Gjengitt fra årboka 2006 med tillatelse fra årbokkomiteen. tilrettelagt for web av HHV
MINNER FRA 2. VERDENSKRIG
Av Greta Zeiner Aarstrand
I fjor sommer døde mamma, Jonetta Malvik. Utpå høsten startet vi oppryddingen i huset. Hun var av den gamle skolen som aldri kastet noe, så det var en tidkrevende og slitsom jobb. Jeg hadde startet gjennomgangen av loftsetasjen da jeg kom over noen papirer fra maidagene 1945. Jeg tok dem med hjem for å se på dem i fred og ro på kvelden.
Det viste seg å være instrukser og vaktlister for fangeleirene på Storsand og
Midtsand. Pappa var en av vaktene der etter krigen og jeg fikk være med ham et par ganger.
Jeg satte meg ned og begynte tenke over hva annet jeg husket fra krigen.
— en leir med 13 store grønnmalte brakker
Under krigen bodde vi nederst i Revdalsvegen, det huset som nå har fått nr 8. På åkeren bortenfor oss, på det vi kaller «Nerhaug-jalet» (tilhørenede Skaanes) hadde tyskerne bygget en leir med 13 store grønnmalte brakker. Det var lagre, mannskapsbrakker, sove-, syke- og spisebrakker. Det går ennå an å se rester av muren til spisebrakken ved sykkelstien mot Malvik. Huset som i sin tid ble bygd av Anny og Harald Austvik er bygd på muren til sykebrakken.
Til å begynne med var det en arbeidsleir bestående av så vel frivillige som tvangsutskrevne, som dro rundt på forskjellig arbeid for tyskerne. Det ble bl a lagt ny vannledning fra øverst i Revdalen og ned til leiren. Brønnen sto inntakt lenge, og går fortsatt under navnet «tyskerbroinnen». Et solid byggverk som fortsatt er å skue, om enn noe redusert etter at den ble sprengt hull i og tømt for vann en gang på 80 tallet. Dette var en av flere leire. Fra grensen mot Strinda og ned til Midtsand hadde tyskerne i alt 6-7 leire. Så vi kan vel si vi var omringet av dem.
— husundersøkelse.
Det hendte det forekom innbrudd i disse brakkene. Sengetøy forsvant oftest. Tyskerne hadde et helt eget mønster på sengetøyet sitt, blått og hvitt, med større og mindre ruter – og noen særdeles stygge gråsvarte ulltepper. Førstemistenkte var alltid vi som bodde nærmest. Det betydde husundersøkelse. Alle ble kommandert ut på stua, en soldat med gevær holdt vakt over oss, mens de andre rotet igjennom senger, skap og skuffer. Jeg vet ikke hva de ville gjort om de hadde funnet noe, og ikke tror jeg at jeg vil vite det heller.
Etter krigen ble brakkene brukt som interneringsleir for tyskere. Som jeg har nevnt, var pappa vakt i en av disse leirene. Han fortalte om en episode han ble vitne til rett etter freden. En tysker fant en fingertupp med negl i en pølse han holdt på å spise. Det brøt ut vilt opprør i leiren. Tyskerne fikk det for seg at det var en av dem som var blitt drept og laget pølse av. Det ble ikke ro i leiren før de hadde hentet den uheldige pølsemakeren fra Trondheim og vist ham fram for tyskerne.
— tyske fangene
Da de tyske fangene ble sendt hjem på forsommeren 1945, hadde vi ungene møtt opp for å se på. Vi hadde lært oss tre tyske ord, som vi flittig benyttet oss av. Med «Habst du bonbon», innkasserte jeg intet mindre enn en hel turnskoeske med sitrondrops med sukkerbelegg utenpå. Vi hadde aldri smakt noe så godt. Senere var leirene oppholdssted for russere og franskmenn i påvente av hjemreise. Den nederste brakken, spisebrakken, (hvor deler av muren ennå står), ble en tid også brukt som forsamlingslokale.
Noe som var spennende for oss unger, var å stå nede ved veien og se på bilene og hestekjøretøyene. Men beskjeden hjemmefra var streng: Vi fikk ikke lov til verken kaste stein eller snøball på tyskerne, ikke terge dem eller spytte på dem. Om vi gjorde det kunne tyskerne komme for å arrestere faren vår, og da var det slett ikke sikkert at han kom tilbake igjen. Det var en advarsel vi tok svært alvorlig. Av og til stoppet tyskerne for å snakke med oss og klappe oss på hodet. Både min bror og jeg hadde lyse krøller den gangen og var for dem «av ren arisk rase».
— sterk flydur og skyting
Ofte kunne vi våkne om natten av sterk flydur og skyting. Noen ganger var det så alvorlig at vi måtte gå i tilfluktsrom. Størhuset i kjelleren fungerte som det, da det var det eneste rommet i huset uten vinduer og med ovn. Foran de andre vinduene i kjelleren var det satt opp gamle ovnsplater til beskyttelse mot granatsplinter. Vi var 5 unger mellom 1 og 6 år i huset, og vi syntes det var veldig spennende å bli pakket inn og båret ned i kjelleren. Bombingen av Nyhavna i Trondheim og Tirpitz i Åsenfjorden er to hendelser som står klart for meg. Huset ristet og vi kunne høre granatsplintene hagle over taket på låven til Skaanes.
Min mors foreldre, bestemor og bestefar, bodde på en gård oppe i Forbordsgrenda. På begynnelsen av krigen fikk vi lov å gå Forbordsvegen for å besøke dem, men der skogen startet måtte vi vise legitimasjon for en vaktpost. I en av de høyeste granene hadde de et vakttårn, for å kunne holde øye med trafikken ute på Strindfjorden. Senere ble Forbordsvegen stengt og vi måtte ta oss opp dit via Reitan.
Forbord bedehus
Forbord bedehus var okkupert av tyskerne, likeledes et hus på den andre siden av vegen og nede i skogen ble det bygd flere brakker. De ble benyttet som fangeleir, hovedsaklig for russere. Russerne var satt til å drive sprengningsarbeide på Kleivvollen. Steinene de sprengte ut brukte de til å lage vei inn til sprengstofflagrene i skogen mellom Forbordsvegen og Revdalen. Lagrene ble plassert i naturlige søkk i bakken og oppå ble det lagt torvtak. De var praktisk talt usynlige. Enden av dette området, ned mot Revdalen, var minelagt for å hindre sabotasje. Da dette ble sprengt etter krigen, gikk det hardt utover vindusrutene nede i Revdalen og min farfars drivhus ble aldri seg selv igjen.
Jeg kan ennå se for meg de stakkars russerfangene på veg til og fra steinbruddet. Veien de måtte gå gikk rett gjennom gården til besteforeldrene mine. Så vidt jeg kan minnes var det omtrent 20 stykker. Dårlig kledd og ofte bare med filler på beina. Tantene mine og bestemor prøvde å hjelpe dem som best de kunne med å stikke til dem matpakker. De så an fangevokterne på morgenen, visste godt hvem som kunne snu ryggen til og ikke se noe, eller som også kunne bli bestukket med en matpakke. På høsten ble poteter og neper lagt ut «tilfeldig» på vegkanten, og de passet på så vaktene ikke så noe.
Skolegang
En episode står veldig klart for meg. Jeg kunne vel være 6 år og på besøk hos bestemor oppe i Forbordsgrenda. Jeg var ute og lekte foran våningshuset da det plutselig hørtes høye skrik fra Bedehuset, etterfulgt av et smell. Så ble alt stille. Disse lydene har forfulgt meg siden, og vil vel også være med meg resten av livet.
Høsten 1944 begynte jeg på Sandbakken skole. Før skolestart gikk pappa veien til skolen sammen meg for å peke ut skjulesteder og vise meg hvordan jeg best kunne beskytte meg mot flyangrep. Favorittskjulestedet mitt var i Brattåsskogen, men jeg slapp heldigvis å bruke det.
Til første skoledag hadde jeg fått ny kjole, sydd av et av min tante Herlaugs skjørt. Jeg hadde sko av fiskeskinn og hjemmelaget ransel. Ganske sikkert følte jeg meg veldig fin.
I hagen på Sandbakken hadde tyskerne satt opp en kanonstilling. Undervisningen ble ofte forstyrret av skudd derfra.
Taubane
Fra vegen nedenfor Bedehuset bygget tyskerne en taubane. Den gikk derfra, over lekeplassen på Sandbakken og ned til kaia på Midtsand. -Den var det forøvrig også tyskerne som bygde.-Derfra fraktet de sprengstoff for utskiping. Ofte så vi tyskere som tok snarveien med taubanen ned til Midtsand. Eller rettere sagt vi så føttene deres dinglende ut av vognene. En gang falt det ned flere kurver med sprengstoff både på lekeplassen på Sandbakken og på toglinja rett for «kvartpåtolvtoget» skulle komme. En stolpe hadde brukket, men heldigvis eksploderte ikke sprengstoffet. Vi førsteklassinger og lærerinnen vår, Helma Jansen, la på sprang til Storsand Gård, og toget fikk de også stoppet. Alt gikk heldigvis bra, men dramatisk var det.
Radioer og våpen ble beslaglagt av tyskerne da krigen kom. Mange gjemte unna både dette og verdisaker. Dette var ikke noe vi unger fikk greie på, men vi forsto nok hvorfor det ble gjort likevel. Vi lekte oss som unger flest, og låver var like populære den gangen som nå. En gang vi lekte på farfars høylåve fant vi en stor trekasse. Vi var 5-6 unger i alderen 6-10 år. Da vi åpnet den så vi at den inneholdt en radio, våpen, sølvtøy og penger. Jeg kan huske vi så på hverandre og at ingen sa et ord, verken da eller siden. Vi dekket over kassen og lekte aldri i den delen av låven igjen. Om det var farfar sitt vet jeg ikke, det kan også ha vært andres, eller at det kom fra flere steder og bare var gjemt hos ham.
— kvelden 7. mai 1945
På kvelden 7. mai 1945 sto vi alle fire, mamma, pappa, min bror og jeg, i kjøkkenvinduet og så flagget gå til topps oppe på gården Nøstberget. Det som gjorde aller mest inntrykk på meg den kvelden var nok tårene som rant nedover pappas kinn.
