Kommer aldri til Hommelvik selv

Den kjente Dagblad-journalisten Arne Skouen, kommer aldri til Hommelvik selv om han flere ganger har kjørt tvers igjennom bebyggelsen. Dette fordi han alltid sitter i en flybuss til eller fra Værnes på vei til Trondheim eller Oslo.
Med dette som utgangspunkt skriver Arne Skouen en interessant «Ytring» i Dagbladet om Johan og Albine Nygaardsvold — og litt om «Vika»:

Kilde: en artikkel i Bygdebladet for Malvik.   Bildet: HHV fotoarkiv Hommelvik 1952.

HOMMELVIKA

Hommelvika kommer jeg aldri til, enda jeg kjørte tvers igjennom bebyggelsen for få dager siden. Jeg kommer aldri til Hommelvika fordi jeg alltid sitter i en flybuss til eller fra Værnes, på vei til Trondheim eller Oslo. Da ser jeg bare planke­stablene og kaia, med etpar sjarker på svai utenfor, og husene oppetter åsen rundt den brede vika. Siden melder ettertanken seg: stopp bussen og stig av! Gå rundt i Hommel­vika og spør deg for, særlig om du møter et eldre menneske som må ha kjent bygdas store sønn. Spør hvor Johan Nygaardsvold bodde, spør hvor han jobbet i ungdommen! For jeg kjente ham jeg også, men farer forbi hver bidige gang, mens jeg tumler med navnene Anders og Andrea, som var foreldrene hans, husmannsfolk. Hun var. husmannsjente Albine også, som han giftet seg med 22 år gammel, før de emigrerte til Amerika på fattigfolks vis ved århundreskiftet.

i fred og ufred

Jeg holder stumme taler for passasjerene i flybussen, som en guide under sight-seeing. De sagbrukene og plankestablene, der jobbet Stortingets president og landets statsminister i fred og ufred fra han var tenåring. Der stablet de planker på lærputa han hadde på akselen, kanskje uten lorgnetten ennå, en litt hjulbeint branne av en ungdom, som dro til Amerika med drømmen om bedre utkomme. Der ble han i seks år, og der ble det jernbane­sviller i børa på akslene, inntil han vendte hjem igjen og trasket inn i Norgeshistorien. Da var han allerede i ferd med å bli en lærd mann, trass i det fysiske slitet. Nå farer vi gjennom heimstedet hans!

Men flypassasjerer bryr seg ikke om Hom­melvika, fordi den er dyp og brei, en omvei på den altfor lange turen mellom flyplass og reisemål. De er alltid trompne bakom buss­ vinduene, dessuten er det blitt lenge siden Gubben var i live.

rakk til brystbeinet

Albine var liten og trinn og klok. Hun hadde bittesmå snille øyne, som røpet at hun observerte det meste ved siden av husbonden hun rakk til brystbeinet omtrent. Hun var fru Stortingspresidenten få lot seg merke med, fordi hun smatt unna fotografene, og hun var fru Statsministeren både i Oslo og London uten å te seg unødig fram noen av stedene. Men det var ikke fordi Albine kjente seg for liten i selskapet, det vet jeg etter en sjøreise sammen med henne, da hun lå i ulltepper i fluktstol på dekket, fylt av stillferdig visdom og overbærenhet med pomp og prakt. Hører dere, flybusspassasjerer, nå passerer vi Hom­melvika hvor to husmannsunger møttes ved århundreskiftet, han Johan og ho Albine, de som skulle regjere oss alle!

Ingen hører på sånt lenger. Tidens guder er blitt andre, og Hommelvika pranger ikke utenfor bussvinduene med plankene og sam­virkelaget.

Gubben som Askeladden

Men jeg sitter midt i folkeeventyret, med Gubben som Askeladden og Albine like god­hjerta som Teskjekjerringa. Vi durer gjennom en beskjeden plass på kartet, og nå er det slutt på askeladdene i det høyeste styre og stell, eller er det ikke? Står det ungdommer ved stabler og kjerrater i dagens Norge, nye hommelvikinger underveis til Kongens råd?

stopp, jeg vil av!

Slik brenner jeg inne med mitt folkeeventyr på vei gjennom Hommelvika, jeg tror ikke andre hører det i motorduren. Og jeg gjør som jeg har gjort så mange ganger før: lover meg selv at engang — neste gang kanskje ­skal jeg rope til sjåføren: stopp, jeg vil av! Jeg vil ut og spørre meg for. Jeg vil lete meg fram til Gubbens dørstokk.