes, at en av de mest suksessrike hjelpekryssere, «Möwe», seilte også i den andre verdenskrigen. Opprinnelig bygd som et kjøleskip, fraktet skipet under navnet «Nordmark» frossenfilet fra bl. a. Trondheim til Tyskland. Skipet ble senket i 1945 i Sognefjorden (Vadheim).
  9. «Heute fuhren wir mit 30 Offizieren und 438 Mannschaften, wohl auf Nimmerwiedersehen von Bremerhaven ab.» Kämmerer, item 36 (20.09.1914). Die angitte tallene for besetningen stemmer ikke, se fotnote 29.
  10. For den britiske admiraliteten dreide det seg også om et meget stort tap av prestisje. Tapet ble holt hemmelig utover 1918. Det hjalp lite, fordi amerikanere på en passerende passasjerbåt hadde fotografert det synkende slagskipet. En oversiktlig og faktarik fremstilling av hele krigstokten, mineleggingen og undergangen av «Audacious» hos Bjørntvedt 2016: 25ff. Se også Kämmerer, item 36ff.
  11. „Gegen Ende Oktober hört die Schiffahrt auf dieser Linie auf.“ / „Mot slutten av oktober slutter skipstraffiken på denne linjen.“ «Anlage 1 zum O-Befehl für den Hilfskreuzer Berlin» (11.09.1914). Bundesarchiv RM 99/609.
  12. «Ich glaube heute erst recht, es wäre geglückt durchzukommen wie das erste Mal.» / «Jeg tror idag enda mer, at det hadde lykktes med å bryte gjennom [den britiske blokkaden; R.B.H.] som ved første gang.» Håndskriftlig rapport av Kapitänleutnant Raegener, NO-offiser, til Chef des Admiralstabs (14.12.1914). Bundesarchiv RM 66/609.
  13. «Der L.I. [= Leitende Ingenieur] hat gemeldet, daß Kessel und Maschine noch durchaus gut waren.» / «Maskin-sjefen har meldt, at kjelene og maskin var ennå aldeles god.« «Vorläufige Anmerkungen zum Kriegstagebuch Hilfskreuzer «Berlin» vom 11.X. Bs 17.XI.14.« (Bln., 23.1.15) [ingen adressat]. Bundesarchiv RM 99/609.
  14. Innføring i loggbok, den 15.11.1914. «Admiralstab der Marine, Kriegstagebuch, Hilfskriegsschiff «Berlin», F.Kpt. [=Fregattenkapitän] Püllen, Pfundheller vom 2.8.14 bis 17.11.14, Bd.1. Bundesarchiv RM 99/609.
  15. «Protest nicht eingelegt, weil nach erfolgtem Überholen der Kessel und Bekanntwerden des Einlaufens Durchbruch aussichtslos.« Så spurte admiraliteten etter minenes posisjon. Etter det ble skipets telegrafstasjon demontert. «Admiralstab der Marine, Kriegstagebuch, Hilfskriegsschiff «Berlin», F.Kpt. [=Fregattenkapitän] Püllen, Pfundheller vom 2.8.14 bis 17.11.14, Bd.1. Bundesarchiv RM 99/609.
  16. «Kapitän habe Internierung selbst für richtig gehalten, da Schiff nicht direkt havariert, nur nicht mehr schnell genug bewegungsfähig.»/»Kommandøren selv fant det for riktig å internere skipet, fordi skipet hadde ikke direkte havarert, men bare var ikke i stand til å seile fort nok.» Telegramm Gesandtschaft [=ambassade] Oslo til Auswärtiges Amt [=utenriksdep.] 21.11.1914. Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919. Bundesarchiv R 901/86787.

    Kommandaten anmeldte bare to protester: mot innleveringen av offiserenes handvåpen (ble tatt til følge: offiserene fikk lov til å bære våpen ombord); mot demonteringen av sentrale maskindeler for å forhindre at «Berlin» kunne flykte (ble ikke tatt til følge, bare protokollert).

  17. «Die Unternehmung ist mißglückt. Der Kommandant hat die ihm gestellte Aufgabe nicht gelöst. Eine übertriebene, jede Energie lähmende Ängstlichkeit hielt ihn von jedem Versuch ab, seinen Aufgaben gerecht zu werden. Dieselbe Ängstlichkeit brachte ihn dazu, ein durchaus brauchbares Schiff in neutralem Hafen aufzulegen, ohne den Versuch zu machen, es wenigstens nach der Heimat zu überführen und es so der Kriegsführung zu erhalten.» «Vorläufige Anmerkungen zum Kriegstagebuch Hilfskreuzer «Berlin» vom 11.X. Bs 17.XI.14.» (23.1.15) [ingen adressat]. Bundesarchiv RM 99/609.

    Uavhengig av denne rapporten kom også den britiske marinehistorikkeren John Walters i «The Kaiser’s Pirates» (1994) til samme resultat, nemlig at Pfundheller var alt for nervøs for å være en god hjelpekrysser-kommandant.

  18. «Nach Erledigung der Aufgaben zu 1) und 2) sollen Sie unter Ausnutzung günstiger Wetterverhältnisse versuchen heimzukehren. / Gelingt dies nicht, so sollen Sie in einem geeigneten neutralen, wenn möglich, norwegischen, schwedischen oder dänischen Hafen auflegen, der möglichst Eisenbahnverbindung hat.» «O-Befehl für den Hilfskreuzer Berlin, II. Aufgabe, [pkt.] 3» (11. September 1914)». Bundesarchiv RM 99/609.
  19. Telegramm ambassade Kristiania til Admiralstab der Marine. Bundesarchiv RM 99/609. Pfundheller hadde hjerteproblemer og diabetis.
  20. Asvnittet følger i store trekk Andersen 2015 (kap. 2, 4); her også forklaring av begrepet internering (s. 17f). For en mer populær fremstilling se Andersen 2014.
  21. Jfr. Andersen 2014: 147ff, 183-195 («Kongens utspill»), 204-211 («De britiske alliansetilbudet»); Haug 1994: 15ff.
  22. Tekst II. Haag-konferense 1907, avatale 13: http://avalon.law.yale.edu/20th_century/hague13.asp. Det må henvises til at Storbritanna – denne gangen den største sjønasjonen – ikke hadde ratifisert Haag-konvensjonen. Allikevel ble Haag-avatalen etterfulgt, særlig av nøytrale stater som kom under hardt press under den første verdenskrigen.
  23. Jfr. Andersen 2015: 21ff.
  24. Andersen 2014: 226-236 («Alarmen går»), 329f.
  25. Nordenfjeldsk Tidende nr. 137, 23.11.1914. Avvisene avkreftet med denne meldingen rykter om at «Brandenburg» ikke ble oppdaget: «Dette skip blev meldt av bevoktningstjenesten ved Garten til Agdenes.» (Sitert etter http://www.ekneinfo.com/ss-brandenburg-paring-ekne.html)
  26. «Brandenburg» var bygd for å transpore emigranter på siderutene over nordatlanteren (120 passasjerer i 2. klasse, ca. 1.900 i mellomdekk). På tilbaketuren hadde «Brandenburg» ifølge Wikipedia (https://de.wikipedia.org/wiki/Köln-Klasse) også forsyninger til den tyske hjelpekrysseren «Kaiser Wilhelm der Große» ombord. Den hadde sunket den 26.08.1914. «Brandenburg» prøvde da å seile tilbake til Tyskland via Norge.
  27. For detaljene om Sir Roger Casement-saken og andre merkelige rykter – «Brandenburg» skulle erobre og benytte seg av den norske telegrafstasjonen på Svalbard – se Andersen 2014: 301-308 («Brandenburg-affæren»).
  28. 33 mann ble ombord for å passe skipet. Etter lange forhandlinger om den store kullasten ble den solgt til marinen, høyskolen og diverse andre mottakere. Båten ble ankret opp på Skogn, Holsandbukta den 6.2.1915, senere i Falstadbukta/Ekne. Etter krigen ble «Brandenburg» konfiskert som krigsbytte av Storbritannia og forlot den 30.04.1919 Ekne. Skipet ble vraket i 1925. For flere detaljer se

    http://www.ekneinfo.com/ss-brandenburg-paring-ekne.html; for skipets tekniske detaljer og foto se http://www.norwayheritage.com/p_ship.asp?sh=brand.

  29. Ifølge «Namentliches Verzeichnis der Besatzung S.M. Hilfskreuzer ‘Berlin’» tilhørte mannskapet 341 meniger, 6 offiserer, 12 dekksoffiserer og 74 underoffiserer, til sammen 433 mann. Omtrent samme antall passbilder finnes i Riksarkivet (443 bilder). I Riksarkivet mangler det fotoene av kapteinen, en del offiserer og dekkoffiserer. «Namentliches Verzeichnis» ble satt opp i oktober 1916. Det forklarer at en del flyktninger – mest offiserer – er ikke tatt med på listen.

    I november 1916 og etter den første fluktbølgen nevner 5. distriktskommando 424 mann, herav 16 offiserer og dekksoffiserer. Trondheims Adressavis 26.11.1916.

  30. „17.11., 9.20: Die 24stündige Frist verstreicht, ohne daß die angesagten Regierungsvertreter an Bord kommen. Sie kommen 9h20 mit Torpedoboot längsseits. Ich erkläre, daß die Reparatur sich nicht lohne, das Schiff also aufliegen müsse. Die Bedingungen werden mir bekannt gegeben (s. Anlage). Eine Kommission bleibt an Bord bis zur Beendigung der artilleristischen Abrüstung. Die gesamte Munition und die Pistolen bleiben an Bord.

    17.11.. 3.00: Die Abrüstung ist beendet bis auf die Maschinen. Die Kommission begibt sich mit Torpedoboot an Land. Die Unterzeichnung einer ehrenwörtlichen Erklärung, das Land nicht ohne Erlaubnis zu verlassen, wird von mir und dem gesamten Offizierskorps abgelehnt.-

    Abgeschlossen, Trondhjem, den 17ten November 1914. Pfundheller, Kapitän zur See und Kommandant.“

    «Admiralstab der Marine, Kriegstagebuch, Hilfskriegsschiff «Berlin», F.Kpt. [=Fregattenkapitän] Püllen, Pfundheller vom 2.8.14 bis 17.11.14, Bd.1. Bundesarchiv RM 99/609.

    Krangelen om offiserenes æresord fortsatt neste dag med generalmajor Spørck, uten at den ble løst. (RM 99/611)

  31. «Entwaffnung von norwegischen Behørden in rücksichtsvoller Weise vorgenommen.» I: «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787.
  32. Deutsche Zeitung, 26.11.1914: Interneringen «in korrekter Weise erledigt.» Dessuten kritiserte avisen «Berlin» for å ha brutt den norske nøytraliteten og bekreftet at man de norske myndighetene ikke uten videre kunne kritisere for å ha handlet uvennlig mot Tyskland.» Avisutklipp i «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787.
  33. Under Zeist-opprøret ble 8 internerte drept; for detaljene se Andersen 2015:55ff.
  34. Niebuhr medgir, at «kun et fåtall av krigens deltagere bodde så komfortabelt, som vi gjorde det ombord.» Niebuhr 1939, artikkel 1 (16.11.).
  35. For en første informasjon og henvisning til videreførende kilder se https://no.wikipedia.org/wiki/Spionasje_i_Norge_under_f%C3%B8rste_verdenskrig#Tysk_og_britisk_spionasje
  36. Detaljert hos Andersen 1915:31f.
  37. Norges Handels- og Sjøfartstidende og Trondhjems Adresseavis 4.1.1915.
  38. Niebuhr 1939, artikkel 4 (20.11.); se også artikkel 9 (25.11.): Ifølge transportarbeiderstreiken i 1917 måtte mannskapet trille ølkaggene «under stor jubel av befolkningen» gjennom Hommelvik.
  39. Forbord 1993: 356.
  40. Donkeykjel, (første ledd av eng. ‘esel’), mindre dampkjel som leverer damp til drift av forskjellige hjelpemaskiner ombord, vinsjer, pumper, ankerspill.
  41. Andersen 2015: 43f.
  42. Depesje ambassade Oslo til rikskansler Bethmann-Hollweg, 04.10.1915. «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787. Den tyske ambassadøren Oberndorff tilføyde surt til, at dette selvfølgelig var en bekvem løsning for Norge, men Tyskland hadde bedre bruk for kullet sitt enn å frita Norge fra sin oppgave, nemlig å organisere kullforsyningen. Det nærmeste fremtid viste, at dette var bare tom retorikk.
  43. «Der Mensch war mit sich selbst nicht zufrieden.» (Kämmerer, item 78, 16.-23.12.) Følgende avsnittet følger mest Niebuhr’s avisartikler fra 1939; Kämmerers dagbok stopper februar 1915.
  44. «Heute [=12.12.1914] 15 Grad Kälte, an Bord nirgends eine warme Stelle zu finden. Selbst in der Koje haben wir gefroren. Die Bordwand war innen ganz mit Reif überzogen.» Kämmerer, item 77; Niebuhr 1939, artikkel 17 (05.12.1939) nevner drastisk lave temperaturer, 25-30 grader minus. Værdata for Trondheim bekrefter den temperaturen Kämmerer nevner, men viser ellers til forhorldsvis milde vintere og langvarige perioder med temperaturer over null grad. Jfr.

    https://www.yr.no/sted/Norge/Tr%C3%B8ndelag/Trondheim/Trondheim/almanakk. html?dato=1914-12-16

  45. Niebuhr 1939, artikkel 2 (17.11.).
  46. Trondhjems Adresseavis (19.01.1916).
  47. Ifølge hans egen utsagn avslo han alkohol; begge sitater fra

    https://erikstenvik.com/2014/11/10/vakt-over-hjelpekrysseren-berlin/.

  48. Andersen 2015: 33f.
  49. https://erikstenvik.com/2014/11/10/vakt-over-hjelpekrysseren-berlin/.
  50. „Vi syntes mangen gang virkelig synd i disse vaktposter når de satt i båtene i både regn- og ruskvær, for noe mere ensformig fantes ikke.“ Niebuhr 1939, artikkel 13 (30.11.); se også Niebuhr 1939, artikkel 16 (04.12.).
  51. Emil Simonsens beretning; https://erikstenvik.com/2014/11/10/vakt-over-hjelpekrysseren-berlin/.
  52. Niebuhr 1939, artikkel 1 (16.11.)
  53. Andersen 2015: 32ff. De dreide seg ifølge Andersen (s. 35) om 7 offiserer, 17 underoffiserer, 4 menige og kommandør Pfundheller. Det finnes ikke noe statistikk for flukt og fluktforsøk. Alle kilder forteller, at flukt var et stort problem frem til høsten 1915. I november 1916 kunngjorde det 5. distriktskommando, at mange hadde forsøkt å flykte de siste 15 måneder, men ingen hadde lyktes opp til nå. Anledning for artikkelen var den første vellykkede flykten av en kapitänleutnant Stabbert. Trondhjems Adressavisen, 26.11.1916.

    Flukten fra «Berlin» foregikk helt til 1918 (sist rapportert i Trondjems Adresseavis 13.08., 07., 09., 10.9.1918).

  54. Se Bjørntvedt 2016: 45ff. For diktet se Trondhjems Adresseavis 14.04.1915: «Paa Agdenes laa de og keg / Med lyskaster, kikkert og vakt; / Det hele la an paa det krigsvante præg, / Man i fredstid ei strengt tar iagt. / Saa hendte en nat, at Pfundheller sneg / Sig forbi men sin hyrede fragt. / Som pr. lyskaster tanken da steg: / Hvordan har det sig mon med den nysnævnte vagt? / Men da saa Pfundhellern ordet sit sveg / Og forsvandt – pr. paataget navn, dito dragt, – / Da paany der hos lægfolk den tanke opsteg: / Hvordan har det sig mon med den hjemlige vagt?»

    Ifølge «Namentliches Verzeichnis der Besatzung S.M. Hilfskreuzer ‘Berlin’» var det bare 6 offiserer igjen om bord. Niebuhr 1939, artikkel 2 (17.11.) nevner disse 6 offiserer. Mangel på offiserer var grunnen til, at man forfremmet dekksoffiserer (rang mellom underoffiser og offiser) til offiserer.

  55. Notis fra 24.02.1915: «Vennlig holdning av norsk regjering mot besetning hjelpekrysser ‹Berlin›. 28 mann rømte.» / «Freundliche Haltung norwegischer Regierung gegen Besatzung des Hilfskreuzers ‚Berlin‛. 28 Mann entkommen.» I: «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787.
  56. Sitert etter Andersen 2015: 35; her også detaljert om høringen.
  57. Håndskriftlig avskrift av notis 02.10.1915 «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787.
  58. Andersen 2015: 36. Dette gjaldt ikke for menn som hadde flyktet direkte fra «Berlin».
  59. Se diverse dokumenter og avisutklipp i «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787.
  60. Andersen 2015: 34ff.
  61. Statssekretær Reichsmarineamt til rikskansler Bethmann-Hollweg, 22.04.2015. «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787.
  62. Sitat fra Niebuhr 1939, artikkel 5 (21.11.); avsnittet følger mest Andersen 2015: 39ff og Niebuhr 1939, artikkel 7 (23.11.), 8 (24.11.).
  63. Niebuhr 1939, artikkel 5 (21.11.).
  64. Niebuhr 1939, artikkel 6 (22.11.), 7 (23.11.).
  65. På grunn av bedriftenes etterspørsel hadde det 5. distriktskommando spurt Forsvarsdepartementet, hvordan man eventuelt skulle organisere tyskernes deltakelse på arbeidslivet. Forsvarsdepartementet svarte med en generell tillatelse for arbeid på land og samtidig med en liste over ni forbehold, som alle hadde samme hensikt: å sikre seg mot rømninger. For detaljene se Andersen 2015: 45ff.
  66. For detaljene se Forbord 1993, bd. 4: kap. 4, 12.
  67. Forbord 1993, bd. 4: 126. Det samlede innbyggertallet i Hommelvik: 1891: 1.098, 1910: 1.498 (s. 277).
  68. Jensen 2013: 39; for det mangfoldige organisasjonslivet se Forbord, bd. 5: 1993: kap. 13, 14.
  69. Niebuhr 1939: artikkel 1 (16.11.) beskriver de omstendelige prosedyrer for utlevering av pakkeposten i det lille kontoret.
  70. Det er ikke kjent hvor mange som jobbet direkte eller indirekte for «Berlin’s» vaktmannskap. Det er rimelig å anta at det var omtrent samme antall som senere på Lofjorden, hvor 9 kvinner arbeidet på kjøkken. (Langås 2017: 130).
  71. Niebuhr, artikkel 4 (20.11.).
  72. Jensen 2013: 42.
  73. Uttrykket ble kjent som kynisk innskrift på portene til de nasjonalsosialistiske konsentrasjonslagere. Det er mye eldre og stammer fra den protestantiske arbeidsetikken; arbeidet ble betraktet som pedagogisk verdifullt og som et middel for oppdragelse. Uttrykket ble også brukt i den sosialistiske arbeiderbevegelsen.
  74. 1. sitat Niebuhr 1939, artikkel 9 (25.11.); 2. sitat Niebuhr 1939, artikkel 10 (27.11.)
  75. Trondhjems Adresseavis 04.09.1917: «En alvorlig hendelse ved Trondheims jernbanestasjon». Den skyldige matrosen ble dømt til 30 dagers fengsel.
  76. Niebuhr 1939: artikkel 9 (25.11.); se også artikkel 8 (24.11.). 5. distriktskommando opplyser derimot at tilsammen 130 menn er i arbeid i november 1916; Trondhjems Adressavisen (26.11.1916).
  77. Niebuhr 1939: artikkel 9 (25.11.).
  78. Andersen 2015: 47.
  79. Andersen 2015: 45ff. Her ble andre norske arbeidsgivere (Isidor Nielsens mekaniske verksted) og prosjekter (jernbanespor Hommelvik) nevnt.
  80. Andersen 2015: 47. Det er ukjent hvor mange av søknadene ble avslått på grunn av disse kriterier og hvor ofte Forsvarsdepartementet overstyrte distriktskommandoen. Andersen nevner bare et eksempel: veibyggingen fra Hommelvik til Gjervingås hadde ifølge Forsvarsdepartementet militært betydning, slik at man ikke kunne bruke de internerte for anleggsarbeidet (s. 46).
  81. Jensen 2013: 45.
  82. Alle sitater fra Niebuhr 1939: artikkel 8 (24.11.)
  83. Denne takknemligheten preger også Niebuhrs oppsumering 25 år etterpå: «Hovedæren [for dette] ligger således efter min mening hos de norske militærmyndigheters og forretningsfolks store velvilje og loialitet.» Niebuhr 1939: artikkel 8 (24.11.)
  84. Avsnittet følger stortsett Andersen 2015: 42f. Sannsynligvis startet man i midten 1916 med å gi permisjon.
  85. Andersen (2015: 36) nevner en fall fra 1918, hvor 2 menn av mannskapet, Kannenberg og Noll, ble sendt tilbake etter en flukt under æresord. Se også Trondhjems Adresseavis 13., 16.08.1918.
  86. Niebuhr 1939, artikkel 14 (01.12.)
  87. I Tyskland døde under den første verdenskrigen ca. 800.000 mennesker på grunn av sult. Jfr. https://de.wikipedia.org/wiki/Steckr%C3%BCbenwinter
  88. Niebuhr 1939, artikkel 14 (01.12.)
  89. Niebuhr 1939, artikkel 18 (06.12.) Niebuhr tegner et meget og kanskje for positivt bilde av de norsk-tyske forhold i Hommelvik.
  90. For detaljene se Andersen 2015: kap. 5 («Sammenligning med andre europeiske nøytrale land»).
  91. Trondhjems Adresseavis 10.07.1917; se også 09.07.1917 (lederartikkel med kritikk av forskjellsbehandling mellom internerte og nordmenn), 11.07.1917 og 12.07.1917 (satirisk om avisen Nidaros sine artikler i denne saken).
  92. Diverse dokumente i «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787. Sitatet er tatt fra brevet skipskommando «Berlin» 14.08.1916. I tillegg forsikret Ihlen, at «Berlin» i fremtiden skulle henvende seg direkte til distriktskommandoen. Så skulle de få alle nødvendige leveranser og hjelp.
  93. Brev fra Trondhjem politikammer 20.07.1917. Sit. etter Andersen 2015: 38.
  94. Internsensuren ble gjennomført av en valgt offiser/dekksoffiser. (Niebuhr 1939, artikkel 1 (16.11.)). Tillat var et brev per dag for offiserer, for menige et brev per uke. (Andersen 2015: 38)
  95. Det fantes spede forsøk for å unngå denne kontrollen. De ble straffet med et kortvarig forbud av privatkorrespondanse og en litt lengre inndragning av landlov. (Trondhjems Adresseavis 04., 06., 28.02.1918) Norsk militær bestemte i midten av 1918 at også den innkommende posten skulle overvåkes. Etter det prøvde mannskapet å inngå sensuren med å bruke dekkadresser i Trondheim, hvor man kunne hente posten når man hadde landlov. (Andersen 2015: 38)
  96. Jfr. Andersen 2014: 269, 301f.
  97. Rosen hadde med seg miltbrannbakterier. Rautenfels «koffertene inneholdt 215 bomber, 490 tennmekanismer og 459 små syreglass til å lade tennmekanismene. I tillegg var det sprengladninger skjult i fyllepenner og sigaretter, og et spesielt metallpulver som kunne helles i motorolje på biler og skip og som ville ødelegge motorene.» (https://www.nrk.no/dokumentar/gjemte-bombelager-pa-grunerlokka-1.10962318) For en generell oversikt og litteraturhenvisninger se

    https://no.wikipedia.org/wiki/Spionasje_i_Norge_under_f%C3%B8rste_verdenskrig#cite_note-4.

  98. I tillegg kom en tiltagende forbitring over den uinnskrenkete ubåtkrigen, som ble gjenopptatt i februar 1917. Den skulle komme til å koste Norge halvparten av sin handelsflåte og livet av rundt 2.000 sjømenn.
  99. Niebuhr 1939, artikkel 15 (02.12.). Her også detaljert om undersøkelse av båten og andre spionasje-beskyldninger.
  100. Trondhjems Adresseavis 18.07.1917.
  101. Trondhjems Adresseavis 23.07.1917.
  102. Andersen 2015: 47, fotnote 155; brev generalstab 20.08.1917, hvor det ble gitt grønt lys for «Berlin»’s flytting.
  103. «Als sich dann aber herausstellte, daß die militärische Stellen, die die Verlegung des Schiffes selbst nicht wünschten, dem Druck der öffentlichen Meinung nachgeben mussten, erschien es klüger, sich mit den vollendeten Tatsachen abzufinden.» Rapport Marine-Attaché til Reichs-Marine-Amt, 27.11.1917. «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787.
  104. Ambassade Oslo til rikskansler Bethmann-Hollweg, 05.12.1917; statssekretær Reichs-Marine-Amt til statssekretær Auswärtiges Amt, 08.11.1917. «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787.
  105. Trondhjems Adresseavis 06.11.1917. Journalisten skriver også med en viss ironi (og misunnelse?) om tyskere og sine norske «pikelill».
  106. Rapport konsul Münzenthaler/Trondheim til ambassade Oslo, 23.12.1917. «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787. Hvis avisene ikke trykket sin rettelse, ville Knudsen sende sin «Berichtigungsschreiben» (=rettelsesskriv) til kommandør Schreyer personlig.

    Det er uklart hvilken avis Politiken det dreier seg om. En norsk avis Politiken eksisterte bare fra 1896 til 1900. Sannsynligvis dreier det seg om den danske dagsavisen Politiken (1884-).

  107. Trondhjems Adresseavis 01.03.1918, 19.4.1918. Det samme gjelder for undersøkelsene mot en tysk professor ved NTH, som skulle ha hjulpet en tysk offiser å flykte, kapitänleutnant Stabbert. Trondhjems Adresseavis 02.09.1917.
  108. Trondhjems Adresseavis 14., 25.02.1917; Niebuhr 1939, artikkel 15 (02.12.). Situasjonen var nokså dramatisk, fordi «Berlin» rammet nesten det engelske skipet «Gitano». Det oppsto en del skader på denne båten og trelastkaien.
  109. I starten av den andre verdenskrigen ankret Fred. Olsen-rederiet opp tre frakteskuter fra sept. 1939 til sept. 1940: «Black Watch», «Black Prince» og «Bretagne». Senere i verdenskrigen benyttet verkstedskipet «Huascaran» Lofjorden og reparerte slagskipet «Tirpitz» i vinter 1942/43 og den tunge krysseren «Prinz Eugen» i juli 1942. Også den tunge krysseren «Admiral Scheer» hadde sin midlertidige liggeplass i Lofjorden.
  110. Niebuhr 1939, artikkel 15 (02.12.); om forberedelse se Trondhjems Adresseavis 04.09.1917. Dato for overføringen se Langås 2017: 121.
  111. Ifølge «Jernbaneruter og Billetpriser fra og med 1. november 1917» finnes det for rute 9 (Sunnan – Hell – Trondhjem)» 2 gjennomgående tog, en på for- og en på ettermiddag.
  112. Niebuhr 1939, artikkel 15 (02.12.), 16 (04.12.) .
  113. Langås 2017: 124ff. Her også detaljert om brakkebyggingen.
  114. «Vår nøitralitet var nu truet en stund,/Ti skjørtregimentet blev svært./«Berlin» måtte flytte til Lofjordens bund,/Og skjørtregimentet indgjært./Men hvem kan vel legge en kvinne i lenker,/Hun fuld er av indfald og snedige renker./ Hun nådde som alltid sitt mål også her / Og fant seg en tysker og blev ham så kjær.» Sit. etter Bjørntvedt 2016: 61.
  115. Niebuhr 1939, artikkel 18 (06.12).
  116. Sitat Niebuhr 1939, artikkel 19 (07.12.); om god kontakt med bønderne og arbeid på gårdene se artikkel 18 (06.12).
  117. Niebuhr 1939: artikkel 18 (06.12.).
  118. Foto med håndskriftlig opplysning: «Omkommet ved kullseiling den 21.8.1918 i Lofjorden.» Riksarkiv RAFA-3763/U/L7365.
  119. Begge sitater i dette avsnittet Niebuhr 1939, artikkel 18 (06.12.).
  120. Trondhjems Adresseavis 15.07.1918 (beskyldninger om spionasje og tyverier), 22.07.1918 (svar marinekaptein Laur. Aas), 23.07.1918 (svar kjøpmann Lars L. Tvete).
  121. Niebuhr 1939, artikkel 19 (07.12.).
  122. Langås 2017: 130.
  123. Niebuhr 1939, artikkel 19 (07.12.). Niebuhrs kommentar: «Vi var nærmest kamerater alle sammen.»
  124. Niebuhr, artikkel 16 (04.12.): „Vi syntes opriktig synd på soldatene når disse trofast sto på sine poster og frøs så de hakket tenner mens svetten rente av våre folk på isen.“
  125. Langås 2017: 127ff., 130 (om vann).
  126. Langås 2017: 129 (også med bildet av annonser), 130 (om kvinnearbeid).
  127. Langås 2017: 131f.
  128. Matrosopprøret startet den 06.11.1918 i Kiel og spredde seg snart til hele den tyske flåten. Opprøret ble utløst fordi «Hochseeflotte» skulle gå til et siste angrep mot England og inn i et avgjørende sjøslag med den langt overlegne britiske flåten. Matrosene vill ikke bli ofret for offiserenes og marinens ære og i et militærsk meningsløs angrep; Tyskland hadde faktisk tapt krigen. Matrosopprøret var sosialistisk-kommunistisk inspirerert. Mannskapene valgte soldatråd som overtok makten og kastet offiserene fra skipene. Opprøret betraktes som start for novemberrevolusjonen, som førte til oppløsningen av det tyske kaiserrike og dannelsen av Weimarrepublikken.
  129. Niebuhr 1939, artikkel 20 (09.12.).
  130. Niebuhr 1939, artikkel 20 (09.12.). Langås (2017: 132) skriver at bare 60 mann ble ombord (sitat fra norsk presse); Andersen (2015: 59) mener, at «en stor del av mannskapet» reiste hjem. Trondhjems Adresseavis opplyser den 22.11.1918, at ca. halvparten av besetningen skal reise hjem: dette i avdelinger a 50 mann slik at man «slipper at sette op ekstratog.»
  131. Aftenposten 09.11.1918; sit. etter Langås 2017: 133.
  132. Telegramm Auswärtiges Amt til ambassade Oslo 18.04.1919; håndskriftlig notat 8.4.; omfattende fremstilling i Brieftelegramm Reichs-Marine-Amt til Auswärtiges Amt, 07.05.1919. Alle dokumenter i «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787.
  133. Jfr. den omfattende fremstilling i brevtelegramm Reichs-Marine-Amt til Auswärtiges Amt, 18.4.1919: «Ein solches Zugeständnis […] würde unübersehbare Forderungen, auch der übrigen Neutralen nach sich ziehen.» I: «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787.
  134. […] im deutschen Interesse liege es doch, dass der Entente nicht alles zufalle.» Brevtelegramm Auswärtiges Amt til Reich-Marine-Amt, 11.4.1919. «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787.
  135. «[…] eine sofortige und bedingungslose Aufhebung der Internierung[…].» «[…]die norwegische Regierung vor vollendete Tatschen zu stellen.« Begge sitater i brevtelegramm admiralitet til Auswärtiges Amt, 7. mai 1919. «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787.
  136. Admiralitet til Auswärtiges Amt, 28.05.1919; brevtelegramm admiralitet til div. tyske ministerier, 28.05.1919. «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787. Niebuhr 1939 (artikkel 20, 09.12.) nevner 140 mann fra Tyskland.
  137. Brevtelegramm admiralitet til div. tyske ministerier, 28.05.1919: «Soeben teilt die Norwegische Regierung durch Note mit, daß die Internierung des Hilfskreuzers Berlin unter den von unserer Seite gestellten Bedingungen aufgehoben ist.» / «Den norske regjeringen har nettopp meddelt, at interneringen av hjelpekrysseren Berlin er opphevet til de fra vår side stilte betingelsene.» Trondhjems Adresseavis (30.05.1919) nevner den 30.05.1919.
  138. Diplomatisk note fra utenriksdepartementet til Auswärtiges Amt, 24.06,1919 (i tysk oversettelse). «Internierung des Hilfskreuzers «Berlin» in Drontheim 1914-1919.» Bundesarchiv R 901/86787.
  139. For flere detaljer se Andersen 2015: 59f. og Bjørntvedt 2016: 60.
  140. Sitat Niebuhr 1939, artikkel 22 (12.12.). Se også Trondhjems Adresseavis 12., 13., 14.06.1919. Niebuhr 1939, artikkel 20 (09.12.) nevner den 12.06.1919 for avreise fra Lofjorden.
  141. Niebuhr 1939, artikkel 20 (09.12.).
  142. For detaljene se https://de.wikipedia.org/wiki/Berlin_(Schiff,_1909).
  143. For familiene i Lofjorden se Langås 2017: 133ff.; for styrmann Niebuhr se Bjørntvedt 2016: 66f.; for etterkommere i Hommelvik se Jensen 2013: 42. For Nordamerika-»utvandrer» se dødsannonser hos Kämmerer, item 85 (udatert).
  144. Styrmann Niebuhr overdrev neppe hvis han oppsumerte det mannskapet opplevde i Norge: „Vi hadde hele tiden levet i et paradis i motsetning til våre millioner andre krigskamerater.“ Niebuhr 1939, artikkel 22 (12.12.).
  145. Andersen 2015: 61ff.
  146. Niebuhr 1939, artikkel 23 (13.12.).